Han var handelsmann og hadde krambod og trelasthandel – en bedrift som senere skulle bli til «Øye trelast» og som min far, Asbjørn Aase, overtok midt på 50-tallet. Han flyttet opp til «Svingen» på Øye, der han innredet butikk i 1. etasje og leilighet til familien i 2. og 3. etasje.

DENNE FORTELLINGEN kom i stand da jeg skulle skrive særoppgave på gymnaset. Jeg gikk på «Trellebakken» i Flekkefjord – året var 1968. Notatene til oppgaven fant jeg i en notisbok da jeg ryddet på loftet etter ca. 40 år. Jeg skriver fortellingen slik den ble skrevet og fortalt av bestefar Mathias – uten noen forandringer.

«Kvinesdal strekker seg fra Feda i sør helt opp til Knaben i nord og er en dal på ca. 6 mil. Det er de to elvene Kvina og Litleåna som har skapt Kvinesdal. Elva Kvina var i eldre tid den viktigste transportveien og tømmer ble fløytet nedover elva til Liknes og Øye. Ved Øye munner Kvina ut i Fedafjorden og ved skillet mellom fjorden og elva ble stedet hvor Kvinabrygga senere ble bygd.

Øye ved Kvinabrygga Foto: Privat

DEN BYEN som ligger nærmest Kvinesdal er Flekkefjord. Som i våre dager, drog folk også før i tida til byen for å handle. Mesteparten av de varene som folk trengte, måtte de den gang kjøpe i byen. Det var ofte et helseslit å komme seg til Flekkefjord. Det var ingen ordentlig vei som gikk over heia mellom Kvinesdal og Flekkefjord. Veien var bare en ridevei, og merkene etter den kan enda sees i Øyekleiva. Når folk fra Kvinesdal skulle til byen og handle, tok de på seg treskoene og begynte på den lange, tunge veien over heia. Ja, til og med helt fra Fjotland kom folk spaserende til byen! Før i tida kunne menneskene ta det mer med ro, og en regnet alltid med å ha god tid når en skulle på bytur. Tidlig om morgenen la en i veg, og avskjedstonen lød: «Kjem eg ikkje heim i dag – så kjem eg i mårra».

Skulle en derimot til byen for å gjøre storinnkjøp, måtte en ta båten og ro ut Fedafjorden. Noen hadde båter selv, men andre som ikke var så heldige, måtte låne seg en til byturen. Denne båttrafikken til Flekkefjord ble større etter hvert, og seinere ble samlingsplassen for småbåtene lagt til «Stranda» som ligger ved elvebredden midt på Øyesletta.

HER PÅ STRANDA hadde Peder Rødland et stort hus med to etasjer. Det er et av de eldste husene på Øye og det står den dag i dag (jevf.1968). Dette huset var i gamle dager «gastgiveriet». Det hadde vært et gjestgiveri tidligere på Liknes, men det var blitt nedlagt. Folk som kom helt fra Fjotland og skulle ro til Flekkefjord, overnatta her på gjestgiveriet og fortsatte turen med båt dagen etterpå. En tror at gjestgiveriet kom i gang i 1788. For å kunne drive slik virksomhet, måtte en ha tillatelse fra kongen. Den 6. juni 1788 ble denne søknaden sendt (Kvinesdal bygdebok, 1. utgave, s. 590):

«Til Kongen!

Da den Kongelige Priviligerede Gastgiver, Hans Hansen Hamre paa Stædet Liknes her i Quinnesdahl nu i Sommer ved Døden er afgaaet og dette Gastgiveri efter Rygtet ikke igjen (af sine Aarsage) med nogen Gastgiver bliver besadt, og her i det ganske Quinnesdahl ikke befindes nogen Gastgiver omendskiønt her igennem passerer mange Reysende især af Oplandet som haver deres handel i Flekkefjord der paa deres Reyser trænger baade til Herberge og Underholdning af Mad og Drikke, hvilket ingen tør paatage sig at forsyne dem med uden dertil at være priviligeret, og at give dem noget uden Betaling, dertil er hverken min eller andens Leylighed. – Og da det Stæd jeg beboer ligger bequæmt og mine Huse er saaledes af beskaffen danigst at jeg kan modtage Reysende, saa ansøger jeg alderunderdanigst at blive meddelt Allernaadigst Bevilling som Gastgiver på Stædet Øyestrand hvorimod jeg erbyder mig at svare til Deres May.ts. Casse Een Rigsdaler i Aalig Afgift, hvilken 1 Rd. Forhen er svaret af afdøde Hans Hansen. Men derimod beder jeg alderunderdanigst at bevillingen maatte forundes i Betragtning af mine Vilkaar ere ringe og Gastgiveriets Indkomste vil blive ubetydelige. Alderunderdanigst, Claus Torgrimsen.»

Den 18. desember samme året fikk han svar fra kongen:

«Da ingen Gastgiver i Liknes Sogn i Nedre Quinnesdahls Præstegield siden Hans Hansen paa Liknes er død, og derefter nedlagt, saa er intet bequæmmere Sted end Øyestranda hvor Suplicanten boer, og efter præstens attest andsees over hele Sognet at være en ædruelig og skikkelig Mand. Christiansborg Slot. 5.12. 1788. Reventlow.»

DA DAMPBÅTENE fra Flekkefjord begynte å gå i rute opp til Kvinesdal, ble stedet som de la til ved, flyttet fra Stranda ut til ytre enden av Øyestranda der Kvinabrygga ligger. Den første båten som gikk hadde navnet «Neptun». En antar at båten ble kjøpt ca. 1866–67. «Neptun» hadde to master og en stor, lys salong som de reisende kunne sitte i. Billettprisen til Flekkefjord med «Neptun» var 1 mark – ca. 80 øre. Der er ikke mange penger for folk i dag, men den gangen ville mange slite og ro, for heller å bruke pengene til noe mer nyttig når de kom til byen. Dampbåten «Neptun» hadde skjenkerett, og det var ikke få som trallet og sang da båten la til ved brygga på torvet! Snart ble det så mye bråk om bord at de måtte slutte med brennevinssalget. En søndag gikk «Neptun» på grunn ved Feda, og et helt mannskap måtte hjelpe til å få den ut igjen.

Det ble etter hvert slutt på de lange roturene til Flekkefjord. Folk begynte å gå med dampbåten, det fikk heller bli noen øre mindre å kjøpe varer for. Folk fra dalene var ikke vant til sjøen, og båtene de rodde var små. Når uværet kom over de, skulle det ikke stort vindkast til før båten rullet over på sida. De som var i båten, lå snart i sjøen og kavet for livet. En må regne med at det var promille i blodet hos de fleste som kom hjem fra byen, og det var ikke alltid så lett å handle riktig i en alvorlig situasjon. Fra 1827 til1832 var det hele ni mennesker som druknet i fjorden på vei heim fra Flekkefjord.

«Torridal» var på 42 tonn og maskinen hadde 15 hestekrefter. Foto: Privat

FLERE ÅR gikk før noen våget seg til med ny rutefart i fjordene igjen. Den siste båten som kom var «Rapp». Den ble bygd i Kristiansand omkring år 1879 for kjøpmann Hans Syvert Jacobsens regning. «Rapp» gikk to dager i uka til Kvinesdal, to dager til Hidra og en dag til Åna-Sira. «Rapp» hadde en maskin på bare fire hestekrefter, men i den tida da det tok lang tid med all slags framkomstmiddel, syntes folk den gikk som «någe vondt». I 1887 ble «Rapp» solgt til Stavanger.

Etter at «Rapp» ble solgt, måtte en ny båt ta dens plass, og den oppgaven fikk «Trafik». Dette var en mye større båt enn «Rapp», og var på hele 22,9 nettotonn. «Trafik» var godt bygd, en virkelig sjøbåt sammenlignet med de som hadde gått tidligere. Båten var overbygd med dampkjele midtskips. Rundt kjelen var det benker, og i vinterkulda var dette en god og varm plass for passasjerene. Billettprisene til Flekkefjord var fremdeles 80 øre. Solland var kaptein på «Trafik». Flekkefjord kjøpte også båtene «Lister», «Leif» og «Concurent» – men de gikk ikke i rute på Kvinesdal. «Concurent» kom senere til Sirdalsvannet, «Leif» ble solgt til Stavanger og «Lister» ble solgt til Trondheim.

De båtene som er nevnt til nå, både «Neptun», «Rapp» og «Trafik», var eid av Flekkefjord. Nå begynte folk i Kvinesdal å våkne. De tenkte at siden det gikk så mange folk fra Kvinesdal til Flekkefjord med båt, kunne det vel nesten svare seg for Kvinesdal å kjøpe sin egen båt. Til slutt tok Johan Grøtteland og T. Narvestad initiativet og fikk folk fra Kvinesdal og Feda til å ta aksjer i en båt. Det lyktes, og de kjøpte «Torridal» fra Kristiansand i 1897. «Torridal» var på 42 tonn og maskinen hadde 15 hestekrefter. Johan Grøtteland var kaptein på «Torridal», og A. Rørvik overtok etter han.

BÅTEN gikk i fast rute mellom Kvinesdal og Flekkefjord, og snart tok den til å konkurrere ut båten fra Flekkefjord. «Trafik» måtte slutte å gå, og det var ikke mange år etterpå før også «Torridal» stanset sin trafikk opp fjorden. Båten var ikke bygd sterk nok til å klare å holde isen oppe inn til Øye om vinteren.

I 1903 og 1904 begynte Nils Nilsen Egeland å tegne aksjer til en større båt som kunne klare å bryte igjennom isen inn til Kvinabrygga om vinteren. «Kvina I» ble bygd ved Kristiansands mekaniske verksted i 1904, og var på 70 tonn – med en maskin på 75 hestekrefter. «Kvina I» hadde altså en maskin som var hele 60 hestekrefter mer enn den forrige båten «Torridal». Kaptein A. Rørvik var også kaptein på «Kvina I».

«Kvina II» var på 101 tonn, og hadde en kraftig maskin på 110 hestekrefter – og kostet ca. 33.000 kroner. Foto: Privat

PÅ DENNE TIDEN var tresliperiet på Træland under bygging, og trafikken til byen økte betraktelig. Det så ut til at «Kvina I» begynte å bli for liten, og en større båt trengtes. Det ble bestilt en båt ved Grimstads mekaniske verksted – som skulle være «Kvina II». Da kjølen til denne var strekt, gikk uheldigvis selskapet i Grimstad konkurs. Disponenten i Grimstad hadde fått overtalt Nils Nilsen Egeland til å betale ut båten før den var ferdig. Dette var utenom styrets myndighet, og av den grunn måtte Egeland personlig ta seg av tapet.

«Kvina II» ble så bygd på Kristiansands Mekaniske Verksted. Denne båten var på 101 tonn, og hadde en kraftig maskin på 110 hestekrefter – og kostet ca. 33.000 kroner. Hver sommer ble båten kjørt til Kristiansand på verksted for å kontrollere at alt var som det skulle med maskinen. «Kvina II» gikk med kullfyring, men under 1. verdenskrig måtte de ta vedkubbene i bruk. Båten gikk til Flekkefjord alle dager unntatt torsdag. En periode gikk den også tilbake til Flekkefjord på tirsdagskveldene med amerikapassasjerer, og kom tilbake onsdags morgen. Alle som skulle reise fra Kvinesdal til Amerika, måtte ut til Øye på Kvinabrygga og ta båten derfra. Når båten glei ut fra brygga, stod slekt og venner igjen og vinket. Fedrelandssangen ble sunget og hatter og lommetørklær viftet i lufta så lenge båten var å se!

Selv om «Kvina II» var en stor båt, skulle det ikke så mye til før den snudde på vei ut fjorden og ventet på bedre vær. En morgen gikk den ut, men da den kom til Stolen, stedet hvor fjorden svinger inn til Flekkefjord, snudde den og la til igjen ved brygga i all stillhet.

FOR EGEN REGNING måtte bestefar legge til her: «Været var ikke verre enn at bestefar og tjenestejenta kunne gå ut på fjorden i en liten robåt og trekke garna. Men da bølgene slo over båtripa, måtte bestefar synge “Gubben Noa” for å holde motet oppe hos henne han hadde med seg. Motet var ikke alltid så høyt, selv i gamle dager».

Rutebåtene hadde mange varer med seg fra Flekkefjord, og mange av disse skulle videre opp gjennom dalen. Tidligere ble varene transportert fra Kvinabrygga opp elva med prammer. Blant ferjemennene som drev denne trafikken, var det en som ble kalt «Lars ferjemann». Ferjemennene hadde varer fra Flekkefjord med seg opp elva og på tilbaketuren førte de med seg stav. Denne staven skulle så bli fraktet fra Flekkefjord videre nordover med andre båter. Posten ble også fraktet fra Øye til Liknes med elvebåtene.

DA TRANSPORTEN opp Kvina minket, overtok hestene. Fra nå av stod det hest og karjol på Kvinabrygga og ventet når båten la til. Det kunne møte opp flere hester på en gang, og Johannes R. Aamodt hadde den største transporten. Han hadde tre hester med karjol.

Det var alltid stor begivenhet når «Kvina II» kom opp igjen fra Flekkefjord om kveldene. Hele ungdommen på Øye var da samlet på Kvinabrygga for å kikke på passasjerene som kom – enten det var kjente eller fremmede. Størst var likevel begeistringen når amerikafarerne kom. Da stod folk på brygga i sin fineste stas og ønsket alle velkommen hjem.

Under 2. verdenskrig ble «Kvina II» opplagt og solgt til brødrene Anda i Stavanger. Fra da av ble det slutt med båttrafikken til Flekkefjord. Kjerreveien mellom Kvinesdal og Flekkefjord over Fosselandsheia var blitt bygd om da bilene kom i bruk, og den ble nå en god, brukbar vei. Kvina Bilruteselskap overtok transporten mellom Kvinesdal og Flekkefjord. Det var poståpner Nils Nilsen Egeland som også var disponent for Kvinabilene.»

ETTERORD: Da jeg skulle besøke bestefar for å gjøre ferdig fortellingen, hadde han notert noe han syntes jeg skulle ha med til slutt. Jeg gjengir dette slik han skrev det:

«Bestefar kan fortelle at han har rodd 3 generasjoner over elva, som bar posten om Guse, Dyrli osv. Betalingen var da 3 øre med stor konkurranse om jobben fra nabohuset som hadde 5 gutter. Fra Knaben og Fjotland kom gjerne folk ned til Øie om kvelden for å overnatte der, og stoppet på Liknes tilbake om kvelden. De fleste hadde med sig mad i sin hjemmelavet lærskreppe. Som regel inneholt den grov-lefse, smør og ost i en liten hjemmelavet tretine. Kontantene i denne tid var små, og kronene vanskelig å få tag i. For overnatting med mad om kvelden og morgen som inneholt Brød og hvetekake, såkalt 10 øres kake, med en stor bolle kaffe + sukker - fløde betaltes 60 øre, for bare overnates, sæbe og hantakle 10 øre. For å stulle Hesten om dagen når de var i Byen – 10 øre.»

BESTEFAR ble alvorlig syk på 50-tallet. Han fikk magekreft og ble lagt inn på Rikshospitalet. Der fikk han fjernet store deler av magesekken, noe som hadde store konsekvenser for hva han fysisk kunne gjøre i årene framover. Vi barnebarna husker han mest der han satt ved spisebordet og spiste forsiktig maten sin – noe han brukte lang tid på. Eller når han lå på sofaen i stua og så ut på elva fra vinduet sitt. Han elsket imidlertid fiske og tur på fjorden. Til tross for dårlig helse, kunne han derfor midt i januar sette ut på fjorden for å forsøke å dra den store, flotte vintertorsken.

Det var en slik episode som kom fram da bestemor kom med et brev fra posten. Det var adressert til: «Mathias Mathiassens efterlatte». Brevet var fra Rikshospitalet – et brev som ble sendt ut til den typen pasienter etter et visst antall år. De hadde noen spørsmål til de etterlatte – for de hadde en gjennomsnittlig levealder etter en slik operasjon bestefar hadde vært igjennom. Men dette satte fart i Mathias! Han hadde vært på fjorden og fisket sammen med Ola Aase og fått flott torsk! Med bilde av seg selv og fisken, skrev han tilbake til Rikshospitalet: «Lever i beste velgående. Har vært på fjorden og fisket i dag. Hilsen Mathias Mathiassen.» Det hører med til historien at legen, dr. med. som hadde sendt ut brevet, hadde vært turnuskandidat i Kvinesdal. Bestefar fikk i mange år etterpå julekort hvert år fra Rikshospitalet.

Trafikken på Kvinabrygga har uten tvil satt spor. Båter og hester, mennesker, varer og handel skapte et folkeliv som gav minner om et godt liv for de som vokste opp der. Min mor, Marit, fortalte ofte om travelheten og alt som skjedde. Spesielt var det nok når amerikafarerne tok båten som skulle frakte dem videre til annen transport over Atlanteren – eller når de kom rike på opplevelser tilbake fra den store verden.

Det var disse minnene som fikk mamma til å spørre maleren Katheleen Hølmebakken en gang på tidlig 80-tallet, om hun kunne male et bilde fra Kvinabrygga. Katheleen ble med oss i bilen- og ned til mammas barndomshjem. Jeg husker frustrasjonen i øynene hennes da hun kom ned. Kvinabrygga var jo borte, ingen mennesker, hester eller båter. Familien vår som har stedet som feriebolig, var ikke der – alt var stille. Katheleen spurte om mamma hadde fotografier fra den tiden, slik at hun kunne forestille seg hvordan det var og prøve å male etter det. Men fotografiene var der ikke. Mamma hadde minner og bilder i hodet sitt – det var ikke lett for henne å formidle en stemning eller bilder fra barndommens rike.