Det er Staale jeg skal skrive om her. Men det passer likevel å begynne med Ingebret, for det var hos ham kontakten mellom de to familiene startet.

INGEBRET Pederson Kyllingstad, hadde i sin tid overtatt halve Kyllingstad og bygd seg nye hus og brutt opp mye jord. Han arbeidet seg opp til å bli en av de store gardbrukere i Gjesdal. Bruket kalles «Sørheien» på kartet, «Sy-i-heio» på lokal dialekt. Gamleveien østover gikk i Staales tid nedenfor husa, slik den antakelig hadde gått siden vikingtida; og Kyllingstad hadde i tidligere tider vært gjestgivergard. – Dagens hovedvei, E39, ligger ovenfor og kloss inntil tunet. Det gir garden et helt annet uttrykk enn den hadde den gangen.

Ingebret døde to år før min far ble født; Staale fire år før; med andre ord, far husket ingen av dem. Det kan nok være grunnen til hans noe eventyraktige forestilling om dem begge. Ikke minst gjaldt det morfaren, som både var en fargerik personlighet, og den far fikk navn etter.

Røyne Kyllingstad

Staale Røinestad var først og fremst heste- og krøtterhandler. Ifølge familietradisjonen kunne han komme til Kyllingstad med opptil 25 hester fra Stavanger marked og tok nattelosji der; 15-20 år på rad. Han kom alene med hestefølget, hode bundet i hale, og skulle, fortsatt i følge fars beretninger, ha betalt disse driftene kontant; så det stod naturlig nok age av ham.

Han ble da også mottatt med aktelse. Oldefar Ingebret var haugianer, men hadde likevel ei flaske brennevin stående for høgtidlige anledninger. Flaska stod i kråskapet, sammen med et enslig drammeglass, og familiebibelen. Når Staale hadde rettleid seg med hestene, ble han vist inn i bestestua. Kråskapet ble låst opp og Staale ble skjenket en dram. Deretter skjenket Ingebret en til seg selv, i samme glasset, tømte det; og låste flaske og glass høgtidlig inn i kråskapet igjen. – Da først kunne karene nevetakest og Staale ønskes velkommen.

Staale Sivertsen Midt-Røinestad, utsnitt av familiebildet 1888. Foto: Privat

Staale var ganske «sid på flaska», men hans respekt for Ingebret var stor; så han smakte aldri en dråpe alkohol på Kyllingstad, ut over den ene drammen han var blitt bydd.

Staale var ganske «sid på flaska», men hans respekt for Ingebret var stor.

Yngstegutten hans Ingebret, Retsius, la merke til Staales fortellinger om spesielt den ene av døtrene sine, Tale Kathrine. Beretningene var så levende, og fordelaktige, at gutten rett og slett ble forelsket. Hun gikk på husmorskole. Retsius tok en dag sykkelen fatt for å hilse på henne. Slik ble hun min farmor.

De etablerte seg først på nabogarden til Kyllingstad, Oppsal. Her fikk de sønnen Ingebret. Det var i 1901, altså to år etter at far/svigerfar Staale omkom. Men ingen av Tales brødre ville ta over farsgarden; så Tale lokket sin ektemann til å ta bruket. Der kom min far til verden, høsten 1903.

Så langt forhistorien.

BYGDABOKA for Kvinesdal gir følgende opplysning: – «Ståle Sivertsen Midt-Røynestad 1841-1899. [Det står Staale Sivertsen Røinestad på gravsteinen]. Han var hestehandlar, og miste livet på ein mystisk måte ved Mandal.»

En versjon av hendelsen går ut på at han skulle være drukken, og hadde tullkjørt seg ut i elva da han skulle over ei bru. Men selv med en ganske så vill kar bak tømmene, skal det mer til for å få en hest til å ta på elva. Og enda mer merkelig var det at kjørekaren selv ble funnet sittende i setet, uten det minste tegn på å ha forsøkt redde seg.

Far tegnet dette portrettet av sin bestefar i 1932, etter et gammelt fotografi. Foto: Privat

Min far var overbevist om at det var et mord. Bestefaren skulle, etter det som ble sagt i ettertid, ha forlatt Mandal i karjol, med en løshest bundet bak. Kort etter kunne man observere en rasende slakter på sykkel og med øks på bagasjebrettet. Han fôr samme veg og svor på at Staale hadde snytt ham. – Andre sier at Staale i temmelig røffe ordelag hadde forlangt at slakteren nå fikk se til å betale det han skyldte ham, «seinast om fjorten da’e». På det skulle slakteren ha svart: «Ja, – hvis du leve’ så lengje.» – Kort etter dette ble Ståle funnet sammen med hestene sine druknet og drivende i elva. (Jeg mener det ble sagt Mandalselva). Han satt også etter denne versjonen, i karjolen med kjørehesten i skjekene og løshesten bak. Ingen ytre tegn til vold.

Min far var overbevist om at det var et mord.

Faster Ragna har en litt annen versjon. Morfaren ble rett nok funnet drivende i elva, men hestene stod igjen på vegen, sier hun.

Noen rettslig etterforskning ble ikke satt i gang. Ettertidens spekulasjoner oppklarer heller ikke saken. Men historien, i sine forskjellige versjoner, kaster dog et visst lys over mannen og samtidsmiljøet.

BYGDABOKA FORTELLER at Ståle Syvertsen på det tidspunktet han druknet var enkemann for tredje gang. Første kona var Tale Katrine Andreasdatter Slimestad. (Navnet hennes ble gitt videre til oldefars første barn i neste ekteskap, min farmor). Tale døde i –77 og etterlot seg 3 barn: Syvert, Anna Tonette (fars «moster Netta») og Andreas. De var da 10 til 7 år gamle. Samme år som Tale døde, giftet Ståle seg på ny, med Bergitte Andersdatter Midt-Røynestad. Hun var 20 år, men døde etter bare 6 års ekteskap. Hennes barn var min farmor Tale Katrine, da 5 år, og Sara Amalie på andre året etter giftet Ståle seg igjen, med 24-årige Elen Ånensdatter Omland. Med henne fikk han 3 barn: Beer, Ingvald og Inger Marie. Også hun døde tidlig, i 1893. Ungene var da henholdsvis 8, 6 og 3 år gamle.

«Ståle var hard ved kånene sine», mente min farfar Retsius. Om han hadde annen dekning for uttalelsen enn deres tidlige død, vet jeg ikke. Ifølge kirkebøkene døde begge de siste av tuberkulose. (1)

Far tegnet også dette av oldefaren, Sivert Jensen M-R, også det etter foto. Foto: Privat

Farfar mistet selv sin kone tidlig, alt i 1910. Uten at jeg dermed tror han var «hard ved kåna si». Så jeg tror vi skal være litt varsomme med å tro på hans dom over svigerfar.

Når det gjaldt Tale, så mener flere av mine søskenbarn å ha hørt at det var hun som styrte mannen sin. Faster Ragna mente bestemt at hennes mor, altså Tale, ikke kunne ha vært så snill som de fleste i slekta ville ha det til, «for hadde ho dét vore, ville ho ikkje ha lokka far til å selja Oppsal som va’ ein go’e gard, for å ta over det litla bruget Røynestad.» (Selv om Midtre Røynestad var en brukbar gard etter lokal målestokk, var den heller liten etter jærsk målestokk. For ikke å snakke om etter østlandsk. Men det er en annen sak. I alle høve var det virksomhet utenom garden som gjorde Staale velholden).

Jeg tør for egen del legge til at jeg tror forholdet mellom farfar og farmor må ha vært godt. Den påstanden bygger jeg på hans egne utsagn.

SÅ TILBAKE TIL oldefar Staale. Han hadde altså vært enkemann i 6 år, da han mistet livet. Da var han, ifølge min far, forlovet for fjerde gang. Kanskje ikke så merkelig. Staale var tross alt ikke mer enn 58 år da ulykken skjedde. Og, som nevnt, ansett som en velholden, for ikke å si rik mann etter lokale forhold. – Dertil viser fotografier at han var en staskar å se til.

Ett er i hvert fall sikkert. Tross historier om fyll og antydninger om uredelighet i handel, så levde Staale lenge i folkeminnet som en av bygdas store menn. Hos de fleste var det jo nakne fattigdommen som rådde, men ikke hos han Staale! Dertil var han som bonde en av deres egne. – Hans barnebarn, «navnen» Ståle, altså min far, nøt til langt oppi sin alderdom nesten mer aktelse i heimbygda på grunn av dét slektskapet, enn fordi han var en landskjent kunstner.

Tross historier om fyll og antydninger om uredelighet i handel, så levde Staale lenge i folkeminnet som en av bygdas store menn.

Ei historie Tom Toralv Røynestad fortalte meg under et besøk hos ham i mai –06, gir et perspektiv på drikkinga hans Staale: «Ein gong han hadde vore i Kristiansand skulle han ta båden heim te Kvinesdal. Han va’ godt skjenka og kom seg bare så vidt om bord for eiga hjelp. Der seig han i hob ein plass på dekk og sovna tvert. Ette’ ei stond vakna han, og såg bare hav ikring seg: «Himmel og hav! – Kor kjem eg av!» roba han ud. Han va’ komen om bord på Amerika-båden. Dei på båden fann heldigvis ud at dei ikkje ville ha han med seg til Amerika, så dei gjekk til land att og slepte han av…»

Historien et trolig ei vandrehistorie, for den fortelles om andre også (2).

Men siden Ståle er en av dem som er blitt «beæret» som opphavsmann til historia, tar jeg den med. For den karakteriserer både mannen og tidsånden. – Det er ikke for ingen ting at arbeiderbevegelsen startet som avholdsbevegelse. Man måtte simpelt hen lære arbeidsfolk til ikke å drikke seg fra problemene, i stedet for å løse dem. Og da måtte de være edruelige. Leser du Tryggve Andersens «I Canselliraadens Dage», så ser du at fylla var like stort problem også i samfunnets toppskikt på den gangen.

En tegning far gjorde av Midt-Røynestad i 1923. Foto: Privat

I FARS FORTELLINGER var Midt-Røinestad en stor gard, målt etter lokale målestokk. Men det stemmer dårlig med de nakne fakta.

Min tremenning Marit Hammersmark (3) sjekket nylig en del gamle dokumenter. Hun forteller i brev datert august 2008, at Midt-Røynestad selv i Kvinesdals-sammenheng var en liten gård, skyldsatt til en en halv hud, mens gårdene i det øvre skiktet i bygda var skyldsatt til 4.

«Forøvrig har studier av nesten uleselige skifteprotokoller fra arveoppgjøret ... brakt meg følgende erfaring: – Staale Syvertsen Røinestad var en rotekopp, som ikke førte regnskaper, og som skyldte penger i øst og vest.» ... Blant annet reises det tvil om Staale virkelig har betalt de pengene som Lars Osmundsen Homme «ofte remitterede [fra Amerika] til afdøde, der skulde være til afbetaling paa gjelden [på garden Homme i Gyland]». Det hadde selv 5 år etter Lars’ hjemkomst «ikke lykkedes ham at få noget endelig oppgjør med ham [altså Staale].» (4).

Banken eide i praksis både gården hans på Midt-Røinestad, en halv gård til og ei løe som stod i Ståles navn. Det ble holdt to auksjoner. 64.000 kroner, omregnet til dagens kroneverdi, var det som var igjen da all Ståles gjeld var betalt.»

Her bør vi dog ha i mente at kjøpekraft tilsvarende 64.000 i dagens kroner, likevel var mye mer, relativt sett, i datidens utfattige Kvinesdal enn det ville vært i dag. Men summen skulle altså fordeles på 8 barn. De 3 yngste fikk 16.000 på deling. «De eldste, som hadde arbeidet på gården, og som ikke hadde fått lønn for dette, fikk noe mer». Det vil si 48.000 : 5 = 9.600 kr hver; fortsatt omregnet til dagens kroneverdi.

Man kan forstå hvorfor tre av Staale fire sønner dro til Amerika, for å søke lykken der. Andreas dro først. Så fulgte de langt yngre halvbrødrene Beer og Ingvald. De hadde forøvrig en «mellomstasjon» som drenger på Oppsal hos Tale og Retsius. Summen av lønn og arv holdt til billett over Atlanteren.

FARS FORTELLINGER om bestefarens «store gard» stemmer som nevnt ikke. Men det må likevel ha vært rikdom på Røynestad også før Staales tid. I alle fall i perioder. Det kan vi lese blant annet ut av fars minner om alt de fant på stabburet der: blant annet en haug fint broderte damesko som far i voksen alder mente må ha vært franske, fra rokokkotiden. Antakelsen er slett ikke usannsynlig, for Sørlandet var jo i århundrer før Napoleonskrigene snudde opp-ned på Europa, faktisk mer knyttet til Kontinentet enn til det øvrige Norge; nesten som det senere ble knyttet til Amerika.

Far mintes i alle fall med gru hvordan han og lekekameratene hadde lekt i stykker både skoene, gamle geværer, uniformer og stasklær, og andre «rariteter». Som på hver sine vis kunne ha fortalt ettertiden mye om livet på Røynestad i fordums tid.

Det heller prangende gravmælet som fortsatt står på grava hans Staale forteller på sitt vis at selv om han var noe nær ruinert da han døde, så var han fortsatt for storkar å regne. Konklusjonen «storkar» forsterkes også av det faktum at han og oldefar Ingebret på Kyllingstad kom så godt ut av det med hverandre.

Men da Staale døde hadde han, som nevnt, forspilt sin og dermed gardens formue.

Fars utkast til gravstein over mora. Steinen ble satt opp på kirkegården i Kvinesdal i 1947. Foto: Privat

JEG HAR TRUFFET tre av oldefar Staales barn: Anna Tonette, gift Åmodt; Inger Marie (gift Hammersmark) og Beer. I USA kalte Beer seg Ben Stevenson – en amerikanisert utgave av Beer Staalesen. Han dro til USA omkring 1901 og ble forbausende fort mangemillionær. Far mintes at han oppga en formue på ca 2,6 millioner dollar i 1927, da han måtte garantere for fars innreise til USA. Broren Ingvald (Engvald Stevenson) ble minst like velstående som sin bror. Men han møtte jeg aldri. De var begge i følge slektens beretninger noen særdeles fargerike karer, men det får bli en annen historie.

Noen ord i et brev fra Ingvald til far, datert 21-11-1959 fortjener likevel å nevnes. Ingvald forteller her om en god far. Ettersom han var ca.12 år da faren døde, har han helt opplagt klare minner om ham: My father was a very fine man, and from information I gathered, very honest and always taught his children to be honest.

Han forteller også om søsteren Tale: Your mother was one of the most outstanding sisters, and I remember she prayed to God when I was small and before I left Norway. ... And also how my father (altså Staale) wrote to your mother (når hun var på husmorskolen) to be sure to stay close to God and think about him and pray to him.

Det lyder kanskje merkelig at en mann som levde slik Staale gjorde, samtidig kan beskrives som en god kristen. Men det bor mye mer i de fleste av oss enn det vi til daglig viser frem; både av godt og vont. Så jeg er overbevist om at Ingvald husker rett.

I DET HELT NÆRE miljøet var Midt-Røinestad trolig av de bedre bruka. Far mintes i alle fall at mange av lekekameratene levde dårligere enn han. Men faster Ragnas påstand, sitert ovenfor, om «det litla bruget» er likevel langt mer korrekt enn min fars oppfatning.

Vil vi lete etter forklaringer på avstanden mellom fars forestillinger om Midt-Røynestad og virkelighetens Røynestad, så bør vi ha i minnet at det nok har versert mange historier om «gode gamle dager» på garden. Videre bør vi kombinere dette med en lengsel etter ei mor som døde så alt for tidlig. Samt det faktum at far forlot Kvinesdal som 11-åring. Og, at farens drøm om et bedre liv på Jæren endte med hardt slit og konkurs i 1929. Familien gikk med andre ord ikke fra vondt til noe bedre. Barndommens rike ble derfor et slags forlatt paradis.

Barndommens rike ble derfor et slags forlatt paradis.

Far hadde uten tvil høg aktelse for sin morfar; ellers hadde han ikke gitt meg navnet Røyne. Det navnet er jeg stolt av – uansett hva ettertiden måtte grave frem av ny kunnskap om den mangfoldige Staale Sivertsen Midt-Røinestad.

HOVEDBILDET til denne artikkelen viser Staale og familien, ca 1888. I bakre rekke står Andreas, Anna Tonette og Syvert. I rekka foran: Elen Ånensdatter Omland (Staales 3. kone og mor til de to småungene), Tale Katrine (min farmor), Staale, Sara og bestemor/ kårkone Anne Tonette Guttormsdatter Nedland, 1818-1913. De to «fangbarna» er Ingvald (som ikke klarte å sitte stille) og Beer. Inger Marie var ikke født da bildet ble tatt.

Tale Katrines datter Ragna, min eldste faster, fortalte meg en gang i 1998 at Anne Tonette, «Netta», likte Retsius godt, men var mer kritisk innstilt til Tale. – Nok om det. Da Tale ble sengeliggende høsten 1910, var også Netta blitt sengeliggende; så det ble temmelig hardt for Retsius. Foruten å være alenefar til 4 barn i alderen 2 til 8 år, måtte han også ta seg av Netta. Hjelp var det vanskelig å få tak i, for økonomien var dårlig; dessuten var det ingen som ville «te’ Røynesad å døy». Naboene regnet med at Tale hadde tuberkulose, selv om doktoren sa lungebetennelse.

Retsius ble selv sengeliggende nærpå et halvt år etter Tales død, og andre i slekta tok seg av Netta. Men det ble likevel et tøft liv for Retsius og de fire ungene. Om ei stund kom heldigvis Inger Jensine Hamre, «Ingesine», som en reddende engel. Formelt var hun nok tjenestejente, men far trodde aldri hun egentlig fikk noen betaling for jobben. Retsius hadde simpelt hen ikke noe å betale med. I stedet endte det med ekteskap – og fire nye unger.

Fotnoter:

1) Bergitte er navnemor til Birgit Grønlund, fars yngste helsøster. Min søster og to av våre kusiner er på tilsvarende vis er oppkalt etter Tale Katrine.

2) Blant annet om Anders Olsen Lindland (1803-1881), sier Ingvald Olimstad i en kommentar til førsteutkastet av artikkelmanuset. Han legger til at det var Lindlands etterkommere som startet avholdsbevegelsen i Kvinesdal.

3) Marit er barnebarns barn av Elen Aanensdatter Omland via Inger Marie Hammersmark f. Røinestad.

4) Sitert etter avskrift gjort av Marits mor, vedlagt nevnte brev av august 2008.