De var en stor søskenflokk på fire gutter og tre jenter. Ingen av etterkommerne bor i Kvinesdal i dag.

Tre av brødrene, Jens Christian, Hans og Martin Jansen reiste tidlig til sjøs. Jens Christian endte opp i Sydney i Australia der han arbeidet ved gullgruvene i Wollongong utenfor byen.

Hans slo seg ned i New Jersey der han arbeidet som fisker og snekker. Yngstemann Martin døde som ung mann av gul feber tidlig på 1890-tallet, og ble begravd i Rio de Janeiro.

Andreas Jansen (f. 1857) var eldste sønn i familien, og ble værende i Kvinesdal. Han giftet seg med Anna Christiansdatter 19.november 1880.

De fikk etter hvert to barn, Johan Martin (f.1882) og Kristine Jansen (f.1883). Andreas og Anna bosatte seg på Øyesletta, ikke langt fra hans barndomshjem. I tillegg til den lille gården drev Andreas med litt fiske.

Juliane Jansen, søster til Andreas foran barndomshjemmet på ytre Øye. Foto: Privat

JEG HAR ALLTID hatt ønske om å finne ut mer om søskenflokken til min oldemor og deres skjebne. I samarbeid med slektninger i USA og Australia startet jeg opp arbeidet med å skrive en slektsbok.

For å få mer kjennskap til stedene min familie hadde bodd ble jeg rådet til å ta kontakt med Robert Reiersen fra Øye.

Han viste meg velvillig rundt på de gamle slektsstedene til vår familie. Wenche Dugan og Hans Magne Tønnessen var de nåværende eierne av huset til Andreas Jansen.

Artikkelforfatteren: Yngvar Hannevik. Foto: AT Skog

Da vi oppsøkte stedet ble vi tatt godt imot og vist rundt i huset. Et gammelt bilde av Andreas og familien foran huset, tatt tidlig på 1900-tallet, hang fortsatt på veggen.

Det som virkelig gledet meg var da jeg fikk overlevert flere gamle brev. Disse var blitt funnet i veggen da de nåværende eierne utvidet huset.

Brevene viste seg å være skrevet i årene 1894 og 1895, og var en korrespondanse mellom Andreas og konen Anna.

Da jeg leste gjennom brevene ble jeg ført tilbake til en tid som var så uendelig fjern fra den tid vi nå lever i.

FUNNET av disse brevene var en stor overraskelse for oss. Det viste seg at Andreas hadde hatt et kortere opphold i USA i tiden 1894-1895, der han arbeidet som fisker.

Stedet het Sea Bright og ligger i New Jersey, samme sted som broren Hans Jansen(Harry Hans Johnson) bodde.

Amerikabrevene forteller om dagligliv, men også sorg og fortvilelse. Foto: Privat

Det første brevet er datert 19. juli 1894

Her noen utdrag fra brevet der Andreas forteller litt fra dagliglivet som fisker:

«I dag kom vi saa tidlig inn at jeg hadde tid til aa skrive. Vi har det tungt nu. Vi gaar ud klokken 2 om natten, og kommer inn igjen på eftermiddagen. Vi er en 6 mil paa sjøen, men vi er ikke alene, vi er over 100 baader. Vi faar en sort fisk de kaller Blue fish, og er stor nesten som en laks.

Her er 8 dager siden jeg sendte 9 dollars til deg kjere Mama. Jeg skulle være glad om di var fremme, ti jeg ved du er forlegen, men du ved at fiskeriet er ikke noget stødig.

Mama, du maa ikke bli sørgmodig om det er hardt for oss, thi det synes saa for oss, men vi har ingen grunn til at klage, vi er jo opholte til i dag.

Naar jeg hører på den nød som er i dette landet, saa er det svert ti det er mange som solter kjere Mama. Nu maa du skrive om du har fått de siste penger. Det var den 12. , jeg skrev vist noget galt, thi jeg er saa søvnig. Jeg har ikke noget nytt at skrive om: Vi lever vel alle, naa maa du hilse alle venner, saa faar du give deg til ro. Herren er ner oss. Jeg skal snart skrive til deg igjen. Saa maa Papas smaa vere snille med Mama, og hjelpe hende til at skrive til Papa og fortelle om dere fisker noget nu, og om dere har faat mye poteter. Lev saa vel mine elskelige. Herren vere med oss alle, og hjerteleg hilset er du min kjere Hustru og mine kjere barn. Din tro mand og eders papa.»

DET NESTE brevet er fra Anna Christensdatter til mannen Andreas, og er datert Øie 15. september 1894.

Når jeg leser dette brevet går mine tanker til Andreas. Han var langt borte fra familien i et fremmed land, og alene med sin sorg og fortvilelse.

Her er noen utdrag fra dette brevet:

«Min kjere mand. Jeg maa atter skrive, og sige deg kjere papa den sørgelige begivenhed at vor lille Johan er død. Hans timeglas her nede var tømt. Det var døden, ingen lege kunde hjelpe. Thi Jesus vilde have han inn i sin himmel. Derfor skal vi ikke sørge kjere Andreas.

Har sittet hos ham Nat og dag de siste 14 dager, og gitt han alt det han trenger. Saa kjere Andreas, du kan tro det har vert tonge dager. Nu maa du ikke kjere Papa heller synes at Gud har fart oss ondt. Han tog Johan fra oss for det var den beleielige tid.»

I kirkeboken for Liknes kan vi lese at Johan Martin døde 11.september av blodforgiftning.

Vi kjenner ikke svarbrevet fra Andreas, for det neste brevet er datert 17.februar 1895. Her er det ingen bitterhet mot Gud å spore i den store sorgen han måtte bære alene på den andre siden av havet.

«Min kjere Hustru og min lille Kristine. Naade og fred i vaar Herre Jesus vere med Eder. Saa kan jeg glede eder med at jeg lever vel og tillige maa takke deg kjere Mama for dit kjere brev som jeg har modtat som glede meg at høre at dere er freske. Ja takket vere han vaar far som er i himmelen for sin omsorg for oss, og sin kjerlighet som han har vist i mod oss, at vi naa kan kaldes hans børn. Jeg ser at det er kalt hos eder og is og sne. Saa har det veret her ogsaa siden Jul. Det er ennu verre her, ti det kommer saa forferdelig at det gaar mange menneskeliv til, og her paa stranden er det kommet mange mennesker inn, nogle døde og nogle ved liv.

Paa grunn av her er et saa oppreist et veir saa kan man intet udrette. Jeg hører kjere Mama at du er uvidende om vorledes vi fisker, i det du spørger om vi fisker paa isen, men det kan vi ikke ti dette er hele Atlanterhavet, og det fryser aldri.

Du ved vordan stranden er på Lister, og saa er det her og fordi den vender mod øst. Saa jeg kan se den vei dere er, saa er jeg der det meste av dagen naar vi ikke kan faa noget gjort.»

DET SISTE brevet er skrevet 14. april 1895 der Anna forteller om dagligdagse problemer. Hun beskriver hvor tungt det er ikke alltid å ha penger, og må «borge» for å få handle. Mest rørende er det lille vedlegg i brevet der datteren Kristine skriver til sin far. Det er tydelig at Andreas snart har planer om å komme hjem, og har lovet sin datter å ta med noen ting til henne.

«Kjere Papa. Jeg vil skrive nogle ord til dig og sige dig at du maa ikke glemme at tage dokken og kommoden med naar du kommer.

Ja kjere Papa, lev saa vel. Du maa sende en ting i et brev til mig.»

ETTERORD: Vi vet ikke nøyaktig når Andreas var tilbake i Kvinesdal, men mye tyder på at han skulle tilbake i 1895.

Andreas døde tidlig på 1930-tallet.

Det er ingen etterkommere etter familien igjen nå. Datteren Kristine Jansen levde ugift i mange år, men giftet seg på 1940-tallet med farens søskenbarn Hans Knudsen (1879-1965).

Kristine døde i 1966, hun testamenterte eiendommen til misjonen.