Den første i Karnilsætta som bodsatte seg i Faret var Cornelius Larsen, 1771-1850, og som beskrevet foran kjøpte han eiendommen på auksjon i 1809. Det framgår av bygdeboka 31/48 areal engelsk, hva nå dette skulle bety, men det var en fjerdedel av hele Faret, og som måtte være ca 100 mål.

Han var ugift og skulle ha tittel av skomaker. Jeg har fått greie på at det skulle være fin jobb på den tiden. Jeg husker at i mine barneår i gamlehuset stod det en skomakerbenk med verktøy fra gammel tid.

Cornelius Larsen ble senere gift og det er stor slekt etter han i Agderfylkene, Rogaland, Oslo området og USA.

Neste generasjon var sønnen Lars Corneliusen, og sønn hans igjen ble kalt og skrevet Cornelius Larsen, men senere skrevet Kornelius og uttalt Karnils.

Nede i gamlehuset ble oppbevart et skiftedokument på ca 20 håndskrevne 3 format ark. Sorenskriver og skifteforvalter Gerhard Heiberg Garmann gjør «vitterlig skifte etter Sterboenken Anne Sophie Reiersdatter der under 29. Septb. 1856 var meddelt Tillatelse til at hensitte i uskiftet bo efter den ved Døden i 1856 afgangne Gårdmand Lars Corneliusen Faret.» Dokumentet inneholder en tydelig håndskrevet registrering og verdiansettelse av alt innbo og løsøre i huset som nå ville hatt en antikvarisk verdi. Det ble overtatt av Sterboenken i forening med sønnen Cornelius. Den faste eiendom Faret matrikkel nr. 131 løpenummer 513 og 514, med huse og herligheder ble overdratt Sterbosønnen for 5oo spdl.

Amtmanden i Lister og Mandals Amt Gjorde vitterlig; ” Paa Grund af derom innkommet Amdragende bliver Anne Sophie Reinertsdatter, Enke etter Gaardbruker Lars Cornelius Fahret af Liknæs Sogn herved i Medhold af § 2 i Loven af 30. juli 1851 om efterlevende Ægtefeller Adgang til at hensidde i uskiftet bo. Vi meddeler Tilladelse til med hendes i Forenig med den Avdøde avlede Børn under 25 års Alder, forblive at hensidde i uskiftet Bo.

Christiansand 29. sept. 1866

Belle Kjorboe

Johan (t.v.) og Ole Fosseland. Foto: Privat

DET KAN SE UT SOM om myndighetsalderen da var 25 år.

Kornellius Larsen Fahret, 1839 – 1932 og sønnen Aanen Korneliusen Faret, 1878 – 1950 og sistnevnte med over 30 år s tjeneste i forsvaret var begge autoritære personligheter, muligens for autoritære.

Karnils, som han ble kalt var bare 17 år da faren døde i 1856 som den eldste av 5 søsken, den yngste datter var bare 1 år. Han reiste da i noen år til Haugesund og nordover på kysten, der han var med på sildefiske i vintermånedene for å tjene til livets opphold.

Nokså ung ble han kjent med Ingeborg Aanensdatter Omland, f. 1838 som var et år eldre enn han. Hun var barnebarn til Hans Hansen som kom fra Husmannsplassen Husefjell øvre, bygdebok av Årli.

Sagnet forteller at da ingen hadde nådd myndighetsalderen måtte det samtykke til giftemål. Aanen Omland sa at når det var Karnils Larsen hadde han ingen innvendinger og gift ble de i 1861. Ingeborg var da 23 år, Karnils 22 år, men giftemålet skulle vært avtalt i 1859, da de fikk en rosemalt kiste med dette årstall og bokstavene I AA D som det er tatt vare på. Karnils og Ingeborg bosatte seg i det store huset nær ferjestedet, og som det er foto av.

De fikk etter hvert 7 barn, men bare den yngste sønnen Aanen, min far, ble bosatt i Kvinesdal.

Huset til venstre på foto tilhører Kornelius Olsen Fahret, 1850, der familien bodde. En av sønnene Kristian K. Faret, f. 1887, reiste som flere andre til USA og arbeidet noen år der. Han kom hjem igjen i 1920 årene, og i 1930 bygde han nytt bolighus, og det gamle ble revet. Kristian drev gardsbruket etter faren og hadde besetning av husdyr, hest og hesteredskap. I onnetiden gikk han på andre gårdsbruk og tok arbeid. Det arbeid han utførte både for seg sjøl og andre var preget av orden og nøyaktighet.

Kristian var en god og hjelpsom nabo. Kornelius Olsen og Kornelius Larsen var søskenbarn, og husene stod nær hverandre ved ferjestedet. Min far kalte alltid stedet for «heime i Faret» og når de skulle til Liknes het det over åna. Familien Karnils satt en dag i stuene der de hadde utsikt over elva og Liknes, da en ropte så : «Nå for han ned Orrebrotet på to hjul.» Det var den første sykkel de hadde sett i bygda. Den gang og lenge deretter ble Lundebrotet kalt med dette navnet.

Aanen Faret i 1898. Foto: Privat

ETTER SOM ÅRENE GIKK måtte de fleste av barna ut av heimen. Den eldste av barna Lars K. Faret fikk overta en halv del av eiendommen, og ble sammen med kona Anna og barna boende i den ene enden av huset. Lars arbeidet i flere år på Flekkefjordsbanen, men døde allerede i 1910. Bestefaren Karnils var til god hjelp for barna, noen var ganske små.

Det ble omsider til at to av barna som vokste til, ville utvandre til USA, og da bestemte bestefaren at de skulle reise med to forskjellige båter. Han mente at dersom den ene båten gikk ned ville ikke begge barnebarna omkomme. Zacharias B. Torkilsen gift med Ingeborg, en av døtrene til Lars, sa dette var en veldig klok avgjørelse. Få viste mer om Flekkefjord sin historie enn han og sønnen Gunnar Torkilsen. Sistnevnte hadde flere innlegg i Julehilsen fra Flekkefjord. Ikke lenge før Gunnar døde måtte Kjell Risnes vise ham gravstedet til deres felles oldefar.

Jeg husker forholdsvis godt min bestefar Karnils Larsen, men mindre min bestemor Ingeborg som døde i 1928, de hadde en ungeflokk på 7. Den nest yngste, Aanen, far til underskrevne hadde muligens noen av egenskapene til denne i sine unge år. Han likte humor og spenning. En dag tidlig på våren eller ettervinteren, mens enda vannet i elva var iskaldt, gikk han som 13 åring langs elvebredden, da han fikk øye på en blank, fin laks som var kommet fra sjøen. På denne tiden var det masse laks, selv om dette var tidlig på året. Aanen fikk tak i en hukk, vasset ut i det kalde vannet, og fanget fisken. Den bar han heim. Men reaksjonen kom ganske snart med høy feber og forkjølelse, og han ble lenge liggende i en trekkseng og kikke ut. Da han kom på bena, viste det seg at sidesynet var blitt forvrengt til den ene siden. Det var ingen lege da, og langt mindre øyelege.

SÅ EN DAG kom skolelærer Tjørnhom inn, om de hadde sendt bud etter han, eller det gjaldt skolen, vet jeg ikke. Han skulle sagt det ville rette seg når gutten kom ut, og i løpet av sommeren ble synet fin. Men fisketuren ble egentlig ikke som planlagt.

Jeg tror det for noen kan ha en viss interesse å vite hvordan livet artet seg for ungdom i denne tiden, selv om det gjelder vår egen familie. Det er ingen i denne familien med navnet Kornelius, heller ikke er det noen eldre med navnet Aanen, men et barnebarn etter Georg Omland har navnet Tron Ånen, navnet kommer fra Tjellås og Omland. Min far Aanen gikk ut «Liknes krædsskole» 1. september 1892, etter den tids skoleordning. Elevene hadde det året gjennomgått «36 Dage i Første og Andre afdeling». Av disse står det at han forsømte «20 Dage» av lovlig grunn. Fraværet skyldes som nevnt det uheldige laksefisket i Kvina.

Sommeren 1892 gikk han for presten, og uten å forsømme noe der. Jeg fikk flere ganger høre om konfirmantene og at det var mange, på grunn av de store barnekullene.

Det var en fungerende sokneprest Stolz i tiden mellom sokneprest Brager og Bie. Den første av disse, Brager var alvorlig sjuk og døde før ny tiltrådte.

Aanen hadde til konfirmasjonen ny vadmelsdress og nye skaftestøvler sydd hos en skomaker på Hamre. Moren Ingeborg var en myndig person og ville sønnen skulle se skjebelig ut.

Den gang og til ut i det 19. århundre eksisterte den ordningen at en av jentene og en av guttene skulle stå øverst, på hver side av midtgangen i kirken, en ordning som nå høres lite tiltalende ut. Ved konfirmasjonen i 1892 hadde fung. sokneprest samlet guttene og jentene på Kirkegulvet der de skulle synge en salme. Aanen og en jente som bodde ved «Brauna» et kjent sted fikk beskjed om at når strofen «Lat foten ikke glide» skulle disse to gå opp. Slik ble det og min far nevnte stundom disse tankefulle ord, siden jeg husker de så pass godt.

JEG HAR TATT VARE PÅ en del eldre gjenstander, dokumenter og bøker. Jeg har foran meg en panteobligasjon, for «Laan af Kongeriget Norges Hypotekbank utstedt 22. Mai 1897», og som jeg ganske kort skal referere til:

«Undertegnede Kornelius Larsen tilstaar og vitterliggjør at have tillaans af Kongeriget Norges Hypotekbank den sum av kr.1000,-, og forplikter mig til at forrente den til enhver gjeldende Rentefod, og at tilbakebetale i 94 paa hinanden følgende halvaarlig terminer.»

Mange var det som måtte ordne sine forpliktelser muntlig på denne måten. Karl Tollaksen blir i en av bygdebøkene omtalt som den mest kjente handelsmannen med forretning både på Liknes og Aamot. Folk hadde lite å kjøpe for , men han «borga», tok pant i gårdene og fikk inn pengene, slik at han ble en rik mann. Jeg husker at det heime lå brev fra en av sønnene bosatt i Stavanger og kalte seg for Tollak Aamot.

Med de vanskelige økonomiske tilhøva som var blant folk er det forståelig at det heller ikke alltid ble så lett for ungdom som vokste opp. Min far fikk det forholdsvis godt, selv om han måtte tidlig ut av heimen.

DEN FØRSTE VINTEREN etter konfirmasjonen kom han til bestefaren med samme navn på Omland, og det ble et gjensidig fint forhold mellom disse. Slekta går tilbake til 1600 tallet med skiftende navn som Ole, Tron og Aanen.

Ingebreth Omland ønsket at vi to skulle ta turen til Tjellås for å se stedet slekta vår kom fra. Vi var enig i det, men det ble aldri noe. Andre vinteren kom Aanen til kvekerslekta på Røyseland. Jeg tror det var hos Tobias Røyseland og der han var med på arbeidet med tønnestav og bunner.

Sverre Røyseland mener det var riktig at unge gutter kom der opp hvor de fikk fritt opphold.

Det ser ut som Tobias Røyseland og Ingeborg Aanensdatter var nokså like gamle, noe som kan være grunnen til at sønnen hennes kom der.

Min far omtalte senere i livet kvekerslekta som gode og gudfryktige mennesker. Fra Røyseland gikk turen heim igjen til huset med Ferjeplassen, og med arbeid på Aamot hos den barske handelsmannen Karl Tollaksen med forefallende ting å gjøre. Da han sluttet her gikk han inn til Carl og spurte etter lønn for tiden han hadde vært. Da fikk han til svar at lønnen skulle gå til varekjøp for faren og ferdig med det. Handelsmannen tror jeg ikke tapte noen penger her.

Mulighetene for 16-17-åringer til arbeid og skole var ikke store på denne tiden. Noen ungdommer søkte den ærverdige underoffiserskolen, men det var ikke alle som kom seg inn der. Dette var en usedvanlig god 2 –3 årig skole og med usedvanlig streng disiplin. Fra en biografi er underoffiserene omtalt fra 1860 åra. Tor Kjell Verås som selv var militærutdannet var fascinert av denne skolen, og visste mye om den. Han mente at en av hans forfedre Hans Hansen hadde skolen siden han var ute i det Tor Kjell kalte for Napoleon Krigen 1807-1814. Tidligere oberstløytnant Lasse Laudal med mange års tjeneste i forsvaret, nå pensjonert, og er litt ved Stiftelsen Arkivet, fikk sin militærutdannelse etter krigen. Han er av samme oppfatning som meg om disse gamle skolene. Elevene som kom inn fikk gratis mat, gratis uniform, fritt opphold og skolegang. De fikk skolepenger med 30 øre dagen, og han sier at gamle dokumenter viser det var en generasjonsskole far til sønn. Det var en skole for ubemidlet landsungdom. Lasse Laudal forteller at hans far major Arne Laudal kom fra en liten gård i Laudal og fikk underoffiserskolen. Han gikk til fots til og fra skolen, og fortsatte utdannelsen etter han var ferdig der.

Noen ungdommer fra Kvinesdal fikk også den. Min far forteller at han på slutten av 1895 fikk kr. 5 av faren for å komme seg inn på underoffiserskolen. Som vanlig gikk han til fots til Flekkefjord og derfra med kystbåten til Kristiansand, med overnatting på et sted hvor det stod «logi for reisende». Opptaket foregikk i et sted som ble kalt kasernen og gikk over 2-3 dager med legeundersøkelse og skriftlige og muntlige prøver i allmennfag. Det var et stort søkerantall, men han var heldig som ble opptatt som elev. Som Lasse Laudal sier fikk han gratis mat, gratis klær og sko, samt fritt opphold. Husker jeg ikke feil tror jeg dagpengene skulle være 20 øre da.

Alf på Politiskolen 1950. Foto: Privat

NAVNET på skolen var Kristiansand Brigades Underoffiserskole, og hadde elever fra Agderfylkene, Rogaland og Telemark. Tidligere oberstløytnant Asbjørn Fjeld mener også det var en god og gratis skole i eldre tid. Den var ettertraktet med mange søkere. Asbjørn bør vel egentlig komme inn under benevnelsen generasjonskolen, far til sønn, Martin Iversen Fjeld, f. 1850 tok eksamen fra underoffiserskolen 1872, sønnen Oskar Fjeld, f. 1895 underoffiserskolen 1916 og deretter sønnene Martin og Asbjørn med befalsskole.

Før jul 1898 fikk Aanen sitt vitnemål fra 3. Brigadens Underoffiserskole med resultater fra en hel rekke almene og militære fag. Hadde han ikke kommet inn på skolen og ingen penger igjen måtte han gått til fots til Kvinesdal. Flere måtte det til andre bygder, Utdannelsen åpnet for mulig arbeid både i forsvaret og politiet.

Gamle dokumenter som er oppbevart viser en omstendig prosess i forsvaret da, bl.a. et forsikringsbrev fra 10. December 1902 om medlemskap i den yngre Afdeling i Pensjonskassen for Statens Tjenestemend mot et innskudd på kr. 4,50 månedlig.

Et «Beskikkeles Dokument» med påtegninger på side 2 om forfremmelse fra 1903 til 1927, og hvor det siste er underskrevet av Gustaf Gruner. Biografien med foto viser at han var general, «så her var det å følge med» hva som foregikk.

Anton Egeland var elev ved underoffiserskolen litt senere, og fortsatte noen få år i forsvaret. Han ble ikke så lenge der, men ble politibetjent i Drammen i mange år. Der ble han gift og fikk familie, i 1925 ble han ansatt som lensmann i Kvinesdal og familien flyttet hit.

Aanen fikk jobb som politikonstabel i Flekkefjord med lønn kr. 60,- i måneden. Når det var fridager hadde han arbeid på Sorenskriverkontoret med kr. 30,- pr. måned. Politiet måtte under tjeneste om natten rope hva klokken var og alt vell, hvis så var.

Den yngste i Karnilshuset, Ole, fikk som flere andre jobb på Dalens Garveri, en god arbeidsplass. Han ble aldri gift, men jeg tror ikke heller at han følte seg ensom og var stundom litt venn med Jørgen Lysholm. Med 12 timers arbeidsdag på den tiden var alltid 1. mai en stor dag for Ole. Det var vel i åra da Martin Tranmæl begynte å komme på «Maktens Tinde».

Politiskolen påsken 1950 – Alf i midten øverst. Foto: Privat

MIN MOR var født 9. juni 1896 av foreldre Anna og Andreas Sigbjørnsen. Familien bodde da i Brooklyn, der hun ble døpt i Den Norske lutherske Kirke. Familien kom hjem til Norge ca 1900 og bosatte seg ved Guldsmedbrua, stedet fikk for ikke lenge siden navnet Guldsmedvegen etter forslag fra Lars Olsen. Huset står enda. Min mor fikk i dåpen navnet Signe Nora Elisabeth.

Av Bygdeboka går det fram at min bestefar Andreas Sigbjørnsen tok att gården etter Søren Schanke Aamot på odel etter dom i Høyesterett i 1916.

En vinterdag i 1930 holt han på med vedhugst oppe i Øyekleiva, ved Vådestien, sammen med svigersønnen. Da Andreas skulle sende en trestamme utfor fjellet, hadde han en kjetting rundt akslene og stokken og fulgte selv med utfor og ble drept. Lars Olsen forteller om denne hendelsen at hans bestefar som jeg tror het Ola Olsen hadde fått ny slede, og på den dro de den døde hjem.

Gjenlevende ektefelle, Anna , f. Fosseland ble værende i huset til hun døde. To av brødrene hennes Johan og Ole, ungkarene på Fosseland ble de kalt, var på besøk hos oss flere ganger.

Fra Ei Bygdebok. Kultursoge av Ånen Årli står det blant annet å lese «Han kom fra trange kår».

Mange minnes og fikk oppleve denne tiden. Alt før konfirmasjonen ble det forefallende arbeid for ungdom, annet arbeid om det var mulig.

Flere ganger traff jeg skulemannen og sogeskriveren Ånen Årli. Han snakket engang om årene i skolen og kom til å nevne en elev som han mente var den flinkeste han hadde hatt i regning. Årli var en tenkende person og ventet litt før han sa: «Så fikk han ei folkeskule.»

Det er ikke så lenge siden jeg møtte denne karen på toppen av gravemaskinen. Han stanset opp blid og vennlig som alltid, men begynte å bli trett og sliten etter mange års tungt arbeid.

Fylkesskolen 1938-39. Foto: Utlånt: Johannes Hamre

HØSTEN 1938 begynte arbeidet med oppføring av Kvinesdal Fylkesskule som da hadde vært ute på anbud og det var byggmester Johan Lindeland som fikk den jobben. prisen tror jeg var litt over kr. 100.000,-, en pris som ikke skulle være for stor.

Kvinesdal Fylkesskule ble ferdig til høsten 1939, og det ble en fin og tidsmoderne skole da. I Skulesoga fra Vest Agder står det at aldersgrensen skulle være 17 år, noen var det. Så vidt jeg husker var det nærmere 40 elever, noen hadde gått tidligere skoleår. Det var elever fra de fleste skolekretser, men også fra Hægebostad og Eiken, samt bygdene litt lenger øst.

Hovedbygningen var innredet med to klasserom, lærerværelse, husstell og håndarbeid. I 2. etasje var det noen hybler, og i kjelleren var det en stor ovn som ble brukt til koks og kull som ga sentralvarme til rommene. Den andre bygningen var til sløyd i 1. etasje og gymnastikk i 2. etasje. Olav Høyland var skolebestyrer. Ingeborg Hompland lærerinne i norsk og språk. Frk. Hidle var husmor, Albert Sandvand sløydlærer og Øyvind Virak hadde gymnastikk. Det var flere flinke elever, men bare en fikk akademisk utdannelse. dette var Oskar Lauen fra Hægebostad som ble lege.

Fritid ble det heller mye av både for unge og eldre i disse åra, selv om det etter hvert ble bedre med arbeid. En gang i blant kom Norsk Bygdekino og viste film, lenge før noen hadde tenkt på Kvinesdal Kommunale kino. Egentlig var dette en underlig tid, hvor enkelte mente det var synd å gå på kino og dans. Men det var også en fin tid som jeg ikke ville være foruten. Flere av elevene fra den gang er siden gått bort.

Omkring 1930 ble 3. Divisjons skole i Kristiansand, en skole for hele Sørlandet og Rogaland, etablert. Den ble også kalt 3. Divisjons Underoffiserskole. Lasse Laudal sier det var en 3 årig skole, de første 2 årene var til middelskole og det siste året befalsskole. en av befalsskolene var for ingeniørvåpenet, og hvor Asbjørn Fjeld var elev og fikk eksamen. Han mener at søknadstallet lå på ca. 350 som viser at det var en ettertraktet utdannelse. Så vidt jeg skjønner foregikk denne utdannelsen øst på.

Major Arne Laudal var skolesjef i Kristiansand, inntil 1938, og av historien går det fram at han organiserte Milorg på Sørlandet. Sønnen Lasse Laudal forteller at det aldri ble riktig klart hvorfor mye av denne ble opprullet helt til Haugesund. Han fortalte at familien bare fikk besøke faren en gang før han sammen med flere andre ble dømt til døden og skutt på Trandum i 1944.

JEG TROR IKKE det var mange fra bygda vår som fikk utdannelse ved 3. Divisjons skole. Øyvind Veraas ble utdannet der. Datteren Betten Geheb i likhet med broren Tor Kjell vet ganske mye om skolen og har foto og dokumenter fra skoletiden til faren. Betten har klassefoto fra 1935, det siste skoleåret hans. Hun sier det var noen flotte og staselige unge gutter.

Sigurd Øydne som på denne tiden bodde i Hægebostad ble også utdannet ved skolen og hadde Laudal som skolesjef.

Øydne søkte seg senere inn i politiet og ble lensmann i Kvinesdal. Denne militære utdannelsen åpnet muligheter til ulike yrker for mange unge i mer enn 100 år.

Ånen Årli har i bygdebok III kultursoge 1972 et innlegg om offiserer fra Kvinesdal i siste 100 år. Han mener den første var Sigbjørn O. Røynestad, 1784 - 1875, og den første fanejunker fra bygda.

Av disse er nå brødrene Asbjørn og Martin Fjeld igjen, begge med tjeneste fra forsvaret i fredstid og krigstid.

Øyvind Veraas var en av de siste som før krigen fikk eksamen fra 3. Divisjon forskole/middelskole og befalsskole for ingeniører våpenet. Daglønnen til elevene var 20 øre, omtrent som da min far gikk skolen ca. 30 år tidligere. Bitten Geheb sier faren gikk middelskolen i Militærkasernen, og blant annet hadde Johan Varen, senere rektor ved Katedralskolen, som lærer. Hun husker mye Øyvind fortalte om sin tid i forsvaret både i fredstid og fra krigsårene. Flere skriftlige notater av interesse har familien tatt vare på.

VED NYTTÅR 1939/40 ble det tatt inn en ny klasse på 20–25 elever ved denne militære historiske skolen. Som tidligere var det mange søkere, også noen fra Kvinesdal, som senere fortalte at det var ca. 350 som søkte opptak. Disse måtte gjennomgå undersøkelse hos en eller flere militærleger og noen muntlige og skriftlige oppgaver besvares. Skolesjef Kobberstad las opp navnene etter rangeringsnummer for de som kom inn på skolen, men som fikk en brå slutt 9. april 1940. Den eneste som kom inn fra vårt distrikt var Godtfred Førland, og så vidt jeg husker med rangering nr. 3. Det var ikke hvem som helst som kom som kom inn der, og det ble lagt merke til og snakket om. Han måtte ha almene og fysiske egenskaper som forsvaret godtok

Vi to gikk denne vinteren sammen på fylkesskolen, men han sluttet da opptakene begynte. Han var 2 år eldre og hadde et skoleår før. Godtfred traff jeg igjen sommeren 1940, som fortalte om oppholdet i Kristiansand. Da blant annet navnet hans ble ropt opp, svarte han ikke med det samme. Skolesjefen hadde ropt om ikke Førland var tilstede, og da hadde hånden kommet opp med engang.

Siden møtte jeg han flere ganger, og da jeg etter krigen var elev på Statens Politiskole, traff jeg han på Bislet under skøyteløpene som han likte å følge med i. Godtfred snakket stundom om lærer og redaktør Kristian Førland, som var onkel til faren hans, Alfred Førland.

På sine eldre dager bosatte Gotfred seg på Førland nær der han kom fra. Han likte alltid å gå turer i skog og mark, og på en av disse forsvant han sporløst og ble ikke funnet igjen.

Lensmannssteinen. Foto: Johannes Hamre

LIKE INNENFOR porten til Kvinesdal kirke ligger en flat stein, delvis skjult under bakken. Det er den gamle lensmannssteinen, hvor lensmannen stod og las opp lysninger også om inngåelse av ekteskap.

Denne ordningen ble slutt i begynnelsen av 1920 årene, da Samuel Rafoss var lensmann. Eldre dokumenter viser at antagelig siste gang lensmannen foretok lysning og vigsel var av et ektepar fra Austheia.

Johannes Hamre har sikret foto av denne historiske lensmannssteinen.

Min generasjon fikk med oss 1930 åra opplevde en nøysomhet og orden som preget flere i lang tid.

Den gamle rokken og ullkara var delvis enda i bruk. Torvspaden var nesten utslitt, men spora står fremdeles på toppen av Trættebakken og på Rauneskaret. Kornsigden og lauvsigden var gode redskap å bruke og kom til nytte. Når kornåkeren i Lundeteigen var skjer, ble sigden brukt og havren kom på staur. Så ble den tresket og sendt til mølla, og kom igjen som havremjøl. Potetene var også snart i hus, bakstejenta kunne jobbe og det ble flere dager med flatbrød og en med lefse. Baksten fant sted i kjelleren og flingretorv. fra utmarka skaffet passe varme under hella. Torvmark er i gamle skylddelings dokumenter beskrevet som en ressurs for flere eiendommer.

Delingsforretning fra 1865 er det to asketrær som er nevnt. «Den ask som staar på Farbjergetomten og den som står i søndre ende av Lundeteigen». Dette var verdifulle trær som det måtte svares avgift for.

Signe Nora ved aska. Foto: Privat

SISTNEVNTE ASK står fremdeles og den danner grunnlaget for et vegnavn, nemlig Askveien i Faret II boligområde. Fra mine barneår minnes jeg vell Lauvkniven som var i bruk og det ble ordnet med dyrefor til vinteren. Hvor mye som det enn ble høstet til dyrefor, grodde kvistene alltid ut påny.

Når det var riktig varmt om sommeren hadde vi måltidene i skyggen under treet. Jeg minnes også fra mine barneår at Karnils lå rett ut på marken der, og slappet av. Han var født i 1839 og hadde fortalt at asketreet ikke hadde forandret seg i hans levetid og at grensen mellom eiendommene hans og den til Samuel Tollaksen gikk midt i det. Om høsten delte de avkastningen/ lauvet.

Planleggerne som hadde med reguleringsplanen for Faret II å gjøre, mente det kunne vært inntatt en bestemmelse om å verne tuntreet om det hadde kommet fram før.

Den siste av mine halvsøsken, Marie, f. 1915, g. Drageland, fortalte før jul om en episode da hun var elev ved Liknes skole fra 1922.

Mens elevene var samlet utenfor skolen, kom Karnils etter vegen med ryggsekk, stav og i dress. Han skulle til Anna Mydland å handle som vanlig da noen av elevene fikk se han og ropte, «der gjenge bestefaren til Marie,» som måtte være en slags opplevelse i venneflokken.

På denne tiden var det flere steder store barnekull, slik var det også i min heim med 7 søsken, med til dels ulike skjebner.

Marie mistet sin mor med samme navn samme år som hun ble født, broren Ingvald døde av tuberkulose i ung alder. Elisabeth, den eldste av disse fikk sine barneår hos besteforeldrene på morsiden i Flekkefjord. Marie fikk sine barneår hos faren og besteforeldrene.

«Smørlaget» var i kjelleren til H.laget. Foto: Johannes Hamre

ÅRENE GIKK og vi ble fire søsken i heimen, omsider flyttet alle disse, unntatt meg ut.

Anna gikk sykepleieskolen på Ullevål, som Elisabeth og begge disse arbeide i flere år på sykehus i innland og utland. Anna bor nå i Telemark.

Alma som bor i Vågsbygda var barnepleier, og hadde det som jobb. Ingeborg Aanensdatter, navn etter bestemoren f. 1838, fikk husmorskole og handelsskole og arbeidet i forretning i Flekkefjord. Der har hun siden bodd.

Det var ingen stor gård vi hadde heime, men brukene i Faret indre var noe større og bedre enn ute ved brua som stedet ble kalt. Besetningene av husdyr var større, og det ble mye mer avling.

Separatoren og stampekinna var i bruk og det kunne bli så mye «Bondesmør» at noe ble solgt til Kvinesdal og Fjotland smørlag på Liknes. Det kom smør fra nær og fjern. Jeg husker smøret også kom i noen små tredunker som kunne rommen noen kilo.

Av våre naboer var det fire som hadde hest og blant annet slåmaskin som gikk rundt i slåtten, og høyet lå da snart på tørkevollen eller hang på hesjer. Ljåslått i de bratte bakkene gikk greit unna med langljåen. Det var to slipesteiner, en grov og en fin, og mange timer ble det med disse for å få redskapen skarp, men det måtte gjøres.

Når avlingen var kommet i hus var det flere steder tid for beitetid for budskapen. Fra uminnelige tider lå det steingjerder som hegnet rundt eiendommene, og som år etter år ikke trengte vedlikehold.

Under anleggsarbeidet i Faret II er det aller meste av disse borte, bortsett fra en fasademur ved Kvinesdal Videregående skole. Også ved annet veganlegg ble mange av de gamle steinene borte.

For mange år siden og ikke lenger etter at Husmorskolen var ferdig, kom det en delegasjon fra fylket som skulle gå opp grensene sammen med oss oppsittere. Jeg og flere av naboene som var med på befaringen la merke til fylkesarkitekten Christensen som uttalte: «Så lar vi stenene ligge med mosen på.»

Et foto som må være fra 1930 og fra Øvreveien, viser Faret under bakken med steingjerdene som lå da. Her er også huset til Jakob Gjemlestad, som han bodde i sammen med søsteren Anna. I «Lunden» nedenfor huset går noen av sauene på beite. Til vanlig hadde «me» 15 – 20 sauer og lam, og som var i sommerbeite enten på Hauan eller Sørhelle hos Theodora som også var bakstejente hos oss. Saueflokken ble hentet heim på ettersommeren, og ikke lenge etter tok slaktingen til. Det var flere som hadde den jobben, men den siste var Kristen M. Faret. Han var «ein dugande» slakter, og det var ikke lenge før lammeskrottene hang på knaggen i uthuset. Kjøttet ble partert til ulike formål. Noe til pinnekjøtt og fenalår som det nå kalles. Det ble saltet med grovt salt og tørket til bruk.

Semine, mor til Kristen var flink til å bearbeide kjøttet også til annet bruk som morrpølse, blodkompe m.m. Semine kom fra Rullen på Vestheia og stundom ble det navnet brukt om henne.

En ny tid kom med blant annet Kvina Meieri på andre siden av Åna og litt lenger ute Samslaketriet til hjelp og lette for de som enda drev med jordbruk.

Så mangt har siden endra seg mot det som en gang var, og da fire plassmenn eller husmenn etter mannttallet bodde her.