Tore Mygland (f. 21.12.1918) var elev ved Eidsvoll Landsgymnas og innvilget utsatt militærtjeneste da krigen brøt ut 9. april 1940. Samme dag tok han seg hjem til mor og fem yngre søsken (15, 14, 10 og 6 år) i Vallset, syd for Hamar. Far Anders oppholdt seg da i Åmli som rektor ved Aust-Agder Fylkesskule. Han var dessuten vernepliktig løytnant, så familien var urolig for hans skjebne.

ETTER OPPRIVENDE AVSKJED med hjemmet neste dag meldte Tore Mygland seg som frivillig ved Stange mitraljøseskvadron, DR nr. 11 (Rittmester Ording, løytnant Myhre og sersjant Nordskog). Med en dags lynkurs i våpenbruk og stridsteknikk ble han klassifisert som stridende/ sjåfør.

Ilddåpen fikk Mygland i kampsonen på Strandløkka (stasjonsområde ved E-6). Der ble fienden holdt i sjakk noen døgn, inntil forsvarsstillingen plutselig ble beskutt fra tysk artilleri på vestsiden av Mjøsa.

Så gikk det baklengs til en fikk en fastere forsvarslinje i Lillehammer, Åsmark. Der skulle man endelig få støtte fra britisk infanteri. Hjelpen skulle være der i løpet av ganske få timer. Men timene ble til et par sure døgn under sterkt angrepspress. Så da tommyene endelig nådde fram ble det bare for å delta i flukten. Det var for sent.

PÅ TRETTEN var det samlet en større kontingent av både norske og britiske styrker. De skulle holde hver sin fløy med eget befal for å stanse tyskernes videre fremmarsj. Men nå hadde fienden fått betydelige forsterkninger, ikke minst av materiell. Så den innbitte motstan raknet nok fortere enn beregnet. Slik var rittmester Ordings bil plutselig blitt stående i faresonen, og hans faste sjåfør var ikke å se. Løytnanten ropte derfor sin ordre til Mygland om å bringe bilen i sikkerhet straks, og vente der.

Tore Mygland fotografert under krigen. Foto: Privat

Mygland kom raskt ned til bilen. Men idet han skulle reise seg opp ble den truffet av en granat og splintret til vrak. Selv lå han flat på bakken og ble ikke skadet. Var nok likevel i sjokktilstand da han la på sprang sammen med tre-fire «flathjelmer» (britiske soldater).

Slik kunne en altså ha flaks og komme seg noenlunde helskinnet ut av «helvetet». Fra Stangeskvadronen var det ingen å se, så det ble å slutte seg til en avdeling under rittmester Tancred Ibsens ledelse. En flott offiser som røkte sigaretter med munnstykke. Han hadde sett Ordings menn bli tvunget oppover åssiden, så de hadde nok kommet seg i sikkerhet i fjellet. Velsignet godt å høre!

MYGLAND fikk nå ansvaret for en lastebil med ammunisjon. Fra Dombås fulgte han en lang transportkolonne som fienden var på jakt etter. Derfor måtte en nærmest ta seg fram i bekmørke. I Romsdalskleivene var det stans mens Åndalsnes ble bombet. En oppvisning i fyrverkeri og flammer, fulgt fra «orkesterplass».

På Åndalsnes ble «flathjelmene» hentet ut til to britiske krigsskip, mens de norske (uten hjelm) fortsatte til Hen, i enden av Isfjorden. Et par dager senere kom så det trisie budskap: Norge har kapitulert. Det ga en merkelig, meningsløs og tungsindig følelse. Antiklimaks. Etter avvæpning ble restene av den norske styrken plassert i nyinngjerdet fangeleir på Hen, under skarp bevoktning av tyske soldater.

Før våpenavlevering ble det gitt klar beskjed: «Hvis fienden finner så mye som en patron hos noen norsk soldat, blir vedkommende skutt på stedet!» Mygland var likevel dum nok til å beholde beltet med riflepatroner, samt Colt-pistolen med fullt magasin. Patronbeltet lot han ligge i pakksekken. Trodde ikke tyskerne ville ha bry til å foreta kontroll når det var gitt en så alvorlig advarsel. Dessuten hadde han oppdaget at det å tale litt tysk, og dessuten se troskyldig ut, kunne virke ganske så effektivt. Men pistolen var nok for farlig. Den ble bundet fast på innsiden av rammebjelken ved venstre bakhjul. Og grundig oversmurt med søle.

TILBAKETOGET gikk i en lang kolonne med norske kjøretøy, i bedagelig tempo. Det var som å «kjøre filmen baklengs». Enkelte steder føltes det litt underlig å passere uten å være utsatt for fare. Etter det som foregikk for så kort tid siden var det mest som om alle de illevarslende lydene framleis hang i lufta: Brakende motordur, tunge drønn, skarpe hvin og skjærende menneskebrøl. Alt forenet i et uhyggelig, øredøvende orkester. Stundom flimret også et og annet grotesk bilde forbi hukommelsens øyne. «Der – akkurat der!» Da var det godt å kunne si til seg selv: Det er over nå. Det er fred.

Tore Mygland i stram giv akt - i krigsårene som beskrives i denne artikkelen. Foto: Privat

Etter en overnatting på Jørstadmoen (Lillehammer) ble fangene omhyggelig sortert. Alle sjåfører skulle fortsette til Gardermoen med mannskap til opparbeiding av flyplass-bondeen. Bønder og landbruksarbeidere løslates for å avvikle våronna. Myglands anmodning om fritak for å fortsette sin skolegang ble avvist. Men først skulle han bistå en av offiserene som tolk og assistere med utfylling av skjema for «frihetsbevis» (på tysk). De to ble så satt side om side ved bordet, men assistenten klarte likevel å fylle ut et til seg selv med tittel «Bauer» (bonde) og en krusedulle til underskrift. I et ubevoktet øyeblikk lånte han offiserens stempel, og så var den saken klar.

Etterpå måtte Mygland fint stille i kolonnen til Gardermoen. Heldigvis uten passasjerer, på grunn av fullt lass med kavalerimateriell. Et par mil syd for byen fingerte han motorstopp: Slo av tenninga, åpnet panseret og fjernet rotoren i fordeleren. Alle som var foran for videre, mens de bakenfor måtte stanse opp. Amputasjonen var vellykket. Da en sint offiser fra bakerste rekke kom tilstede og oppdaget at mer enn halve kolonnen var forsvunnet ble det skikkelig «månelyst». Men synderen stod på hodet i motoren og jobbet i sitt ansikts sved. Også offiserens startforsøk var forgjeves. Dermed ble de bakenfor ledet raskt forbi og den «skipbrudne» pålagt å komme etter snarest mulig.

NÅ BEGYNTE DET å bli levelig. Ikke en tysker å se. Og hjelp med å lage flyplass, det skulle pakket bli blå for. Etter romslig sikkerhetspause bar det så videre til Hamar, til Ridehuset. Der lot tyske soldater seg overtale til å lesse av. En skulle nok hatt ett papir å vise for seg. Tyskerne var nøye med slikt. Men at bilen skulle til Gardermoen var jo tydelig nok. Sluttelig var man også så vennlig å fylle opp bensintanken - -.

I en sidegate inne i byen fjernet Mygland «NACH GARDERMOEN» fra frontruta og erstattet det med sitt bondske løslatelsesbevis. Nå var vel siste vegstumpen hjem helt fri, så i sin iver satte han ut over Stangebrua i rasende fart. Plutselig var vegen sperret av to mistenksomme vakter: Hvorfor slik fart? Hvorfor kjører bonden lastebil? Hva har han i den fillesekken o.s.v.

Her hjalp det lite med skoletysk og et fromt ansikt. «Bonden» trakk derfor meget velvillig fram noen engelske militæreffekter: Gassmaske, feltflaske og hjelm. Alt ble kastet på Mjøsa med foraktelige grimaser. Nå overtok den ene vakta, en Gefreiter.(underoffiser), og ble mørk i fjeset over en tysk hjelm med kulehull i. Da så patronbeltet kom for en dag haglet eder og forbannelser, idet en geværmunning støtte mot brystet. Fingeren lekte allerede med avtrekkeren da den andre (Obergefreiter) ropte «Halt! Det er en polakk. Han har polsk aksent og svart hår. Nordmennene er jo blonde. Det kan være flere polakker her, så han må først avhøres.»

FOR MYGLAND betydde avhør det samme som tortur, hans store skrekk! Derfor bedyret han sin norske identitet og forlangte den stående ordre om likvidering utført straks. Klarte å holde seg rolig, selv om kjeften ble så tørr at tunga ville sette seg fast. Men vaktene ble visst bare bestyrket i sin mistanke.

For Mygland betydde avhør det samme som tortur, hans store skrekk!

Nå ble Mygland overlevert til en høyere offiser som tilfeldig dukket opp. Det var heldigvis en menneskelig type som ønsket å orientere seg litt med noen ordinære spørsmål for sin egen part. Slik ble det mulig å dreie samtalen inn på et sentimentalt spor. Noe offiseren tydeligvis var åpen for. Han hadde mistet sin far under første verdenskrig, en sønn under felttoget i Polen, og fryktet nå for sin annen sønn som kjempet ved Narvik. Ja, krig er noe djevelskap, mumlet han.

I løpet av en halv time ble det en merkelig far/ sønn-stemning mellom disse to: En slagen norsk soldat i trafsete uniform, kontra den strøkne tyske offiseren. Men han var ingen glad mann. Etter en tenkepause sier han, kort og bestemt: «Abfahren!» Det kom så brått og uventet at soldaten nølte. Var det en bløff for å få han til å bryte sammen? Men nei. Ordren ble gjentatt: «Nach Hause fahren!»

DETTE VAR OGSÅ et eksempel på hvordan tilfeldighetene rår. Bildet av det gode menneske står for alltid prentet i Tore Myglands bevissthet. Men hans ønske og håp om en gang å treffe sin redningsmann igjen, det ble aldri oppfylt.

Hjemme var far kommet på plass og gjensynsgleden stor. Tore var nok ikke helt den samme som for fem uker siden. Men av det en kunne se var det bare litt halting og et vekttap fra ca. 110 til 95 kg. Den 17. mai ble feiret med å starte opp igjen på gymnaset.

En dag ut på sommeren kunne en forskrekket løytnant Myhre (jøssing) fortelle Tore Mygland at hans navn ble ført opp blant de falne etter slaget på Tretten. Han mente å ha «sett med sine egne øyne at gutten satt i Ordings bil da den ble smadret. Og siden hadde ingen sett han, så den saken var klar!» Dette er nok forklaringen på at Mygland aldri ble innkalt av NS til Arbeidstjeneste, og heller ikke til Heimevernet etter krigen.

VÅREN 1941 ble Mygland av sin kamerat Odd Bodin (kinomaskinist på Eidsvoll) bedt om å melde seg som søker til en ledig kontorstilling i «Abteilung Unterkunft» innenfor fiendens murer på Gardermoen (Luftwaffe). Han ble ansatt, ved hjelp av sin artiumstysk. Bodin var for lengst vervet i Motstandsbevegelsen, og hadde en tid vært elektriker og radioreparatør ved «Funkstelle». Sammen fikk de to nærmest en ønskeposisjon for illegal virksomhet.

Alt fungerte bra inntil Bodin plutselig ble arrestert i april 1942. Nå mente «kontoristen» å merke at han var under oppsikt, så her måtte en se å komme seg vekk. Men ikke for rask. Ikke vekke ytterligere mistanke. Og hvis denne arbeidsgiveren ville kunne en tvinges til å sitte i jobben så lenge han ønsket. På grunn av den prekære mangel på sjøfolk valgte Mygland å søke hyre. Og med hyrekontorets dokumentasjon på bordet gikk major Melcher motvillig med på å godkjenne oppsigelsen. Men hvis dette var noe lureri, så skulle det «verflucht noch mal» bli en annen sjøreise: Til konsentrasjonsleir i Tyskland!

Men Tore Mygland var ikke om bord da hans skip stod ut Oslofjorden, og nå begynte en fredløs tilværelse i «Tigerstaden». Hjemmet var selvfølgelig tabu. Likeså forsyningsnemnd og arbeidskontor etc. Penger og mat krympet raskt, men verst var det å føle granskende blikk over alt. Fela ble straks plassert på lang sikt hos en pantelåner, og resten av løsøre i en oppbevaringsboks på Østbanestasjonen.

På dagtid ble det å tjene noen slanter som meget middelmådig karikaturtegner i restauranter og parker. Om natta sov han usjenert og forholdsvis trygg på et svakt hellende tak bak ei redskapsbu på St. Hanshaugen. Men det var vel luftig - -.

EN MORGEN traff han sin venn Tjøstel Moland fra Søndeled, som skulle begynne i et ferievikariat ved Botsfengselet neste dag. Dermed ble det ordnet sykemelding som Mygland kunne avlevere og samtidig tilby sin tjeneste i en trengt arbeidssituasjon. En fengselsbetjent kunne også få seg en bit av fangekosten. Det kom vel med!

De innsatte var utvalgte fra hele landet. Langtidsfanger som representerte den tyngste del av norske forbrytere. Et kuriøst klientell. Av flere drapsmenn var Johnsen fra Kristiansand den mest interessante. I første omgang fordi Mygland hadde fulgt angjeldende sak gjennom avisen da Johnsen i 1935 (36?) fikk livstidsdom for drapet på kameraten Barth. Han var en robust type. Virket smart, mistenksom og fullstendig følelseskald. Derfor så eiendommelig med forholdet som etter flere samtaler på sella utviklet seg mellom fange og fangevokter i dette høvet. Den dagen vokteren kom inn på sella og tok fangen i neven for å si adjø, trillet et par tårer på den kaldblodige morder. Det er på sin måte kanskje den sterkeste opplevelse Tore Mygland har hatt.

ETTERSOM DAGENE GIKK uten faresignaler flyttet Mygland inn på det nyåpnete Oslo Ungdoms-herberge på Grünerløkka (Olaf Ryes plass). Et anonymt og rimelig sted å bo. Herlig å komme under tak, selv om det var i en stor sal med 10-12 toetasjes køyesenger. Meget interessant miljø. «Ungdommene» var i alder fra ca. 16-60 år. En broket forsamling med litt av hvert fra studenter til småsnuskete svartebørshandlere. Og hvem som helst av disse kunne kanskje være en hemmelig agent (!)

Etter at fangevokterjobben var slutt tok Mygland kontakt med sin kamerat Olaf Linderud, butikksjef i den store kolonial-forretningen «Kabe» som tyskerne hadde overtatt og reservert for ledersjiktet i okkupasjonsmaktens administrasjon. Kunne han kanskje ordne en jobb på lageret av og til? Jo, det kunne skje. Men en dag hadde han bedre tilbud. En av de virkelig store hadde nettopp spurt om han kunne skaffe en pålitelig tysktalende sjåfør så raskt som mulig. Hans fast ansatte sjåfør hadde nemlig brukket en fot. Det skulle bli god betaling, delvis kost og kanskje noen sigaretter i driks. Dette kunne være risikabelt, men slik ble Mygland en tid privatsjåfør for herr Spannaus. En menneskelig type med ruvende tittel: Lgrl. Der NSDAP in Norwegen (Landes-gruppenleiter der Nationalsosialistische Deutsche Arbeiter-partei in Norwegen). Bilen var en svart og alltid blankpusset Mercedes med metallvimpel på hver forskjerm. Den ene forestilte det tyske flagg, og på den andre var det hakekorsmotiv. Akkurat det var ikke særlig behagelig for en jøssing!

ETTER NOEN MÅNEDER som portier ved Rådhushotellet i Rosenkrantzgt. dro Mygland sammen med tre kamerater på tømmerhogst i Gransherad. Det var vinteren 1943. Hogstsesongen ble avsluttet med «tindebestigning» på Gaustadtoppen. En stri klatretur oppetter bratthenget mot Svinerui. I juni gikk så turen tilbake til hovedstaden. Da hadde Ungdomsherberget fått ny bestyrer. En kar som gikk med solmerke på jakkeoppslaget. Altså nazist! Men han virket grei, så Mygland tok imot tilbudet om å være nattevakt. Ca. to måneder senere skulle det vise seg at NS-merket bare var kamuflasje. For en kveld nattevakta skulle ta over ble han møtt av en noe oppjaget bestyrer som sa omtrent følgende: «Du er ettersøkt! Forsvinn så fort du kan!» Da tok det neppe mer enn 5 minutter før flyktningen satt på sykkelen og snirklet seg ut av byen i pøsende regn. Pulsen var nok ganske høg - -.

Etter nærmere tre døgn endte turen i gardstunet hos bestemor på Mygland. Gjensynet var overveldende. Trist at farbror Arne var borte, falt under bombeangrepet på Knaben fem måneder tidligere. Men farbror Andreas hadde overlevd lærernes harde transport og fangeleiren i Kirkenes, så han var heime. «Oslomannen» var nå kommet ned i en vekt på 72 kg. Men det skulle nok snart bli rettet på. Her ble det disket opp med nydelig grovbrød, lefse, gome og heimesmør mens bestemor klaget sin arme nød: «Hadde eg nå bare hatt någe skikkelig godt te Tore. Dette æ jo bara kværdagskost!» Blant krigsminner ble disse ordene et snodig paradoks for en som hadde levd ei tid under elendige kostforhold i Oslo. Begynnelsen på en ny matepoke.

MOT SLUTTEN AV AUGUST tok Mygland fatt på sin gjerning som konstituert lærer i Omlandsgrenda og Harbakk krets. Begge steder manglet det elektrisk strøm og bilveg, så disse avsides-liggende grendene ble en sterk markering av overgangen til et fredeligere liv. Han kunne endelig slappe av og føle seg fullstendig trygg, mente «Læraren». Men det stemte nok ikke helt. Gestapos armer var lange - -.

Sist i april 1945 sveipet en bil med fire menn opp Vesterdalen til Lindefjell (et feilspor) og tilbake ned Austerdalen. Det ble spurt etter «student eller lærer Tore Mygland», og en av karene skulle være hans bror (Andreas Thoresen Mygland var lærer på Knaben Gruver). «Broren» snakket østlandsdialekt. På Mygland var det stopp og tre av karene var en god stund inne hos ordføreren, NN2a). Han var jo NS-medlem, men den første som tipset Tore om denne aksjonen. Mot et hellig løfte om ikke å røpe det for noen levende sjel! En av disse karene var gestapisten Lappe, stasjonert i Flekkefjord. (Det hellige løfte brytes her for første gang. Men det kan neppe gjøre noen skade. Det må heller tjene NS-ordføreren til ære blant våre krigsminner)2b).

På angjeldende tidspunkt visste Tore Mygland at okkupasjonsmaktens kapitulasjon måtte være nokså nær forestående. Kanskje den vesentlige årsak til at arrestasjonsforsøket virket så uvanlig tannløst? Dessuten hadde han ikke lyst til å forlate sin kjæreste, så det ble bare gjort noen enkle forberedelser til et raskt forsvinningsnummer.

Ca. to uker senere var freden et faktum. NORGE VAR ATTER ET FRITT LAND.

Sign. Tore Mygland

2a-b) Tore Mygland har her valgt å navngi angjeldende person, men undertegnede finner det likevel mest korrekt å utelate dette av personvernhensyn.