Det er fordi min slekt på morsiden springer ut fra Egenes i Kvinesdal, og fordi jeg tilbrakte mye av min barndom i denne vakre dalen. Av forskjellige grunner flyttet vi mange ganger da jeg var liten. Jeg er født flekkefjæring, og bodde her de første 8 årene av mitt liv, da flyttet vi fra Hauen på Øvre Sunde og til Liknes, året var 1945. Den lille familien som flyttet besto av mor, far og mine to brødre, dem den minste Svein Gunnar 3 og den eldste Johan Sigbjørn 10 år, selv var jeg altså 8 år. Min eldre bror og jeg var nok i Kvinesdal kanskje best kjent som søsknene Bitteba og Bellebossen, dette var klengenavn som ble værende med oss fra fødselen av. Kvinesdalsslekta vår på morsiden var stor, jeg skal ikke i disse memoarer nevne så mange navn for det blir for mye, men jeg kan nevne at bestemoren (dedda) til Kvinesdals store sønn Arild Edvardsen var min mors tante, hun het Amanda og kom fra Egenes, men ble gift Svindland.

KVINA elva renner mellom gårdene Egenes og Svindland. Det var ofte slik før i tiden at folk tok etternavnene sine fra gårdene hvor de kom fra, det er mange folk i Kvinesdal som bærer navnet Egenes, og jeg tror at veldig mange av disse stammer fra slekten vår. Hvem skulle ha ant at da jeg var liten og lekte sammen med Arild når vi var på besøk hos hverandre, at han skulle bli slik en stor verdensevangelist, og være grunnlegger for den store kristne virksomheten som har vært og er i Sarons Dal. Nå er dessverre Arild død, men han har etterlatt seg en stor arv til sin sønn Rune.

Men tilbake til tiden vi bodde i Liknes, eller i Neset som de sier. Jeg tror ikke vi bodde så lenge i Neset, men jeg hadde gått det første halvannet året på skole i Flekkefjord, så da fortsatte jeg i andre klasse i Kvinesdal. Det er ikke så mye en husker fra barndommens dager, men noe små episoder og hendelser brenner seg likevel fast i hukommelsen og det sitter der for resten av livet. Jeg husker at en gang skulle jeg ta Kvinaruten alene fra Neset og opp til Storekvina for å være en stund hos min mors tante, Ingeborg Olsen som bodde med sin familie på Røynestad, Min mor fulgte meg til bussen hvor gamle Risnes var sjåfør, og da hørte jeg at hun spør Risnes om han ville være så grei å holde et øye med meg oppover. Du kan tro at jeg satt hele veien på turen opp og lurte svært på hvordan sjåfør Risnes kunne greie å holde et av mine øyne. Det er litt rart hvordan barn kan oppfatte forskjellige ting som voksne sier og siden gå og lure på hva det egentlig betyr.

Kokekurs på Feda i 1952. Disse navnene husker jeg: Sittende fra venstre: Anne Kristine Lohne (Bitteba). Videre Signy Svindland - ? – Monika Meland. Bakerst: -?- ? – Terese Tellefsen -? - ? – og Berit Birkeland. Foto: Privat

VI FLYTTET siden til Egenes hvor vi bodde hos en annen tante til min mor, hun het Susanna og var gift med Tønnes Bøgwald som kom fra Feda. Denne gården deres lå omtrent midt på Egenes sletta, og i ene enden, opp en bratt bakke lå gården Øygarden, i andre enden med et par små andre gårder imellom lå en gård som ble kalt for der framme. Både på Øygarden og der framme bodde der slektninger, så jeg sprang på mine barneføtter omtrent hver dag mellom disse gårdene. Det var 11 søsken som vokste opp på Øygarden så der var det mange å være sammen med, men noen av de var jo blitt voksne på den tiden. Det er i grunnen fra tiden vi bodde i Egenes jeg har de fleste av mine barndomsminner fra. Der var liksom så mange inntrykk som brant seg fast i hukommelsen. Husker at jeg kunne våkne om morgenen til lyden av separatoren som Tønnes sveivet, først gikk det sakte og tungt, så lettere etter hvert som den kom i gang. Jeg syns også at jeg ennå kan huske alle duftene fra frukt og bær i hagen, lukten av dyr i fjøset, og angen fra nyslått gress på markene, varme sommerdager med bading i elva, hvor også laksen vaket på sandgrunnen i kveldingen. Det var en liten sandgrunne der hvor vi badet husker jeg. Den var helt rund og ble synlig når ikke elva var så stor, den sandgrunnen kalte vi for pannekaka.

Vi kunne også våkne om morgenen til lyden fra taubanen som satte seg i gang, det gav et lite klikk hver gang vognene passerte skjøtene på kablene. Denne velkjente taubanen gikk mellom Lervik og Trælandsfoss. Fra Lervik gikk den med små tømmerstokker (props), over den lange heia og tvers gjennom gårdene på Egenes, videre over fossen og til trelastfabrikken på Træland, derfra tok den paller med cellulose med seg tilbake til Lervik. Jeg hørte også at der var noen av ungdommene i bygda som av og til våget seg opp i en av korgene og ble med på turen over heia. Dette var en svært risikabel sport og drive med og ikke lovlig selvfølgelig, men hva gjør man ikke for spenningens skyld i ungdommen.

En gang fikk jeg bli med inn på fabrikken med en som jobbet der. Store barneøyne sto som fjetret og så på vognene som kom inn i fabrikken og slapp de små tømmerstokkene fra seg der, og samtidig gikk en vogn tilbake lastet med paller cellulose. Det var også moro å se på de enormt store papirmaskinene som duret og gikk.

Store barneøyne sto som fjetret og så på vognene som kom inn i fabrikken og slapp de små tømmerstokkene fra seg der.

Ingeborg (tante Imma) og Peder O. Røynestad med sønnene Ola og Einar. Foto: Privat

DET VAR MANGE menn som hadde sin arbeidsplass på Trælandsfoss og i Lervika på den tiden. Det som jeg også husker så godt fra tiden vi bodde i Egenes var hengebroen som vi måtte gå over for å komme til andre siden av elva. Den gangen fantes det ikke skikkelig vei eller bro over til Egenes, folk var avhengig av denne hengebroen for å komme seg over elva og ned til Liknes, både for å handle og komme seg til skolen. Hengebroen var ganske nifs å gå på syntes jeg, særlig hvis elva gikk stor, da var det vanskelig å holde balansen, vi måtte bare passe på og holde blikket rett frem og ikke se ned i elva. Over hengebroen gikk min bror og jeg annen hver dag for å komme oss til skolen i Liknes. Fra broen gikk vi veien over Kjerrmyra, Listenkleiva og videre opp til hovedveien hvor vi tok bussen nedover til Liknes.

En morgen fant min bror på at vi ikke skulle gå over hengebroen til skolen, men følge en sti som gikk fra Egenes langs elva og nedover. Det var en bitende kald vintermorgen og elva var frosset til, vi skulle gå over isen på elva når vi kom ned, lokket min bror meg med. Resultatet ble at vi kom mye for sent til skolen, og jeg var blitt våt på bena og frøs noe forferdelig. Vi måtte selvfølgelig fortelle lærerne våre at vi hadde gått over isen på elva denne dagen, så da ble det skjenn og melding hjem om den galskapen vi hadde funnet på.

Det ble skjenn og melding hjem om den galskapen vi hadde funnet på.

VI FLYTTET til Røynestad på Storekvina. Jeg vet i grunnen ikke hvorfor vi flyttet så mye på den tiden, men det hadde kanskje moe med at min mor var litt urolig av seg, hun likte forandringer, eller så hadde det kanskje noe med hvor man fikk seg arbeid på den tiden.

Barndomsminnene fra Røynestad er også gode. Der var det mange små gårder, og disse gårdene hadde mange rare navn. Vi bodde hos ekteparet Josine og Lars som drev en gård som ble kalt for Håla, vi sa bare at vi bodde hos Lars i Håla. På nabogården deres bodde der også en som Lars med familie, den gården ble kalt for Ægra, så da ble det bare, hos Lars på Ægra hvis vi skulle nevne ham. En familie bodde på en gård som ble kalt Dannemark, den familien ble jeg godt kjent med, særlig sønnen på gården, han het Nils, vi sa bare Nils på Dannemark, han har forresten bodd i mange år her i Flekkefjord, og jeg slår av en prat med ham av og til hvis det treffer seg slik. Ovenfor gården Dannemark bodde en jente som het Marta husker jeg, den gården het Klippen, så da ble det Marta på Klippen.

EN EPISODE fra da vi bodde hos Lars i Håla husker jeg godt, for en dag kom et lite fantefølge til gårds, Det var mann og kone med en liten barneflikk som kom med hest og kjerre inn på tunet. Lars i Håla var snill med disse fantene, de fikk komme inn og fikk seg mat, og så skulle de få lov til å sove på låven noen netter, mot at de måtte hjelpe til med litt forefallende arbeid på gården. Jeg syns det var veldig spennende med disse omreisende fantene som fikk lov til å være der. Jeg hadde jo hørt fæle historier om slike folk før, men jeg tror ikke det var noe problemer med disse som kom til gårds den gangen.

På Røynestad bodde også tante Ingeborg som jeg har nevnt tidligere, og som jeg ofte reiste på besøk til. Vi kalte henne bare for tante Imma, hun bodde der på den lille gården sammen med mannen Peder og sønnene Ola og Einar. Det var så koselig da jeg som barn fikk bo hos dem av og til. Jeg syns jeg ser henne for meg enda, denne vevre lille skikkelsen, alltid med tørkle på hode, og jeg fikk sove sammen med henne på bolsteret (halmmadrass) i senga hennes oppe på det lille rommet på loftet. Jeg husker henne på varme sommerdager med åket over skuldrene, nedover den lille stien i å-bråtet og til elva for å hente vann til huset, og til dyrene på båsen. En gang ble jeg også med henne til utmarka for å lauve, og jeg fikk stampe kinna på kjøkkenet.

PÅ EN PLASS som vi kalte for odden bodde en søster til Peder, hun het Severine, henne var jeg også innom av og til. Jeg husker henne så godt fordi hun var blind. Hun satt ofte og strikket sokker, og jeg kunne ikke begripe hvordan hun kunne få til å strikke når hun ikke kunne se. Hun måtte alltid kjenne oppetter armene mine hver gang jeg var der, for å kjenne om jeg hadde blitt tykkere eller tynnere. Da vi bodde på Røynestad gikk jeg på skolen på Breimoen, jeg tror jeg gikk der i to år, siden flyttet vi til Svindland på Feda hvor jeg gikk de to siste årene av skolegangen min. Det var noe som var så rart, at da jeg gikk på Breimoen skole hadde vi en lærer som het Kristian Hegland, han kon fra Gyland, han spilte fiolin når vi skulle synge morgensangen. Få Feda fikk jeg også en lærer son het Kristian Hegland og også fra Gyland, han spilte også fiolin for oss av og til. Disse to lærerne kjente ikke hverandre, men det var jo et pussig sammentreff.

Med norsken og skrivingen min på skolen stod det ikke så rart til med, det skyldtes nok mye av at jeg hadde vekslet fra riksmål i Flekkefjord og til nynorsk i Kvinesdal, så til riksmål igjen på Feda. Skriften ble liksom en blanding av begge språk, pluss litt dialekt.

DA JEG VAR FERDIG med skolegangen gikk jeg på et kokekurs, og i Feda kirke stod jeg også til konfirmasjon, siden flyttet vi tilbake til min hjemby Flekkefjord. Da var ringen liksom sluttet i den perioden av livet mitt. Nå på mine eldre dager har jeg fått det så lettvint når det gjelder det med å skrive, siden jeg nå har kunnet ta i bruk det moderne hjelpemidlet PC.

Ja, nå har jeg i tankene mine fortatt en liten reise tilbake i tid, til barndommens glade dager på landet, sammen med familien og venner som jeg var så glad i. For en liten tid tilbake tok vi oss en biltur over Kvinlaug og ned Vesterdalen. Vi kjørte innom Egenes hvor det nå er bilvei. Det var både litt vemodig og litt rart å se igjen denne gården. Huset hvor vi bodde så veldig ensomt og forlatt ut, men hengebroen sto der som et monument, og minnet oss om barndommens lykkelige dager da vi sprang barføtt over engene.

Flekkefjord 2010.

Artikkelen ble første gang publisert i Kvinesdal Historielags årsskrift for 2011.