Bak fra venstre – nr. 1 Torleiv Eikebrokk og nr. 3 Jørgen Versland. Bak fra høyre – nr. 3 Jakob Sørland. Foran – i midten kokka. Til venstre Sandnes og til høyre Lyngås (sjefen). Foto: Privat

Under verdenskrigen ble flere ungdommer sendt til Hannåsleiren til tvungen arbeidstjeneste, personlig var jeg 20 år.

En kald og snørik vinterdag i november 1943 måtte noen av oss herfra ta bussen til Kristiandsand og derfra toget til Moisund i Hornnes. Indreveien var da ikke kommet. Da vi kom til Moisund utpå kvelden var det bitende kald vind med snødrev i luften.

I de eldre jernbanevognene fra Kristiansand var det vedfyring, og det var godt og varmt, men ingen servering av mat og heller ikke var det noe å få kjøpt i Kristiansand. Vi reiste fra Kvinesdal tidlig på dagen og hadde med nistepakke til kvelden.

På Moisund ble vi møtt av noen barske AT offiserer i uniform. Som brølte ut: «AT mannskaper herover». Det var ungdommer fra hele Sørlandet. Deretter måtte vi gå noen kilometer med bagasje til Hannåsleiren.

Der fikk vi plass i brakkene.

Appell i Hannåsleiren. Foto: Privat
Fra venstre Alf Faret og fra høyre Jørgen Versland. Foto: Privat

UTOVER KVELDEN fikk vi utlevert uniformer, en til arbeid i skogen og en til permisjon. Vi fikk en kraftig vinterfrakk og to par sko, et par beksømstøvler og et par tresko. Vi fikk også utlevert øks og sag til bruk i vedhogst, og en spade som antakelig skulle symbolisere gevær. Stundom ble vi utkommandert til marsjering langs vegene og da måtte spaden presenteres til en eller annen sang som ble levert.

Det var ikke elektrisk lys i leiren, og derfor ble det utlevert lampe og parafin. Kveldene var mørke og lange og parafinen strakk aldri til, slik at mange kvelder ble det å sitte i mørke. Rommene var gode og varme med ilsted og masse ved å fyre med.

Dessuten fikk vi bestikk, bestående av kniv, skje og gaffel og en tom fiskebolleboks som ble brukt til suppeboks og kaffeerstatning.

Oppvasken tok kokkene seg av, det vil si tallerkener. Ved utgangen av spisesalen stod det noen trebalger med varmt vann, og i det ble bestikk og den tomme fiskebolleboksen skyllet av det meste. Dette var en aldeles urenslig måte når over 120 unge gutter brukte disse balgene til oppvask etter maten. Jeg var sunn og frisk hele vinteren, men flere ble rammet av skarlagensfeber, skabb og meslinger og måtte ligge inne på rommene, uten tilsyn av lege og uten medisiner. Noen ble svært syke av komplikasjoner som ørebetennelse og mageproblemer.

«Giv akt» – med spader. Foto: Privat

VI BODDE åtte gutter på det nokså store rommet, det utviklet seg et særdeles godt vennskap mellom oss, og flere andre både da og senere i livet.

Det var vanskelig å lese med rasjonen av parafin som skulle vare en uke, og radio var det heller ikke den tiden. Noen av oss hadde små biter av talglys som vi satte på sengestolpen, og det gikk ann å lese på et vis.

Daglig rasjon av mat var åtte brødskiver, 40 gram margarin, eplemos kokt på sukkertilsetning som pålegg, og hver morgen fikk vi tran, middagsmaten var for det meste fisk, mye sild som kunne være stekt eller som spekesild, ofte var denne lakebrent og det ble ikke sjelden servert røkt ål.

Poteter var det lite av, ved hvert bord satt vi åtte ungdommer og disse måtte ikke sette seg ned før det ble ropt ut sitt ned fra befalet. Midt på bordet stod et trau med poteter, samtidig som det ble ropt ut sitt ned i spisesalen var hendene fra alle ungdommene i potetfatet og trauet var tomt umiddelbart.

Det var en slags anstalthusholdning og rasjoneringskortene måtte leveres ved ankomst. Enkelte søndager fikk vi lapskaus som det ble sagt for det meste var lager av bein med lite kjøtt. Det ble fortalt at det beste kjøttet var gått til nazioffiserene og deres bekjente.

DET ROMMET som vi var tildelt lå i den midterste brakken, med køyer en under og en over, og tregulv hvor det var skap hvor hver av oss kunne ha sine personlige eiendeler.

I trekøyene lå noen madrasser, fylt med en slags halm, disse og sengetøy ble benyttet. Sengetøyet ble skiftet enkelte ganger gjennom vinteren, men madrassene ble brukt hele tiden. Jeg husker at den siste tiden ble det en sterk kløe når jeg lå i sengen, og oppdaget at det var uttøy der. Om dette var lopper eller lus vet jeg ikke, men min mor sa ved hjemkomsten at alt tøyet måtte legges til vask før jeg gikk inn.

Jeg hadde aldri grunn til å klage over maten, muligens siden jeg kom fra en heim med foreldre og flere søsken, og «endene økomomisk» skulle strekke til. En ting er sikkert at dette kostholdet, er lite forenlig med kosthold hos dagens ungdom. Dagene denne vinteren var usedvanlig kalde på Hannås. Det var et av de kaldeste stedene på Sørlandet, det var pluss minus 25 gr. C og masse snø. Hver dag stod vi opp kl 07:00 for deretter å spise og gjøre oss klar til dagens arbeid, som bestod i vedhugst. Det var et stykke til fots å gå opp i heia, husker jeg ikke feil var det oppover ved Fjellestad.

Der var mye fin bjørkeskog, og ordren gikk ut på at hver mann skulle hugge et halvt mål til dagen som skulle løes opp på behørig måte. Det ble til at vi arbeidet to og to sammen, og ved 12 tiden var vi ferdig med et helt mål. Dette gikk helt fint med fin bjørk og etter som treningen kom.

Minnestein ved Hannåsleiren. Foto: Privat

BELEGNINGEN i Hannåsleiren gikk under navnet en sveit, med en sveitfører som sjelden viste seg. Sveiten mener jeg å huske bestod av flere tropper, hver med sin troppssjef, og underlagt disse var lag med lagfører.

En gang ble det besøk av tidligere oberstløytnant Fosby som den 9. april var kommandant på Odderøya festning, noe som visst nok ble hans siste jobb i forsvaret. Han hilste «Heil og sæl» på oss ungdommer, men virket gammel og sliten. Det ble sagt han var medlem av Nasjonal Samling.

Daglønnen var 40 øre dagen, og hver 10. dag fikk vi kr. 4,- , da ble arbeidet i skogen avsluttet tidligere. Dette ble noen fridager, og vi gikk til Moisund hvor det var en kafé, andre ganger gikk vi til Hornnes. Det ble alltid å bruke bena, en sjelden gang gikk turen opp til Evje. Fridager hadde vi også under oppholdet på Våland, da ble det av og til å ta toget fra Bøylefoss bru og til Arendal, hvor det ble å se film på Saga i byen.

På nyåret i 1944 ble troppen vår delt opp, noen ble sendt til Grendi, andre til Holt nær Tvedestrand. Dertil kom bare 8 – 10 stykker av oss, og jeg ble med blant disse. Der ble også med en lagfører som hadde gjort tjeneste ved fronten, og følgelig var han medlem av NS.

VI REISTE MED TOGET til Bøylefoss bru, og derfra gikk vi gjennom skogen til Våland gård hvor vi ble noen uker. Der ble vi værende hos en bonde og skogeier ved navn Ole Våland hvor vi fikk bo i andre etasje i et stort bolighus. Nede bodde familien, og jeg synes å huske at vi fikk spise middagsmaten nede i kjøkkenet. Hver dag dro vi ut i skogen og der var det tømmerlast som det ble arbeidet med. Det var fin tømmer og det måtte være en ganske stor eiendom Ole Våland hadde. Arbeidet var også der akkordpreget og gikk ut på at hver mann skulle felle ½ tylft eller en hel tylft på to personer, som også skulle kvistes og sevles i løpet av dagen. Men også denne jobben gikk greit unna.

Det var ikke så mange ukene vi var på Våland, men i denne tiden var det at en av døtrene på gården giftet seg, og ut på ettermiddagen ble også vi buden ned til gjestebod i 1. etasje. Utpå kvelden ble det dans i gangen i 2. etasje som hørte til rommet AT disponerte, hvor også vi var med.

Det utviklet seg et godt forhold mellom familien og oss ungdommene, og jeg tror de syntes det var vemodig da vi reiste.

Jeg husker spesielt en episode under vårt opphold på Våland, og det var en søndagskveld i februar. Lagføreren var da reist på et eller annet møte, og ble borte et par dager. En av ungdommene hadde vært hjemme på besøk og han fortalte at de i huset hadde illegal radiolytting. På det denne ble det meldt at arbeidstjenesten skulle mobiliseres til militære oppdrag og sendes til fronten. Vi skjønt at dette var alvorlig om så skulle skje, og vi visste at det raknet skikkelig for de tyske troppene på Østfronten. Men ingen av oss forstod egentlig hvor alvorlig denne situasjonen kunne blitt for oss.Den illegale radioen meldte også at det ville komme ny orientering om kort tid. Vi snakket om å komme oss unna, men dette var vanskelig, og ikke lenge etter fikk vi vite at faren var over.

I BOKEN «Det blir alvor» av Max Manus, er dette omtalt fra side 16:

«Arbeidstjenesten var et meget farlig våpen i tyskernes hånd. En behøver ikke være særlig intelligent for å forstå at tyskerne før eller siden ville prøve å sende Frølich Hanssens rekrutter til fronten. Nå var det ikke noe særlig lett sak å få guttene til å sabotere. Det var meget unge gutter det dreiet seg om, og når de fikk en innkallelsesordre fra myndighetene, følte de seg temmelig hjelpeløse. Vi så jo hvordan det gikk med våre offiserer, og de var voksne menn. For oss gjaldt det å få organisert guttene og stive opp moralen blant dem. Her gjorde den illegale presse en imponerende innsats.» Max Manus ga ut denne boken i mai 1946, og i 2008 var det premiere på den norske krigsfilmen «Max Manus» som blant annet omhandler sprengningen av Arbeidstjenesten sine arkiver.

Under oppholdet på Våland ble vi også nærmere kjent med lagføreren, men vi var alltid varsomme og forsiktige med hva vi sa. Jeg tror nok at han skjønte alvoret han hadde satt seg i, og han uttalte at han hadde mye å stå til rette for når oppgjørets dag kom.

Jul og påske fikk vi permisjon, og hver enkelt av oss kunne reise til sine hjemsteder. For egen del var det å benytte toget fra Moisund til Kristiansand og Sandvatn stasjon i Kvinesdal, også på returen.

Som regel var togene overfylt og det samme var det i byene av tyske soldater. Men alle ting har en ende og våren 1944 kom med sol og varme, og plutselig en dag under oppstillingen ble det at vi kunne reise hjem før fullført tjeneste ut i april og da var ikke D dagen langt unna.

Reisedagen kom også og vi var alle glade over å komme hjem. I ettertid har jeg undret meg over at flere tusen ungdommer kunne finne seg i beordringen til AT og innordne seg disse forhold. Jeg har i grunnen ikke annet svar, enn det som er gitt i boken «Det blir alvor».