Det er lite å finne ut om de første kjente beboere i Faret. Gården lå under Gullestad inntil den ble skyldsatt som egen gård i 1660-åra.

FØRSTE GANG Faret er nevnt i den store «Landskommisjonens jordebok» fra 1661 som i original ligger ved Riksarkivet i Oslo.

Under Gullestad står det å lese: «Een liten Foss kaldes farrit». Hva som menes med «Foss» er usikkert. Muligens kan det være plass eller det kan være Kvina som går stri under «Flom» ved Farberget.

På den tiden kunne det såes «2 og en halv tunder Heffr korn og fødes 3 Nøed.» Denne korntypen var en blanding av bygg og havre.

I 1661 var det ifølge manntallet 4 husmenn eller plassmenn, en av disse var Berie Osusen «ferremand.» Disse var ført opp som husmenn eller plassmenn under Gullestad.

Manntallet for 1664-66 er Berie Osusen, 40 år gammel, født omkring 1625. De første kjente ferjemann het altså Berge Osusen, egentlig Åsulvsen og må ha bodd i Faret. I en matrikkel for 1668 finnes Faret oppført som egen gård med en kvart hud i skuldmark, muligens var det tvist om hvem som eide Faret da.

Det var nokså vanlig med husmannsplasser og husmenn eller plassmenn rundt om i landet.

Personlig hører jeg og min familie til en sådan slekt.

Mr. Talbot fisker i Kvina ca. 1895. Rorskar er Hans Knutsen. Foto: Utlånt: Kvinesdal Fotoklubb
Gunnar M. Faret. Foto: Johannes Hamre

EN AV MINE FORFEDRE Hans Hansen var husmannssønn fra Husefjell Øvre. Han er omtalt i bygdeboka til Ånen Årli og var ute i krigen 1807-1814.

Hans Hansen var født 1781 og hadde antagelig underoffiserskole, en skole som var opprettet før år 1700. Han ble lensmann i Kvinesdal 1816 og satt i stillingen til sin død i 1840. Det var han som bygde det store huset på Egeland øvre, antagelig i 1837, samme året som Kvinesdal kirke ble bygd. Denne eiendommen tilhører nå Veråsfamilien som også er etterkommere fra Hans Hansen Husefjell. Ellers er det stor slekt etter han både i Norge og USA.

Like før 1890 ble det slutt med at eiendommene fikk matrikkel og løpenummer, og ordningen med gards- og bruksnummer ble innført. Faret fikk gårdsnummer 129 og har det fremdeles. Gjennom årene har det vært få bruksnummer her, men nå må det nærme seg 300 slike nummer, noe som skyldes utskilling av tomter med bebyggelse.

Da utskiftningen for Faret ble avsluttet i 1918 var det 10 faste grunneiere med familier som bodde her. Nå må det være flere hundre mennesker.

Huset til Lauritz Hansen. Foto: Johannes Hamre

PANTEBOK nr. 14 tinglyst 2. oktober 1809 omhandler en underlig auksjon over fast eiendom i Faret. Den ble kunngjort 11.februar 1809 av Børge Hielun, «Regiment Qvartermæster og Auduterur ved Vestlandske infanteri Regiment». Den ble så holdt først i mars samme år etter «Rekvisisjon av Hr Captiaine von Rejmarus».

Kvartermester på den tiden hadde så vidt jeg skjønner grad av løytnant eller kaptein i Hæren. Audutiur er beskrevet som «Embedsmann der leder den militære Retspleie, Militærdommer.»

Auksjonen ble holdt i «Rekvirentens» hus i Faret, og eiendommen «tilslagen» Cornelius Larssen Fidjene for summa 993 riksd. Mye penger da. Ånen Årli omtaler von Rejmarus i en av sine bygdebøker som mulig desertør fra hæren og at han ble henrettet. Han forsvant sporløst. Det ser ut til som Rejmarus var tilstede under auksjonen, da tilslagsummen 993 riksd. ble offentlig «approbert og antaget» av Rekvirenten Reimarus. Merkelig var det at en Militærdommer å holde auksjonen, hva nå dette kunne skyldes.

Rosemalt kiste. Foto: Johannes Hamre

DA KVINESDAL SPAREBANK i 1970 var 100 år, fortalte banksjef Johannes Unhammer at den ble stiftet i Faret, og han spurte om det var foto fra den tid og huset til Kornelius Larsen Faret, hvor det skulle ha funnet sted. Jeg hadde et originalfoto fra ca. 1910 som han fikk. Det syner Liknes fra Faråsane. Ludvig Jerdal fikk i oppdrag å skrive. «Soga om banken, bygda og folket.»

Der skriv han:

«Det store dobbelthøgda huset i framgrunnen til Kornelius Larsen Faret viser der banken blei skipa og heldt til i nokre år». Huset blei og nytta til Tingstova og til møter, og må ha vært det samme som gikk på auksjon i 1809, og ble stående til ca. 1920.

Det store dobbelthøgda huset i framgrunnen til Kornelius Larsen Faret viser der banken blei skipa og heldt til i nokre år.

Kornelius Olsen Faret var eier av det til venstre. Mellom disse husene ser en uthusbygninger. Grunnen begge stod på gikk helt ned til fergeplassen.

Begge disses karene hørte til Karnilsætta, og var søskenbarn, De har stor slekt etter seg både i inn- og utland.

Fylkesskolen 1938-39. Foto: Utlånt: Johannes Hamre

SELV OM det ikke var så mange beboere i Faret på denne tiden, hadde de fleste sine hus i nærheten av Ferjestedet. Her bodde Hans Knutsen, 1838 - 1913, kalt Hans på Berge. Han hadde fått jobben med å ro de engelske fiskerne som kom igjen år etter år. Kona ble kalt Kaia. De hadde en sønn «Hansemann» og tre døtre.

Ferjestedet hadde en sentral beliggenhet før Liknes bro kom i 1887. Der kom folk fra ytredalen og Vestheia for å komme over Kvina og butikkene på andre siden. Mange butikker var det ikke på slutten av 1800 tallet og først i 1900 åreme. Det skulle være Sofie med Aamodsbrua og Carl Tollaksen på motsatt side av Litleåna.

Alle oppsittere hadde flatbunna prammer som var nødvendig for å komme over elva. Der lå skolen og kirken. Når folk fra Vestheia stundom skulle til kirken ved forskjellige anledninger var de inne i Karnilshuset og kledde seg om.

EN VÅRDAG som måtte ha vært omkring 1870, holdt de antagelig på med «vårvinna», stod Anna som var søster til Kornelius Larsen og lesset «møkk» fra uthuset. Da kom Hans Kleiven, som hun ble gift med, ned «Farbakken». De ropte da til Anna. «Nå kjem Hans Kleiven ned bakken».

Hun skulle være rask i sine tilsvar, og ropte: «Vil han ikkje sjå meg i flordøra, treng han ikkje sjå meg i kordøra». Til kirken kom de, og gift ble de litt senere.

Fra mine ganske unge år minnes jeg omtale av de fleste slektene som er nevnt /omtalt i bygdeboka til Årli.

Noen utsagn/episoder har liksom lagt seg særlig fast i min hukommelse, og noe skal jeg ta med.

Lensmannssteinen. Foto: Johannes Hamre

MIN BESTEMOR Ingeborg Aanensdatter Omland, f.1828 g. 1861, skulle være en flink forteller om eldre hendelser.

En høstdag hadde hun kommet forbi huset til Samuel Tollaksen som holdt på å ta opp «jordeple». Hun spurte om han fikk mange, og fikk til svar fra Samuel: «Ja, ein mengde og så store at eg må bruke spett for å få dei opp.» Han var munnrapp.

Ja, ein mengde og så store at eg må bruke spett for å få dei opp.

I denne slekta som ble kalt Tollakslekta var det to ferjemenn. Familien flyttet rundt 1920 ut i nærheten av Liknes bro. Der stod noen stavhus som ble brukt til lagring av tønnestav. Vi kalte stedet for ute med stavhusan.

Hos mine forfedre ble det laget tønnebunner som en slags heimeindustri. Disse bunnene passet så til staven, og ble til en rund tønne. Det ble brukt en kniv med to håndtak, og den ble kalt for «Banekniv». Jeg har tatt vare på en slik med bokstavene KL innskåret i trevirket. Betalingen for denne jobben var noen få øre.

Fra mine ganske unge år minnes jeg og at det stod et lite hus her, og utenfor dette satt det stundom en eldre kone som må ha vært Inger Marie Faret, mor til Sigvald Faret og Olaf Faret som begge bygde nye hus, og disse må ha hørt til den gamle Tollakslekta. Den siste som ser ut til å ha brukt dette navnet må ha vært Tollak Faret, f. 1893, som bygde nytt hus i søndre enden av Rundebakk, der han bodde sammen med kona Trine og barna. Eldste sønnen Torleif og jeg var ungdomsvenner og like gamle.

DEN FØRSTE som bygde hus på austsiden av riksvegen og Liknes bro var Kristian Kristiansen, kona het Martine.

Kristian skulle være født og bodde en tid på en husmannsplass på Gullestadneset. Han ble derfor kalt Kristian på Neset. Ved siden av huset var en smal jordparsell på bakkeskråningen ned mot Kvina. Det lille huset som brente ned for noen år siden, skulle vært delvis oppført av materialene fra den gamle kirken.

Martin K. Faret som var den eldste i barneflokken til Kristian og Martine, bygget huset lenger opp i gården. Martin var født i 1881 og ble 101 ½ år og mesteparten av sitt liv bodde han i Faret, men var i unge år noen turer i USA, og som han likte å snakke om.

Han ble gift med Semine fra Rullen på Vestheia. De fikk 4 sønner og 2 døtre som vokste opp i heimen.

Martin drev med gårdsbruk og hadde hest, kyr og sauer. I onnetidene gikk han rundt med hest og forskjellig redskap og tok forefallende arbeid. Hver vår dro han med familien til Tonåsen, en heiegård oppe på Vestheia, hvor de var til høsten. Med hadde de også besetningen av husdyr.

MARTIN VAR en sliter gjennom hele livet og en personlighet for sin tid. De siste årene bodde han og sønnen Gunnar i huset, og det var ikke hvem som helst som ble sluppet inn. Selv kom jeg aldri til noen lukket dør. Martin holdt seg i stua ned mot elva.

Han hadde en skade i det ene kneet, og som var veldig smertefull, noe som han klaget over. Jeg husker engang jeg kom inn, og han holdt på å massere kneet med denaturert sprit, noe som også ble kalt for «Dunder». Martin sa det hjalp godt så han fikk sove om natten. Den 4. mai 1961 var Martin 80 år, en dag som var vel kjent og denne dagen var han ikke i godlag. Noen dager tidligere hadde det vært fest for Martin i menighetsrådet siden han hadde vært kirketjener i mange år. Han hadde fremdeles en stor arbeidsmoral, likte jobben som kirketjener og var lite begeistret for å slutte.

TV hadde ikke fått innpass i den heimen, heller ikke aviser, men Martin hadde Bibelen som han holdt seg til og las i.

Sønnen Gunnar bodde i huset og hadde radio/platespiller. Hver uke leverte han inn tippekupong til «Gevinst eller Forlis». Han var kokk i huset og søndagsmiddagen var som regel kjøttsuppe.

En søndag var jeg ute å gikk tur sammen med barnebarnet Alf Reidar, da Gunnar satt på trappesteinen og ropte på oss. Nå var kjøttsuppa ferdig og ordren gikk ut på at også vi skulle ha middag. En skikkelig god søndagsmiddag ble det.

Ved en annen anledning hadde jeg vært ute på Øie Trelast, og på heimvegen ved Valleknuten lå Gunnar i vegkanten med mopeden, distriktslege Thorvald Hjemlestad holdt på å undersøke han.

Distriktslegen spurte Gunnar når han var født og fikk til svar «det veit du». Thorvald Hjemlestad var født 18. august 1907. Gunnar M. Faret var født 18.august 1917. Dermed var det spørsmålet besvart, noe Hjemlestad også var klar over.

DEN SISTE ferjemannen i Kvina var Lars A. Faret, f. ca. 1860, og bare kalt Lars Ferjemann. Han bodde med familien i et lite hus ganske nær elva. Han ble omtalt som en stor og kraftig plugg med store krefter. Han skulle være en temperamentsfull person og det var lite nåde i den henseende, og stundom kunne det gå for langt. Men etter hvert vokste sønnen Abraham, f. 1878, til og ble en sprek, staselig ungdom. Det ble da en forskyvning i maktbalansen. Noe jeg ikke kan gå inn på her. Det skulle ikke være stor plassen i det lille huset der han bodde sammen med kona «Ingeri» og flere barn.

Noe som ikke var uvanlig på denne tiden var å ha gris inne. Slik var det også i denne familien. Min far, Aanen, som var på samme alder som Abraham fortalte at grisen en gang hadde sprengt bingen. Da den skulle fanges løp den ut i Farhølen og plasket i vannet. Lars og sønnen Ludvig satte seg i prammen ut i elva. Det ble et helt basketak med grisen som holdt på å gå til bunns, da Lars ropte «Ludvig, hukk båthaken i grisen». Men juleflesket ble reddet, uten bruk av redskap.

Senere flyttet Lars lenger ut i Faret på området som nå blir brukt som parkering, og hvor han bodde sammen med sønnen Andreas resten av livet.

Der lagde han treskobunner som han solgte, et fottøy som ble brukt mye.

EN SØNDAG, jeg kunne være i 12 års alderen, kom Lars gående etter vegen. Han sa han skulle på butikken like ved brua for å handle. Jeg sa det var søndag og at der var stengt. Lars svarte: «Det trur eg ikkje noe på», og fortsatte oppover.

Noen få år før krigen kom Abraham tilbake fra USA etter mange års opphold der. Han var blitt mer velstående enn de fleste, og en flott mann. Stundom kom han på besøk til min far, de var på samme alder. Abraham var stillfarende og nærmest sky. Aldri ville han inn i huset. Få år etter hjemkomsten døde han plutselig av hjerteinfarkt som enslig i huset sitt ute på Farmoen.

Denne eiendommen ble senere solgt til Kvinesdal Kommune, og som nå brukes til forskjellige formål.

I BYGDEBOKA bind II side 72 er inntatt foto av sersjant Bernt Elias Rafoss, 1841-1923, og ektefellen Oline som også bodde i indre Faret.

En av døtrene, Ingeborg Elisabeth ble gift med Jakob Kristian som kom fra Svindland, men tok slektsnavnet Faret. disse bosatte seg på «Bakken» og hadde flere barn.

Jakob Kristian husker jeg godt og særlig to av sønnene, Torvald som ble kalt for Stausland og den andre for Bernhart på Bakken. Han var maler i yngre år. Stundom i mørke haust- og vinterkvelder kom han ned Buvegen på treskotøfler på besøk. Torvald Stausland kom også på slike besøk. Det var ikke TV, lite radio og få aviser, men det utviklet et godt sosialt miljø mellom granner på denne måten.

Jakob Kristian og sønnene utgjorde en skikkelig arbeidsgjeng. Einar Ljosdal vokste også opp i huset siden han var i slekt. Når han med hjelp av Bernhard, Torvald og Einar satte i gang i onnetidene gikk arbeidet unna.

Torvald var en uvanlig sprek ungdom som det stod respekt av blant ungdommen.

I disse 1930 åra var det lite aktivitet blant ungdommene, men da Sørlandsbanen ble opparbeidet ble det etablert et fotballag og likeså et musikkorps som samlet noen av disse.

Denne eiendommen ble solgt opprinnelig til Kvinesdal kommune. Nå holder Kvinesdal videregående skole, Idrettshallen til her, og et område er utlagt til boligformål, parkeringsformål og barnehage.

SELV OM det i eldre tid og ellers var et veldig godt vennskap og samhold mellom naboer i det lille samfunnet Faret indre, foregikk det i mer sentrale strøk hendelser med legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse blant ungdommene. Med årene ble disse hendelser en saga blott, men de ble lenge omtalt.

Eiendommen til Hans slekta lå lenger ute på stedsnavnet Vollen og langs elva, hvor også hus og uthus stod. Ennå står noen gamle epletrær der, og somme år har disse masse stor og fin frukt.

Hans Hansen solgte i 1804 gården til løytnant Johan Christian Reimarius, men kjøpte den igjen senere.

Denne Reimarius må ha oppholdt seg her siden han var tilstede på egen eiendom i 1809 og som ble kjøpt av Cornelius Larsen, omtalt foran.

Det er tre forskjellige teiger i Faret med navnet Trættebakkene, hvor den ene tilhører oss, og som av min bestefar ble kalt for «lysthusægra av Kapteinen».

HANSSLEKTA: Lauritz Hansen, f. 1896 var av den gamle Hansslekta. Han var noen år i USA der han ble gift med Sofie fra Træland., og hvor sønnen Harald ble født 1928. Familien kom hjem fra USA i 1931 og bosatte seg i huset som ble bygget etter utskiftingen i 1918, og som fremdeles står. Lauritz fikk seg arbeid i Flekkefjord og pendlet med buss hver dag.

På kveldstid drev han gårdsbruket som var nokså vanlig i vårt område. Han satte også i gang med å opparbeide en av Trættebakkene som var en del av eiendommen, og var et bratt og steinete terreng. I bunnen av bakken, husker jeg det lå en svær stein på flere tonn. Med minebor, feisel og i tider han var ferdig med annet arbeid minerte han denne og sprengte den med dynamitt. Da stedet var ryddet med håndemakt, begynte han med vanlig spade, spett og øks å gjøre det om til dyrket mark. Selv om jeg var ganske ung, husker jeg hvordan han arbeidet seg oppover den bratte teigen. Det måtte bli flere dekar med produktiv mark. Enda står spadesporene etter han på toppen, og mot grensen til Rauneskaret.

Det må ha vært et slit som er vanskelig å forstå i vår tid.

En dag på forsommeren 1935 mens han nærmet seg slutten på denne jobben fikk han sterke magesmerter, og lege ble tilkalt. Lauritz ble sendt til sykehuset i Flekkefjord og operert, visstnok for gallestein. Han døde etter få dager bare 34 år, og det ble sagt at det egentlig var tarmslyng som var dødsårsaken. Gjenlevende ektefelle ble sittende igjen med 3 små barn, Harald som den eldste på 7 år. Disse fikk vokse opp i en god og trygg heim. Den gang var det ingen pensjons- eller trygdeordning i sådanne situasjoner. Denne familien og familien Risnes som vi var i nær slekt med ble våre nærmeste naboer.

UNDER KRIGEN og før var Torkild Risnes, f. 1924, og jeg mye sammen siden vi var i slekt og som en god venn. I denne tiden var det mye tuberkulose blant ungdom. Også Torkild ble rammet av denne sykdommen og døde i 1947. Noen år før han døde var også Harald sammen med oss på sykkelturer og i skog og mark.

Omkring 1960 fant vi to på å ta en ettermiddagstur på ski oppe på Vestheia. Det gikk ganske snart innover Tjellås vassdraget når vi først var kommet på toppen av heia. Masse snø var det, og planen var å gå til Wåskeland, og tilbake om Kleiven. Men så begynte det å snø ganske kraftig, samtidig som det tok til å blåse en kald vind. Sikten ble etter hvert ganske liten, og vi rotet oss bort i heia. Så kom mørket på, og vi gikk en stund «på lykke å fromme» som det het da. Vi kom til en liten bekk som vi fulgte nedover lia til det store Hommevannet i Gyland. Derfra bar det til gården Lian, hvor vi kom over heste- og sledespor i snøen. Da gikk det fort unna, og plutselig var vi nær husene på Grøtteland som det lyste fra. Johan Grøtteland med familie som bodde her, og som vi kjente godt, ville ha oss inn til kveldsmat. Og sånn ble det.

Deretter gikk turen over til Wåskeland, inn Sandvannet til Kleiven, ned til Egeland ytre og heim til utgangspunktet ca kl. 21:30. Skituren ble lengere enn beregnet, men en minnerik opplevelse.