Jeg har hatt et godt liv, selv om min far døde da jeg var ett år gammel, og min bror Birger var to år gammel. Mamma var fra Feda og pappa var fra Risør, og de gikk på lærerskolen i Kristiansand sammen. Pappa tok videre studier i Oslo, og mamma praktiserte som lærer på Feda skole og der omkring. I 1918, etter 7 års forlovelsestid, giftet de seg i Frydendal kirke i Risør, og flyttet inn på Solstad som sto ferdig innredet og ventet på dem. Pappa hadde fått ansettelse ved Risør Høyere Almennskole, og alt så lyst og lovende ut. Men slik skulle det ikke bli.

Fra venstre: Kitty Skjeldsøy med dåpsbarnet Gudbjørg på fanget og mannen Gunnar med Birger, 1920. Foto: Gunnar Skjeldsøy

MAMMA FORTELLER at da Birger ble født 17. mai 1919 stod pappa på talerstolen i Risør og holdt tale for dagen. Stor stas å komme hjem... Det lyse krøllhodet lærte tidlig både å gå og snakke. Vel to år gammel, etter at han hadde plukket alle kartene av en ripsbusk og fikk skjenn for dette, sa han: pappa gjøre tann.. (pappa gjør i stand). Så var den saken i orden. Året etter at Birger ble født, eller fjorten og en halv måned, som mamma pleide å si, hun syntes det hørtes bedre ut, kom jeg til verden 2. august 1920. Pappa hadde et godt fotografiapparat, med stativ og selvutløser, og han tok familiebilde i barnedåpen min.

På Skjeldsøy like nedenfor Solstad bodde besteforeldrene våre, Ragnhild og Lars Skjeldsøy. De kom fra gården Vekjen (Viken) i Gjerstad, men på grunn av tuberkulosen som herjet, og mange i bestefars familie som døde av dette, rådde legen dem til å flytte. De fulgte rådet og kjøpte Skjeldsøygården som ligger like ved Sørfjorden, ut mot Barmen ikke langt fra Risør. Her var både jord og skog.

Ragnhild Gudbjørg Skjeldsøy Birkeland, 2008. Foto: Inger Birkeland Slågedal

Bestefar glemte aldri heimbygda si Gjerstad. Ikke minst på sine eldre dager, besøkte han ofte bygda. Han var et oppkomme av gamle soger og viser. Mange av disse finner vi i Bestefarboka, som vi kaller boka der Andreas Vevstad har samlet mye av det bestefar skrev.

VÅREN ETTER at jeg var født, ble pappa dårlig. Etter å ha gjort militærtjeneste, og ligget i trekkfulle barakker, brøt tuberkulosen ut. Han var nok blitt smittet som barn i Gjerstad. Det var ingen medisin mot sykdommen den gang. Frisk luft, sunn kost og hvile ble anbefalt, og så var det å håpe det beste....

Men dessverre, han ble dårligere og dårligere, og så en dag i slutten av august 1921 døde han. Dette gikk slik inn på mamma at hun vandret hvileløst fram og tilbake ute på veien. Bestemor og tantene måtte ta seg av Birger og meg. Det var som hun skulle miste forstanden. Jeg tror ikke hun klarte å være med i begravelsen en gang.

MAMMA ORKET IKKE å være på Solstad lenger. Hun måtte hjem til bestefar og bestemor på Feda; Bernt og Rakel Elisabeth Larsson-Fedde. Møbler og utstyr ble pakket og sendt med postbåten til Flekkefjord, og videre med båten «Kvina» til Feda. Mamma og vi to små dro samtidig. Det var sjø og uvær, og etter mammas beskrivelse en forferdelig tur!

Det var godt for mamma å komme hjem, og hun hadde tross alt oss to å leve for. Heldigvis hadde hun sin lærerutdannelse, den kom godt med nå. Før hun giftet seg hadde hun vært lærer på Feda, og nå fikk hun stilling der igjen. I det koselige gamle huset på Feddevollen (der min fetter Einar Bernt Larsson-Fedde bor nå med sin kone Edel) hadde vi det kjempefint. Der var stor have med hekk rundt, blomster, bærbusker og trær. Det var rikelig tumleplass rundt huset og ned til elva. Ei fin gammel sjøbu og robåt hørte med.

VI LÆRTE TIDLIG både å ro og svømme. Med korkebelte rundt livet og bestefars hånd i tauet, svømte vi alt i 3-årsalderen. Øya hørte også med til vårt barndoms rike. Vi brettet opp buksene og vasset ut. Der lå endene på egg og ruget, og bjørkene som hang utover vannet var fine å gynge i. Det var ikke alltid så lett å vasse tilbake når vannet hadde steget, og vi kom hjem med dyvåte buksekanter mer enn en gang. Den gamle sjøbua ble stadig utforsket. Forfedrene våre hadde seilskuter som de drog til det store utland med, og mye rart hadde de hatt med seg hjem. Vi blei aldri lei av å rote i alt det vi kunne finne der; alt fra Geneverkrukker, glasskuler, seilmakerverktøy og mange ting som satte fantasien vår i sving. Et rom var et slags snekkerverksted med høvlebenk, så det var nok å finne på.

Med korkebelte rundt livet og bestefars hånd i tauet, svømte vi alt i 3-årsalderen.

Båten som lå i båtstøa kunne vi låne og ro med, men bare på grunna. Innenfor Øya var det ikke så dypt. Her la isen seg tidlig på vinteren, og de gamle messingskøytene med tre og snorer kom på. Så var det bare å renne i vei. Bestefars årvåkne øyne hadde oss nok i kikkerten så vi ikke kom for langt ut.

Bernt Larsson-Fedde var morfar til Gudbjørg og Birger. Han var utdannet navigasjonslærer. Foto: Privat

BESTEMOR hette Rakel Elisabeth og var fra Stavanger, de bodde øverst i Andasmuget (Andabakken) mot Vestre Strandgate, med fin utsikt over havnen og torvet. Bestefar ble kjent med bestemor mens han tok den høyere skipsførerskolen i Stavanger. Hun var utdannet lærer, og kom siden som lærer ved den ambulerende Amtskolen til Kvinesdal og Feda. Skolen drog videre, men bestemor og bestefar giftet seg, og slo seg ned i det koselige gamle Fedahuset.

Bestemor var flink til å lage mat, hun hadde praksis fra prestegårder inne i Ryfylke som guvernante. Bestefars mor, Benedikte (Lervik) og hennes gamle søster Andrea, bodde også i huset. Overgangen til fjøsstell og gårdsdrift var nok ganske stor, men det gikk bra og hun lærte å melke de to kyrne og stelle høns, ender og gjess. Kalkuner hadde de visst også. Etter en tid drog bestefar til sjøs igjen. Han seilte mye på Holland, Tyskland og over Nordsjøen til England, Skottland og Irland. Etter de store brevbunkene med utenlandske frimerker, som lå i kistene på loftet, må korrespondansen vært ganske livlig.

Birger på gyngehesten og Gudbjørg i hagen på Feda. Foto: Privat

Men etter en tid ble bestefar fast ansatt som navigasjonslærer ved den ambulerende styrmanns- og skipperskolen. Den strakk seg for hans del fra Haugesund i vest til Kragerø i øst. Farsund, Flekkefjord og Feda var de nærmeste stedene. Nå fikk han mer tid til å drive med gården. Fruktdyrking, alle epletrærne på Lindland og moreller og kirsebær i og rundt huset, talte sitt tydelige språk om hans store interesse på dette felt. «Høns, Ænder og Gjess» hette et hefte som han utgav for Norges Fjørfelag. Denne interessen resulterte i at et utvalg av de forskjellige rasene spankulerte rundt i hønsegården. Salget av rugeegg gikk ganske livlig.

FRA MIN BARNDOM husker jeg hvor fornærmet hønemor så ut, når andemor med alle ungene sine la på svøm ut i andedammen, mens hun og kyllingene måtte stå igjen å se på.

I den forbindelse må jeg nevne at når en høne var «klukk», det vil si ville legge seg til å ruge på egg og ikke skulle det, kastet bestefar henne ut i vannet. Da ble hun kurert for en stund. Dette hadde Birger sett på. En dag sto han på den store brygga og ropte begeistret på oss andre at vi måtte komme og se hvor flink høna var til å svømme. Den lille brune høna som vi kalte for frk. Hellestøl, ble kastet ut på dypet. Den kom seg med besvær til lands både en og to ganger, men på det tredje forsøket holdt det på å gå galt. Tante Borghild ble tilkalt, og hun ville at bestefar skulle gi han ris. Det var en avstraffelse vi aldri hadde prøvd, men da bestefar kom var Birger vekk. Han hadde tatt sin tilflukt til orgelkassen på sjøbua. Da han endelig ble funnet, så bestefar seg nødt til å gi han et par klaps i enden, der han lå over knærne hans. Siden ble alt oppklart.

Fra vi var små tok bestefar oss med på tur i skog og mark. Han lærte oss at vi ikke med vilje måtte trø på småkryp som kom i vår vei. Maurtuene ble nøye studert. De flittige maurene kom slepende på pinner, mye større enn dem selv, og plasserte dem på rett sted i tuene sine. De hadde system i det hele, og vi måtte aldri finne på å ødelegge en maurtue. Vi fikk høre at de flotte, røde revebjellene var giftige, og at vi ikke måtte slikke oss på fingrene etter å ha plukket dem. Giften Digitalis ble brukt som hjertemedisin. Å brekke kvister av trær og busker for å slenge dem i fra oss, var heller ikke bra. Dette er blitt oss en lærdom for livet.

JEG HUSKER ENNÅ hvor koselig det var når bestemor satt på en stol borte ved vinduet på loftet og fortalte for oss etter at vi hadde lagt oss om kvelden. Det var mye fra hennes barndom i gamle Stavanger. Vi så for oss vekteren som ropte ut: «Klokken er slagen 7, alle barn må se å komme seg i hus!» Vekteren hadde en lang stav i hånden, og det sto respekt av han! Så ble aftenbønnen ble lest og vi la oss trygt til å sove. Om vinteren våknet vi av at bestefar kom og fyrte opp i den lille kakkelovnen, og fantasifulle skyggetegninger danset rundt på bjelkene i taket.

Når vi fikk barnesykdommer, ble vi alltid sendt til Feda. Der ble vi godt mottatt av bestefar og bestemor. Jeg husker spesielt kikhosten. Den varte i mange uker, og vi hadde det kjempegreit. Bestemor stekte verdens beste pannekaker, og vi fikk snu spisebordet opp ned og leke båt med det. Fra sofabenken la vi en planke og kunne skli langt utover gulvet. Andre unger som også hadde kikhosten kunne komme inn å leke med oss. Olemann (Ole Olsen), som var et år yngre enn meg, likte seg så godt at han nesten ikke ville hjem igjen. Bestemor var en flittig kirkegjenger. Birger og jeg vandret trofast med henne. Vi måtte stoppe med visse mellomrom på grunn av bestemors hjerteklappfeil selv om det bare var ca. 500 meters vei til kirka. I kirka satt vi alltid på samme plassen, nesten rett under prekestolen. Vi ungene måtte nesten brekke nakken for å se presten. Han hette forøvrig Sigurdsen og bodde i prestegården i Kvinesdal. Han kjørte selv bil og kom som regel for sent, derfor ble det av og til lagt ekstra trykk på siste stavelsen i navnet hans, altså «Sigurd Sen».

Bestemor stekte verdens beste pannekaker, og vi fikk snu spisebordet opp ned og leke båt med det.

ALLE I FAMILIEN vet hvor redd jeg er tordenvær! Dette skriver seg fra jeg var ca. 4 år. En dag i juli satt jeg sammen med bestemor på svilla i gatedøra ut mot hagen, vi skulle se på regnet som høljet ned. Plutselig kom det et forferdelig tordenskrall og lyn som gikk i ett. Bestemor besvimte og falt bakover. Jeg trodde hun var død, og sprang etter Tilda Hansen, kona i nabohuset og mor til min gode venninne Judith Svindland, som var trøsta vår når noe stod på. Heldigvis kom hun seg etter hvert, men tordenskrekken har jeg aldri kommet over. Teltturer med Konvallpatruljen i hundedagene var heller ikke til å spøke med i tordenvær.

Etter hvert merket vi at bestefar begynte å bli gammel. Knærne ble stivere, og han kunne snuble både her og der. Dette likte han svært dårlig, og kunne reagere med sinne. Han kunne fortelle de samme historiene mange ganger. Men for oss barna var han alltid den gilde bestefaren som vi var så glade i. Da jeg var 9 år og Birger 10, fikk vi bud til Loga at bestefar var død. Mamma hadde vært der og hjulpet til mens han var syk. Det var stor sorg for oss å høre at han var død. Jeg husker at jeg ba til Gud om at han måtte stå opp igjen fra de døde, slik som jeg hadde hørt på Frelsesarmemøte at Jesus hadde gjort med Lasarus. Men mamma forklarte at Gud hadde tatt han hjem til seg, og at det var best for bestefar å være der nå.

MAMMA FIKK lærerpost på Loga da vi var 3 og 4 år gamle. Så kom dagen da vi skulle flytte. En stor motorbåt la til ved brygga vår, og vi kom oss ombord med alt pikkpakket. Vi vinket til alle, og tøffet ut Fedafjorden. Snart var vi under Flekkefjordsbroa og opp Grisefjorden til Loga. På broene sto det fullt av unger som ville ha et glimt av den nye lærerinna si. Huset vi skulle bo, var en stor hvit villa som Harald Bakken eide. Der fikk vi leilighet. Der var uthus med høns og ei ku, pluss utedo med en to-seter. Der kunne vi sitte og filosofere begge to både vel og lenge. Inne i huset var det vannklosett og telefon. Telefonen hang høyt oppe på veggen, så vi måtte stå på en stol for å ringe.

I nabohuset var det barn på vår egen alder; Søren og Ragna som ble våre gode lekekamerater. Vi lekte mye gjøymbom eller sparket boks med de og andre unger i nabolaget. Søren og Ragna hadde fem eldre søstre. De var veldig pene og hadde kjærester i massevis, så den siden av saken fikk vi et godt innblikk i. Andrea, moren deres var kjempegrei. Hun var fra Gyland og kunne bake hellekaker, lefser og flatbrød. Om høsten, når potetene var kommet i hus på gården var det flatbrødbaking i stor stil, og mye kos. Dette foregikk i kjelleren med vedfyrt helle, godt og varmt. Voksne og barn, gamle og unge hygget seg i lag mens de skrelte nykokte småpoteter som ble malt og blandet med havremel til flatbrødsdeig. En trenet bakstekone sto for kjevlinga, og svingte leiven med stor behendighet opp på den varme hella. Alle fikk smake på det nybakte flatbrødet med spekesild og poteter til. Historier ble fortalt og alle nikoste seg. Å komme inn i den gode varme kjelleren en sur kald høstdag og bli servert hellekaker med smør og sukker på var en opplevelse.

Hushjelpen som vi hadde hette Gunvor og skulle gifte seg. Hun var datter til Johan Austad, som hadde skofabrikken Sterk i Flekkefjord og tolv barn. Den yngste hette forøvrig Tolv! I nabohuset til Søren og Ragna hette en av sønnene Olav. Han var veldig hendig og oppfinnsom. Blant annet konstruerte han en vannsykkel. Barnevennlig som han var, fikk vi ungene lov til å prøve denne. Så da jeg etter mange år kom meg avsted til Grand Canaria, var ikke vannsyklene der noen stor overraskelse for meg.

BESTEMOR kom til oss på Loga etter at bestefar var død, så hun slapp å være alene på Feda. Det var kjempekoselig for oss, men hun lengtet så hjem til Feda at vi flyttet vi tilbake da vi var ferdige med 4. og 5. klasse. Nå var det ikke bare ferie vi skulle på, det var for godt! Det var ikke noen lærerpost ledig på Feda da, men både vi ungene og mamma hadde pensjon etter pappa som hadde vært lærer. Det klarte vi oss fint på ved siden av at vi dyrket poteter og alle slags grønnsaker på jordene rundt huset. I fjøset hadde vi ei ku som skaffet oss melk. Vi hadde spadd og hjulpet bestefar ute på åkrene fra vi var små, så det kunne vi. Vi dyrket havre også. Når kornet var modent skar vi det med sigd, bandt nek som bestefar hadde lært oss, og hang det på staur. Når det var tørt ble det malt på bygdemølla til fint havremel. Ei flink bakstekone lagte store hauger med flatbrød av dette. God kost både for kropp og tenner.

Fisken fra Fedafjorden befant seg som regel på middagsbordet. Trist for meg, men ellers til stor glede for resten av familien. Kokt torsk var det verste jeg visste, bare lukten var nok til at jeg brekte meg. Tante Borghild trodde bare dette var noe tøys. Hun la en fem-krone-seddel foran meg, og det var mange penger i den tiden, men jeg klarte ikke å spise noe av torskestykket på tallerkenen. Etterpå ble jeg tatt med til gamle dr. Hoffman i Flekkefjord, for å høre hva som feilte meg. Han sa at det var sikkert noe som kroppen min ikke trengte. Da spratt jeg opp og gav han en god klem. Siden ble det slutt på maset når jeg satt med mine poteter, gulrøtter og smør under torskemiddagene våre.

I onnene vår og høst hadde vi en mann som var med og hjalp oss en del. Han hette Alfred Laudal, forøvrig far til Anna Lilly som ble gift men Nils Hauge fra Birkeland. De var bestyrere på hvert sitt Handelslag på Feda. Men tilbake til spainga - Alfred fikk ikke mange pausene når Birger og jeg var med, for han ville nødig bli rundspadd av oss ungene. Vi så veldig fram til middagspausene. Da fikk vi også tid til en frisk dukkert i elva.

SOM GANSKE SMÅ lærte vi å be aftenbønn og bordbønn. Birger som var eldst, sto mest for dette. Bordbønnen: «I Jesu navn går vi til bords, spise drikke på ditt ord, deg Gud til ære oss til gavn, så får vi mat i Jesu navn, amen». Det kunne gå ganske fort, særlig når vi var sultne, eller hadde noe ekstra godt til middag. Aftenbønnen var: «Nå lukker seg mitt øye, Gud Fader i det høye, i varetekt oss ta, fra synd og sorg og fare din engel oss bevare, som ledet har vår fot i dag, Gud bevare mamma og pappa, tante og onkel, bestefar og bestemor og alle på Skjeldsøy, amen». Dette siste ble alltid føyet til. Birger lå i barnesenga, og jeg lå i mammas arm i dobbeltsenga like ved. Husker jeg kjente på kinnet hennes om der var tårer, de kom oftest etter at hun hadde lagt seg.

Vi hadde det trygt og godt, og våknet opplagte og friske neste morgen. Nok søvn, frisk luft, og i følge tante Borghild, sunn kost med mye frukt og grønnsaker, melk og kneippbrød, skulle holde oss unna tuberkulosen. Men tilbake til min tro; mamma ble veldig syk engang. Som seksåring hadde hun ørebetennelse og verket hull på den venstre trommehinnen, slik at den ble helt ødelagt. Det rant materie fra øret slik at hun alltid måtte ha en bomullsdott i det. Vi merket aldri at mamma hadde noen dårlig hørsel av den grunn. Overlege dr. Hoffmann på Flekkefjord sykehus så en gang på øret hennes og mente at det var noen utvekster der som han ville fjerne. Med en lang slynge prøvde han å dra disse ut, med den følge at mamma ble fryktelig svimmel. Hun lå i senga og hadde det aldeles forferdelig. Ingen visste hva de skulle gjøre. Birger og jeg sto der helt rådville. Mamma måtte ikke dø! Husker vi tasset alene inn på flatbrødloftet hos Harald Bakken, knelte ned ved køysenga der flatbrødet lå, foldet de små hendene våre og bad til Gud at mamma måtte bli god igjen. Vi ble bønnhørt.

Borghild Larsson-Fedde (f.1897), eller Moster Borghild som hun ble kalt, ugift husstellærer og rektor. Foto: Fotograf i Stryn

BORGHILD Larsson-Fedde, mammas sju år yngre søster, betydde mye for oss gjennom hele livet. Utdannet hustellærer som hun var, sørget hun for at vi fikk et sunt og godt kosthold helt fra vi var små. Slikkepinner og sukkertøy så vi ikke stort til. Frukt og grønnsaker, grovbrød og melk var dagens kost. Husker ennå hvor stolt jeg var da hun satte en nygrodd gulrot på en pinne som jeg kunne vandre rundt med. Det er vel en av grunnene til at jeg fremdeles har tennene mine såpass godt i behold. Tuberkolosesmitten som vi ble utsatt for som spedbarn, merket vi ingenting til heldigvis. Nok søvn og mye ute i frisk luft hørte også med.

Moster Borghild hadde sitt yrke som husstellærer ved Husmorskolen i Stryn. Det var langt borte, men i alle feriene kom hun som regel heim til bestefar og bestemor på Feda. Glemmer aldri hvor stas det var da hun steg ut av Kvinabilen med hunden Bobb, en hvit engelsk setter med èn stor og mange små sorte prikker, en ekte fuglehund. Den ble fort venner med Moffen, den lille svarte katten til bestemor og bestefar. De sov sammen i et hjørne i stua. Når moster Borghild måtte reise igjen, utpekte den bestefar til sin sjef. Men når hun kom hjem igjen på ferie jublet den vilt, slikket henne i ansiktet og hoppet opp etter henne. Det var i høy grad gjensynsglede.

Konvallpatruljen på telttur. Bak: Fredrikke (Dikken) Briseid. Midten, venstre: Gudbjørg Skjeldsøy. Midten høyre: Olga Sande. Nederst Solveig Høyland. Foto: Ukjent

DA JEG VAR ELLEVE år gammel flyttet tilbake til Feda, ble jeg speider. Både i Flekkefjord og på Feda, var det K.F.U.K. som drev jentespeiderne. Birger og Kåre Egeland var begynt i Bjørnepatruljen i Flekkefjord med Egil Horjen som patruljefører. Norsk Speiderguttforbund hadde tropper både i Flekkefjord og på Feda, så han gikk rett inn i Fedatroppen med Erik Olsen som troppsleder. Patruljen vår hette Konvallpatruljen. Olga Sande, Ingrid Mejlænder, Kristine Olsen og jeg var med i den. Alle disse kjente jeg godt helt fra jeg var liten. Patruljeføreren vår var Fredrikke Briseid. Martin Briseid, far hennes hadde butikk, bakeri og tønnefabrikasjon like ved Damskipsbrygga. Han fant snart et greit patruljerom på bryggerhusloftet til oss. Der hadde vi patruljemøtene våre en gang uken, onsdagene tror jeg det var. Kan enda kjenne den gode lukten som steg opp fra bakeriet, som bare lå et stykke unna. Ikke så sjelden fikk vi et varmt wienerbrød eller to å smake på.

Patruljemøtene startet som regel med sang. Så leste vi et stykke i andaktsboka vår. Siden gikk vi løs på andregraden, merker vi skulle ta, planlegging av turer osv. Festlige speidersanger ble sunget med de stemmene vi hadde, og knuter av alle slag fra båtsmannsknute til halvstikk ble møysommelig innøvd. Førstehjelp med bandasjering av både hode armer og bein, var også en del av opplegget. Til slutt sto vi med hverandre i hendene og leste speiderløfte.: «I tro på Guds hjelp lover jeg å være tro mot Gud og Fedrelandet, hjelpsom mot alle mennesker og adlyde speiderloven.» Etterpå fulgte Speiderbønnen: «Kjære Far i høye himmel hør min hjertes stille bønn, hvor jeg er i verdens vrimmel, barnet ditt jeg være må. La meg leve deg til ære, andre folk til nytte være, lyder speiderlovens ord.»

Konvallpatruljen på Feda rundt 1932. Fra venstre: Ingrid Mejlænder, Fredrikke (Dikken) Briseid, Helga Mejlænder, Olga Sande og Gudbjørg Skjeldsøy. Foto: Privat

SLUTTORD: Etter konfirmasjonen og Fortsettelsesskolen på Feda i 1934/35 reiste Gudbjørg til Sogn og Fjordane der hun først gikk på Middelskolen og deretter et år på Balestrand Kristelige Ungdomsskole. Så ble hun ansatt på Fløksand Husmorskole utenfor Bergen der Moster Borghild var rektor. Da hun var 20 år kom krigen, og hun gikk på Stabæk Hustellærerskole som holdt til i Skjeberg i Østfold. Like etter krigen tok hun Bjørknes Gymnas og fullførte deretter hustellærerutdannelsen på Stabæk. Gudbjørg arbeidet i flere år som statens hustellærer først i Sogn og Fjordane, deretter i Vest-Agder til hun traff han som skulle bli mannen hennes, Anders A Birkeland fra Birkenes i Aust-Agder. De giftet seg i 1957 og fikk 4 barn, og var hustellærer på Møglestu Husmorskole fra 1970 til hun ble pensjonist i 1987. I 2011 var Gudbjørg 90 år og hadde plass på Birkenes Sykehjem etter at hun fikk hjerneslag i 2009. Hun døde 19. september samme år.