Kvelden da denne artikkelen ble skrevet, 20. oktober 2009 ble den norske satellitt Thor 6 (Telenor) skutt opp fra det europeiske romfartssenteret i Fransk Guyana.

Eventyrlig, men jeg skal fortelle om noe helt annet.

JEG GÅR bare få år tilbake i tid for å fortelle om tele-kommunikasjon fra ca. 1940-årene av. Den gang var det verken mobil, TV, PC eller satellitter. Rene «urtiden».

Vi som er eldre i dag er jo ikke akkurat noen «Metusalemmer», men det føles nesten sånn når en ser på utviklingen på området bare de 20-30 siste årene

Min tante (Alvilde Aase) var telefonbestyrer i Kvinesdal da krigen brøt ut.  På grunn av Knaben Molybdengruver, som tyskerne var meget interessert i, så satt der to tyske døgnvakter på telefonsentralen for å formidle på tysk. All telekommunikasjon ble jo foretatt manuelt.

Siden Alvilde ikke kunne tysk, så var det helt nødvendig. Så snart hun hadde lært seg tilstrekkelig tysk, så sluttet vaktholdet.

NÅR NOEN skulle ringe for eksempel fra Kristiansand til Knaben, så bestilte vedkommende samtalen via telefon fra sin egen telefonsentral. I dette tilfelle Kristiansand.

Rikstelefonen i Kristiansand ringte så til Flekkefjord sentral og Flekkefjord satte videre over til Kvinesdal, Kvinesdal ringte deretter Malena Skeie på stasjonen på Risnes. Malena, som var siste ledd, ringte så til den bestilte abonnent på Knaben.

Så dersom alle mellomledd hadde ledige linjer, så kom jo samtalen i gang forholdsvis raskt.

IL-bestillinger gikk foran alt annet.

DET VAR TIL TIDER veldig travelt på stasjonen. I tillegg til formidling, så skulle en og ta imot telegrammer, og kanskje sende bud etter folk som ikke hadde telefon. De som kom på venterommet skulle og betjenes.

Lyngdal var en langt større sentral - mange flere abonnenter - så der var der to sentralbord og to på vakt.

Trælandsfos fabrikk hadde egen linje. Ellers så var abonnenter i Vesterdalen på samme linje - linje nr.20.

EN BRUKTE BARE forskjellig ringesignal, tre korte ring, kort-lang-kort osv. Om disse kunne lytte på hverandre vet jeg ikke. Det var jo stort sett forretninger og offentlige kontorer som hadde telefon. Selvsagt noen enkeltpersoner hadde telefon.

Dersom en budsendte noen, så kunne det ta lang tid før samtalen ble effektuert. Alt avhang jo av avstand mellom budsender og mottakeren.

En kveld tante hadde nattevakt, så ringte en abonnent og ba om å få legen. Ingen der svarte, så abonnenten forklarte derfor situasjonen for Alvilde. Hun tok sykkelen sin, syklet til Losjen der kinoforestillingen var i full gang. Alvilde rev opp døra og ropte inn i kino-sal-mørket: «Æ dr. Hjemlestad her. Han må kåma meigong».

Han kom «meigong».

DET VAR IKKE SJELDEN at en abonnent som ikke kom fram, ba om hjelp av den som hadde vakt på sentralen.

Ja, dette var den gang for få år siden. I dag behøver jeg ikke engang bruke telefon når jeg ønsker en «prat» med Anna i Houston, Texas. Det er bare å sende en mail. Den er hos Anna i neste sekund.

Mulighetene er flere, så problemet for oss «Metusalemmer», er å følge med i stadig nye ting og forbedringer.

Denne artikkelen publiseres etter avtale med Kvinesdal Historielag. Den sto på trykk i deres årsskrift for 2010.