Ein skoien doktar

Scenen er fra en gard i Fjotland, der den bekymrede familien hadde kalt på dr. Hjemlestad for å se til en gubbe som hadde ligget på sofaen i dagevis uten å ville arbeide. Doktoren leste situasjonen raskt og kom med denne uttalelsen. Gubben fikk fart på seg.

Dette er en av de mange historier som går om dr. Hjemlestad i Kvinesdal. Han hadde ansvaret for bygdefolkets liv og helse i en hel generasjon, som offentlig ansatt distriktslege. Men hvem var han egentlig, denne fargerike mannen som alle i vår langstrakte bygd hadde et forhold til fra 1936 til 1974, og som mange har merker etter?

Gamledager i Kvinesdal: Hvilesteinen på Fosselandsheia

Gamledager i Kvinesdal: De dro til USA og ble mangemillionærer

THORVALD (1907-1974) var nest yngst i en søskenflokk på fire. Foreldrene hans var Simon Gabrielsen Gjemlestad (1867-1944) og Ingeborg Tobiasdatter Bergesli-Biktjørn (-1910). De bodde på Gjemlestad, men etterat moren Ingeborg døde i barsel i 1910, giftet faren seg på ny i 1912 med den barnløse enken Marie Vodjusdatter Ytre Egeland (1863-1938), og de flyttet til garden hennes på Ytre Egeland, gnr 124 bnr 4. Marie tilhørte den store Vodjuslekten. Det var ingen barn i 2. ekteskap.

På denne måten kom Simon og barna til en stor og lettdreven gard i bygda. Thorvald vokste dermed opp på Ytre Egeland. Søsteren Berthe (1901-1984) var ugift og ble boende på den gamle hovedgarden så lenge hun levde, i et hus som nå er revet.

Broren Georg (1904-1934) dyrket opp ny gard ved Valleknuden, og bygde nye hus. Han var grisebonde, men døde ung av blindtarmbetennelse. Yngstemann Josef (1910-1989) overtok garden etter Georg, og det er hans etterkommere som bor der i dag.

Thorvald gikk på Øie Folkeskole og ble uteksaminert i 1921 med beste karakter 1,1 («udmerket godt»). Hans navn i papirene den gang var Torvald Simonsen Egeland.

Gamledager i Kvinesdal: Historien om Utsikten

Gamledager i Kvinesdal: «Garsguden» som ble entreprenør i New York

I 1922 GIKK han på Liknes Fortsættelsesskole under lærer Erling Bjerland, og fikk samme gode eksamen.

I 1923 fikk han følgende attest av lærer Johan Ryen (far til Gabriel) da han gikk ut av Fylkesskulen i Kvinesdal: «Han hev gjort sers god framgang og fenge sers gode kunnskapar. Framferdi hans hev vore fin og sømelig».

Faren Simon må ha vært stolt av sønnen sin, og ettersom han og Marie tydeligvis må ha gjort det godt med driften på den store garden, var de i stand til å sende unge Thorvald til Voss Landsgymnas i 4 år, hvor Thorvald tok eksamen artium på latinlinjen i 1927. Økonomien ble spedd på med statsstipend som var vanlig på den tida.

Nå kalte han seg Thorvald Hjemlestad.

Han hadde tatt farens etternavn, men erstattet første bokstaven G med H. Han hadde også satt inn en H i fornavnet sitt.

HØSTEN 1927 ble han tatt opp som student ved Det Kongelige Fredriks Universitet. Universitetet skiftet i 1939 navn til Universitetet i Oslo. Den 17. desember 1935 fikk han vitnemålet fra universitet der han hadde bestått medisinsk embetseksamen. Like etter årsskiftet, den 4. januar 1936, kom autorisasjonen fra Det Kongelige Departement for Sosiale Saker der det sto at han kunne praktisere som lege.

Det ble sagt om stemoren Marie at hun var god med barna til Simon. Marie satt godt i det, og hun finansierte studiet til Thorvald. Men hun satte som betingelse at han måtte love å være snill med de fattige når han ble doktor.

MED EN RYKENDE fersk eksamen i lomma, bar det rett til Kvinesdal hvor han i begynnelsen av 1936 satte opp sin egen private praksis som lege. I 1938 fikk han jobb som konstituert distriktslege. Han vikarierte for dr. Ragnvald Hørsdal (1898-) i hans permisjonstid frem til 1940.

Thorvald flyttet som ungkar inn i distriktslegeboligen på Høgevegen og laget en kontrakt med dr. Hørsdal.

I FLEKKEFJORD var det en apoteker som het Tandberg. Denne kom ikke Thorvald noe godt overens med. Det hele startet i 1936. Thorvald fikk brev fra Socialministeren: «Departementet har ikke noe å innvende mot, at læge Thorvald Hjemlestad, Kvinesdal, under utøvelse av lægevirksomhet i det distriktet han nu er, inntil videre leverer legemidler mv. til sine patienter. Han bør ta sin medisin fra apoteket i Flekkefjord.»

Han kunne nå ta med seg medisin i doktor-kofferten på sine mange sykebesøk rundt om i bygda. Som konstituert distriktslege i 1938 fikk han også en reisedag i uken opp gjennom Fjotland til Knaben. Han hadde 2 timer kontortid i Grubeheimen, på tirsdager.

Han ble uenig med apoteker C. G. Tandberg om hvordan medisinsalget på Knaben skulle foregå.

I ET BREV til Fylkesmannen i Vest-Agder i 1938 svarer han på apoteker Tandbergs klage på at han har solgt medisiner fra sitt eget lager: «Angående det av apoteker Tandberg oprettede håndkjøpsutsalg oplyses at grubens arbeidere var meget misfornøid med å måtte vente et døgn på å få utlevert globoid for tannpine f.eks., og skulde der telefoneres efter den og betales frakt eller porto fra Flekkefjord, blev medisinen for dyr».

Ifølge brevet hadde Tandbergs mellommann på Knaben sagt fra seg medisinsalget siden han ikke fikk noe særlig lønn for dette, og gruvesamfunnet sto da uten medisiner.

Dr. Hjemlestad mente det var nødvendig med et håndkjøpsutsalg for beboernes ve og vel, og da måtte driveren ha en rimelig fortjeneste så utsalget ikke ble nedlagt igjen.

Denne saken må tydeligvis ha gått inn på Thorvald, for han sendte så brev til Det Kongelige Departement for Sociale Saker med spørsmål om han kunne få adgang til å ta legemidler fra apoteker Thorud i Farsund. Der fikk han også vesentlig bedre betingelser enn i Flekkefjord.

DETTE STARTET et skikkelig rabalder. Departementet svarte med å minne om brevet fra 1936 der det sto at han skulle ta medisinen fra Flekkefjord. Samtidig meldte departementet saken inn for Norges Apotekerforening med kopi til Tandberg.

Thorvald fikk forespørsel fra Medisinaldepartementet om hvordan han prisberegnet sitt medisinsalg. Han svarte: «Spesialmedisin selges på samme betingelser som fra apotek, nemlig medisinens kostende + signatur. For ikkespesialitetsmedisin beregnes prisen i almindelighet efter medisinaltaksten, dertil legges 25 prosent. For patienter med dårlig råd regner jeg ikke de nevnte 25 prosent.»

DR. HJEMLESTAD henvender seg nå til Trustkontrollkontoret (Konkurransetilsynet) stiller spørsmål om Norges Apotekerforening har rett til å tvinge apotekerne til å ta bort rabatter.

Trustkontrollkontoret sendte saken til uttalelse hos Norges Apotekerforening. I svaret omtalte foreningen apoteker Thoruds opptreden som «illoyal» og at han drev med «ulovlig rabattgivning».

Trustkontrollkontoret likte ikke svaret, og påla Apotekerforeningen meldeplikt.

Men så ble apoteker Thorud syk, og den nye apoteker Carl van der Hagen ble tvunget i kne av forbundet og stoppet de tidligere rabattene.

DENNE STRIDEN viser en ny side ved den unge dr. Hjemlestad; en uredd og offensiv lege som kjempet for sine pasienters interesser om nødvendig helt til topps i myndighetshierarkiet. Han hadde også et sosialt blikk, og ivaretok de som hadde liten økonomisk evne ved å ta lavere pris hos dem.

I 1940 ble distriktslegestillingen utlyst, og dr. Sverre Thurn (1897-), distriktslege i Målselv, fikk stillingen. Dr. Thurn hadde visstnok en fremferd overfor bygdefolket som sto i kontrast til dr. Hjemlestad. Han ble oppfattet som mer distansert, oppfarende og barsk. Da dr. Hjemlestad ikke fikk jobben som distriktslege, satte han i 1940 opp sin private praksis igjen i bygda frem til 1943 da han reiste inn til Ullevål Sykehus hvor han var til 1946.

THORVALD STARTET sin private praksis igjen samtidig som et mye større myndighetsproblem oppsto. Tyskerne kom til bygda. Han spilte vel ikke akkurat på lag med tyskerne da de overtok administrasjonen. I et brev til de praktiserende legene i 1941 slo Kvinesdal Trygdekasse fast at den galopperende økningen i sykepenger ikke kan fortsette:

«Der finnes medlemmer som har søkt sin arbeidsgiver om permisjon – men da dette er blidt nektet, har vedkommende henvendt sig til lege og blidt sykemeldt. Det forekommer også kassen at legene er altfor villige til å attestere for ekstra bil ved forskjellige anledninger. En patient hadde søkt lege for kort tid siden. Hun var da på kassens kontor å forlangte godtgjørelse for Drosje hjem igjen. Hun hadde reist ned med ruten, men oppgav at hun ikke hadde tid til å vente til ruten gikk om eftermiddagen. Straks efter kom vedk. tilbake med erklæring fra legen om at Drosje var nødvendig».

I november 1941 fikk Dr. Hjemlestad et personlig stilet brev fra Forsynings-Departementet: «I de innkomne rapporter over utstedte legeattester for fint hvetemel viser det seg at De har skrevet ut langt flere attester enn leger med liknende praksis. Direktoratet har forelagt saken for Innenriksdepartementets Helseavdeling som mener at det her foreligger et opplagt misbruk av retten til å skrive ut legeattester og at det derfor kunne være grunn til å frata Dem denne rett».

Gamledager i Kvinesdal: Den siste henrettelsen

Gamledager i Kvinesdal: Maskinisten i Stampebekken

NAZIFISERINGEN av forvaltningen førte til at Lægeforeningen ble omgjort til Norges Legeforbund i 1941 og mistet ca. 80 prosent av medlemmene, deriblant dr. Hjemlestad.

«Vi sendte Dem for en tid siden en inkassasjonsanvisning gjennom stedets postkontor for inkasso av årets kontingent. Anvisningen er mottatt i retur med bemerkning: «Nektet mottatt».

Blir kontingenten ikke betalt innen 15. desember 1941 blir beløpet inndrevet ved rettslig inkasso», skrev Norges Legeforbund.

Thorvald må ha gått lei kampen mot de nye herrene i bygda, for han søkte seg inn til Aker Sykehus, kirurgisk avdeling, i slutten av november 1941, men fikk avslag fra «Nasjonal Samling Personalkontor Offentlig Tjeneste» (forkortet N.S.P.O.T.) med begrunnelse at han ikke var medlem i legeforeningen.

I 1943 KLARTE han likevel å få seg en jobb på patologisk laboratorium på Ullevål sykehus i Oslo, ukjent av hvilken grunn. Han var nå tilbake i tigerstaden, fortsatt som ungkar.

Thorvald så noe han likte på labben på Ullevål. Det var laboratoriesøster Ragnhild Halse. Hun var født i Kristiansund og hadde vokst opp på Åsnes i Solør, og var datter av skolestyrer Anders Halse (1884-) fra Halse på Nord-Møre og

Sigrid Linna (1892-) fra Solør. Ragnhild hadde hatt stillingen på Ullevål i mange år, og var der da de skadde tyskerene fra Blücher-senkingen ankom sykehuset i 1940.

I 1946 fikk Thorvald jobben som distriktslege i Kvinesdal etter at Dr. Thurn hadde gitt seg. En entusiastisk heiagjeng fra heimbygda sendte ham et telegram 22. november 1946: «Tre ganger tre hurra for distriktslækjar Hjemlestad! Hjarteleg velkommen!»

Telegrammet er undertegnet Nils (Nilsen Egeland), Selmer (Egeland), Severin (Egeland), Tilda (Aase Egeland, kona til Hans), Hans (Egeland) og Alvilde (Aase, søster til Tilda).

HAN FLYTTET inn i doktor-huset på Høgevegen. Ragnhild flyttet etter, og de giftet seg i 1948. I 1949 ble Thorvald jr. født. Alle kalte ham Truls. Kvinesdal Husmorlag hadde i 1949 en uformell markedsundersøkelse om bygdefolkets syn på om det var best med mange eller få barn i familien.

Bakgrunnen var trusselen fra byene der familiene nå fikk kun 1-2 barn, i motsetning til den tidligere tradisjon på bygdene med store ungeflokker på 8-10 barn. Dr. Hjemlestad var en av de intervjuede.

I den håndskrevne avisen «Husmorposten» er hans mening gjengitt: «Kva som er best for heimen og samfunnet har ikkje eg noko med, men når eg har fått nr. 1, så seier eg berre NEKST.»

Og next skulle det bli. Randi ble født i 1951, Ingeborg i 1953 og Svein i 1957.

HELT FRA 1946 og frem til sin død i 1974 var han distriktslege i bygda. Det var i hele denne perioden privatpraktiserende leger som avlastet ham, men disse hadde gjerne fast kontortid.

Dr. Per Peersen praktiserte i bygda på 1950-tallet, og dr. Einar Fjulsrud kom i 1960. Han hadde vel egentlig aldri fri, for sykdom og skader oppstår ikke alltid i kontortida.

På kvelder og i helger, i stekende sol, i dyp snø eller i bekmørke, måtte han rykke ut på hjemmebesøk. På vinterstid var det ikke alltid brøytet, og noen garder hadde ikke veiforbindelse, så han måtte ta skiene fatt.

Når han skulle ha ferie, måtte han annonsere i Agder eller Flekkefordsposten: «Distriktslægen bortreist 15. aug.-4. sept. 1949. Vikar: Dr. Byhre».

Han fikk tidlig bil for å komme rundt i bygda. Under krigen hadde han en Chevrolet. Og hvem husker ikke den grønne Ford Taunus’en han hadde der den ene bakdøra var festet med et tau. Men det hendte også han tok drosje på sykebesøkene. Da var det gjerne Leif Nilsen han brukte.

Lærer Olav Arne Kleveland hadde vært hos Thorvald og fått denne legeattesten: «Han er ikkje vanfør og skulle vera skikka til skulearbeid».

Kleveland skriver videre: «Denne dagen gav forresten Hjemlestad seg god tid. Han fann stor glede i å demonstrere ein telefonsvarar han nyleg hadde kjøpt, og då midt på 60-talet var slike innretningar tekniske nyvinningar. Han spela av for meg kva han hadde lese inn, og det lydde om lag slik: «Dokter Hjemlestad har arbeidt i 14 timar. Alle menneske treng kvile. Dokter Hjemlestad er også eit menneske. Dokter Hjemlestad treng også av og til å kvile».

I 1948 LAGET han ny kontrakt med AS Knaben Molybdængruber. Så hver tirsdag kjørte han oppover dalen. Ole Bertin Helle husker at dr. Hjemlestad hadde kontortid hjemme hos dem i dagligstua annenhver tirsdag. Venteværelset var i gangen. Familien på garden måtte i kontortida finne annet steds å gjøre av seg, gjerne i kammerset i nystova.

Hjemlestad kom klokka 10.00 om morgenen på vei oppover mot Knaben. Han var på garden til venteværelset var tømt. Den andre tirsdagen var han på Mygland hos Martin Mygland. Ole Bertin mener at det kom pasienter til gards som ikke alltid feilte noe.

Det var ei kone som støtt gikk til Dr. Hjemlestad på Helle. Han syntes det var mye moro med henne, så det forekom at han tok henne inn fra venteværelset flere ganger, eller kalte henne inn til slutt.

EN GANG FIKK Ole Bertin tannverk, og måtte ta en jeksel.

– Når tennan bli så dårlige at tannlegan ikkje vil ta dei, så senne de dei te doktar Hjemlestad, husker han Thorvald si.

Doktoren mente at han i sin karriere hadde trekt en fjerding (34,7 liter) med tenner. På Mygland kom det en fant som fikk så kolossal tannverk. Dr. Hjemlestad syntes det var ille å kjøre ens ærend så langt opp i dalen bare for ei tann, så han fortale Ole Bertin at han trekte tanna på fanten langsomt og uten bedøvelse.

Ole Bertin Helle hørte også en historie da Thorvald kom ned fra Knaben etter en slitsom tur og fant venteværelset sitt fullt av folk. Da skal han ha sagt:

– Nåde den som ikkje æ sjuge i dag.

En annen gang var det en kar som kom for å få sykemelding. Han hadde så vondt i armen, og kunne ikke løfte den høyere enn skulderhøyde.

– Kå høgt konne du lyfta’n før? lurte dr. Hjemlestad på.

Mannen viste at han da kunne løfte den rett opp. Det ble ingen sykemelding på gubben.

Gamledager i Kvinesdal: Med vatnet som badekar

Gamledager: Kvinesdals siste loffer

DA SIGMUND Oksefjell var ca. 5 år gammel, stappet han fingrene inn i en elektrisk separator heime på garden og fikk et stort kutt i en finger. Mora Torbjørg ringte straks til dr. Hjemlestad om han kunne komme opp og sy, og fikk dette svaret:

– Sy sjæl. Æg he ikkje tid.

Mora antydet at hun ikke hadde det rette utstyret for en slik operasjon, og tråd hadde hun heller ikke. Svaret var at hun hadde vel ulltråd. Hun fikk sydd lille Sigmund på et vis, men han har den dag i dag et lite arr som minne om denne episoden.

Klas Solberg husker også en episode fra det Oksefjellske hjem. Thorvald ble tilkalt midt på natten, og han tok med seg BB Gullestad på sykebesøk. Det var visst nokså vanlig at BB var med ham. Klas mener at de gikk godt i lag fordi de hadde samme sans for humor.

Doktoren syntes åpenbart at han hadde blitt tilkalt til noe «inkjevetta», blunket til BB og satte seg ned og oppholdt husstanden med prat helt til klokka 6 om morgenen. Om dette var i protest mot en unødvendig utkalling, eller om det var for å få en god samtale med partikollegaen i Venstre, høvdingen Tønnes Oksefjell, vet vi ikke.

THORVALD VAR aktivt med i Venstre, og satt flere perioder i kommunestyret. Men han drev det ikke lenger. Det var først og fremst lege han var. Han glemte ikke sitt opphav og oppveksten på Ytre Egeland.

Ingeborg Røynestad, som han var onkel til, fortalte at naboene og vennene på Ytre Egeland gjennom hele livet aldri fikk lov til å betalte for legetimene hos ham. Han hjalp også søsteren sin Berthe økonomisk så lenge han levde.

Tidlig i karrieren fikk han spørsmål fra bygdefolk hvorfor han ikke stavet etternavnet sitt med G istedenfor H som han brukte.

– Æg æ’kje frå Gjemlestad, sa han.

Men han arvet farens gard på Gjemlestad, gnr. 165 bnr. 3, og betalte skatt av den i mange år. Nå er denne garden solgt ut av familien.

DR. EINAR FJULSRUD kom som 28-åring til bygda i 1960 og satte opp sin private praksis i 1. etasje i huset til Ingvald Gullestad. Han bodde i 3. etasje i samme hus.

Han har mange gode minner etter dr. Hjemlestad.

En dag etter kontortid kom det en høyrøstet kar opp trappa til privaten og ville ha sykemelding. Dr. Fjulsrud gjorde ham oppmerksom på at det var legen som sykemeldte. Han ble forklart at kontoret var stengt, og hvis det hastet så måtte han gå til distriktslegen.

Noen dager senere pratet dr. Fjulsrud med dr. Hjemlestad. Da kom det følgende kommentar:

– Æg ser du senne pasientan bort te mæg. Veit du kå som var galt med den karen du sende bort? Han va fulle.

DR. FJULSRUD, 82 år gammel, sitter i sitt hus i Kirkegaten i Flekkefjord og tenker tilbake på de 7 årene han hadde i Kvinesdal, og hvordan han skal karakterisere dr. Hjemlestad.

– Jeg så på ham som en eldre og erfaren kollega. Det ble sagt om dr. Hjemlestad at «han æ så skoien».

Han var populær i bygda, men kunne også være litt brå, og dersom han tråkket noen pasienter litt for nær, kunne det forekomme at noen ble fornærmet.

– Jeg hørte en historie der han en gang gikk ut på venteværelset og sa «du æ fulle a gallestein, så du kan gå heim. Å du feila ingen ting, så du kan æu gå heim».

– Det var ingen tvil blant oss kolleger om at dr. Hjemlestad var en dyktig lege som var flink til å stille diagnoser.

Men han var ikke så nøye med hvordan han formidlet diagnosene. Ved syketransport kunne han skrive diagnosen på det han hadde tilgang på, enten det var på et papir, en avrevet papp-lapp eller en treplanke som han sendte med pasienten i drosjen ut til Flekkefjord sykehus.

– Thorvald ble betraktet som en fargerik person med en betydningsfull stilling i bygda. Han sto på en måtte hevet over den alminnelige mann. Men faget hans var fremmed for bygdefolket, og han hadde taushetsplikt, så han kunne ikke dele sine erfaringer med så mange.

I 1961 SKJEDDE det som skulle bli Thorvald’ store sorg i livet. Sønnen Truls døde. Truls var født med en hjertefeil som man på det tidspunktet ikke kunne lege. Thorvald hadde formanet ham om at han ikke måtte delta i sportslige aktiviteter.

Samtidig hadde speiderlederne fått beskjed om at Truls i speideren skulle behandles som alle andre, uten særbehandling. Men en dag i 1961 da Thorvald var på Knaben, ble Truls med på et speiderløp oppe i Helleråsen og døde av anstrengelsene.

Dette gikk kraftig inn på ham. Datteren Randi hadde spist skårne kaker med melisglasur til kaffen dagen før ulykken. Etter ulykken spiste hun aldri disse kakene igjen.

Dr. Fjulsrud tilbød seg å kjøre ruten til Knaben på tirsdager, noe Thorvald aksepterte., og han avlastet ham i den første vanskelige tiden, februar til mai 1961. På det tidspunktet var kontorstedet i Fjotland på Kvinlog.

DET VAR KUN disse to legene i bygda, med utstrakt sykebesøk i heimene til folk. I nyere tid har det vært opptil 6 leger i Kvinesdal, og når man tar i betraktning at legene i vår tid vanligvis ikke går på sykebesøk, får man et inntrykk at det store jobb-presset disse to var satt under.

For å få familielivet til å fungere, avlastet de hverandre i helgene. Én hadde vakt og den andre hadde fri.

Det var en skjønnsvurdering hvilke akuttskader som skulle behandles på stedet og hvilke som måtte behandles på Flekkefjord sykehus.

– HAN KLARTE å sy på fingeren min att. Han var ein særs god kirurg, sier Oskar Tobiassen Gusevik som bor i Stavanger.

Det var under vedhogging i 1942 at øksa glei og kuttet venstre tommelfinger nesten helt av. Den hang i en skinnfille, og så bar det inn til dr. Hjemlestad for å få sydd den på igjen.

I dag, i hans 92. år, fungerer fremdeles fingeren godt, hele 72 år etter hendelsen. Oskar Gusevik har stor beundring for dr. Hjemlestad både som lege og person. Han ble godt kjent med ham, for han hadde en del yrkesskader tidlig i livet og gikk til ham ofte.

– Han var vidsynt, allment orientert og interessert. Og han var interessert i at folk hadde det godt.

INGVAR OLIMSTAD var hos Hjemlestad for å få legeattest da han skulle ta sertifikat 18 år gammel. Han ville betale, men fikk beskjed om at det kostet «null». Ingvar syntes dette var litt rart, men fikk følgende utdyping:

– Null komma niks. Null he æg sagt, å eit spenn i raua å ud. Det æ Oksefjell som tege alt ligavel, sa Thorvald.

Han var ikke helt fornøyd med skattebelastningen, og antydet flere ganger at stat og kommune tok for mye av inntekten han fikk gjennom sitt harde arbeid. Sigbjørn Risnes var hos legen for å få en erklæring da han skulle begynne på tannlegehøgskolen. Han fikk denne attesten av Thorvald: «Sigbjørn Risnes hev eg i dag handsama og funne heilt i orden».

Da Torkel Moland var 15 år, fikk han skadet foten.

Foreldrene ringte til Thorvald, og fikk beskjed om at «guden» skulle gå ut på hovedveien og vente på han siden han var på vei ned fra Knaben.

Omsider kom Thorvald, rullet ned vinduet og bad Torkel stikke foten inn. Diagnosen ble stilt mens han sto med foten i vinduet:

– Det gjenge sæg te.

EI 12 ÅR gammel jente fra Fjotlandsgata ble i 1956 sendt alene til dr. Hjemlestad for å ta vekk en føflekk.

Da hun noen dager senere skulle tilbake for å ta stingene, ble hun instruert av moren om ikke legen også kunne fjerne to føflekker til. Hun fremførte sitt ærend, og fikk dette til svar:

– Vil du æg ska flå dæg?

Hun har fortsatt disse føflekkene.

ØYSTEIN ØYSÆD hadde vært oppe i en stolpe da han jobbet for Kloster, og hadde vært så uheldig å få ei flerre i låret av stolpeskoen han skulle kaste opp til en annen. Da han lå på operasjonsbenken hos Thorvald fikk han spørsmålet:

– Jobba ikkje du hos Kløstar?

Da dette var bragt på det rene, fikk Øystein en skrutrekker og en kontakt som han ble bedt om å montere på en lampe. Dette foregikk samtidig med at han lå på benken og doktoren sydde igjen såret.

Jeg har selv et minne fra dr. Hjemlestad. Det må ha vært ca. 1964 da han kom på sykebesøk på garden. Han parkerte bilen, spratt ut med den svære doktor-veska si og gikk resolutt med brillene på hodet inn i dagligstova der han bryskt beordret alle ut så han kunne være alene med pasienten.

Like etterpå ble vi beordret inn igjen. Da hadde han satt brillene på nasa og rotet nede i veska si etter et pilleglass som pasienten skulle ha. Så satte han på dør igjen. Dette var en mann med dårlig tid, husker jeg.

Et annet minne fra 60-tallet er da jeg måtte sy et stort kutt jeg hadde fått.

BJARNE SOLÅS og jeg var og skøytet med gammeldagse krøllskøyter med lær-remmer på Skorvekjødna da jeg plutselig falt på isen med haka først etter å ha tatt en Fred Anton Maier-sving. Det bar ned til dr. Hjemlestad.

– Ska du ha bedøvelse? Det kosta 1 krona ekstra, sa han.

Jeg ønsket jo det, men forklarte at jeg ikke hadde med meg penger.

– Hærr kjæme dei te doktaren udan penga, husker jeg ham si.

Arret er knapt nok synlig i dag.

TRYGVE BIRKELAND (Gullkippen) pleide å sykle opp til garden på søndager for å slå av en prat med far min. Jeg husker at han en gang fortalte om et besøk hos dr. Hjemlestad:

– Hærr kjæme dei så skakke å fæle at dei mest ikkje kjæme inn gjennom døra mi, sa Thorvald.

Men Gullkippen var vel skåren for tungebåndet, og svarte:

– Ja, men det æ ju det du ska retta opp i.

JAKOB OLIMSTAD bidrar med denne historien:

Ein mann hadde brekt foten, og foten vart gipsa. Etter ei tid kom han attende til dr. H., framleis med foten i gips.

– Koss gjenge det? spurde dr. H.

– Jau, nå tru eg det he begynt å gro, svara mannen, for nå kleia det så besettands.

– Å, seie du det, sa dr. H. og la til:

– Eg he klødd i raua i 50 år, eg, å ennå he ho ikkje grodd igjen.

KIRSTEN KNUDSEN Egeland kom som helsesøster i 1967 og hadde kontor ved siden av Thorvald i helsehuset i Fjotlandsgata.

Hun husker en solrik septemberdag da han kom ut på venteværelset der det var få pasienter, og sa:

– I dag æ ikkje folk sjuge, for det æ så fint ver at dei æ ude å pela tydeber.

Klassen på folkeskolen i Neset der Johan Arild Årli gikk var veldig tent på å ta vandreskjoldet i friidrett. Problemet var at der var en elev som var «noge feide», og de var redd for at han skulle dra gjennomsnittet ned. De sendte ham bort til Thorvald for å få ham sykemeldt, men doktoren ville ikke ha noe av det.

Johannes Hamre hørte en historie fra Knaben, der en eldre kar hadde sendt bud på legen.

Da Hjemlestad langt om lenge kom, klaget karen på at det tok så lang tid.

– Ska æg kjøra i hel ein unge på Storekvina så æg kan redda eit gamalt krek på Knaben? var svaret.

I 1970 HADDE fru Hjemlestad og Tønnes Oksefjell hver sine leserinnlegg om en sak som dreide seg om å legge forholdene til rette for nye turnuskandidater i bygda. Tønnes, som den store bygdefader han var, trekte frem de positive sidene ved dr. Hjemlestad selv om han ikke var enig med Ragnhild i turnuskandidat-saken:

«Ein bør koma i hug at distriktslege Hjemlestad har gjort eit dugande legearbeid i denne vidstrakte bygda. Eg veit ikkje om ein alltid kjem i hug kor slitsamt eit slikt arbeide er. Det er nok mange som har mykje å takka distriktslege Hjemlestad for, og ho som står bak, kjem ein kanskje aldri i hug.»

– I mange foto ser me at han røyker. Det var Blue Master som var merket. Eg hugsar godt at eg sprang bort til Verslands (Pensjonat) og kjøpte for han. Men han slutta jo etter kvart…, sier datteren Randi .

Hun kan også fortelle at han var interessert i samisk, av en eller annen grunn.

– Læreboka låg på nattbordet hans. Eg har den enno, med eit ark blyantskrevne ord inni. Om han praktiserte samisk, veit eg ikkje, men i den grøne Taunusen var me heilt til Nordkapp og ned Finland til Rovaniemi ein sommar.

Det var ein svær utfart i den tida, midt på 60-talet, tenkjer eg.

Thorvald må ha vært klar over sin egen sviktende helse på 1960- og 70-tallet, for han ble hørt si en gang:

– Sjå på alle dei som sidde på venteværelse. Æg æ møje sjugare enn dei.

Ca. 1965 ble han innlagt på Flekkefjord sykehus med hjerteinfarkt. Han døde i 1974, tre måneder før han skulle gå av som pensjonist. Så måtte familien flytte ut av doktorboligen på Høgeveien. Ragnhild bygde nytt hus i Hamrebakkan.

På et etterlatt papir fra ungdommen har Thorvald skrevet med blyant:

«Der var en mann inne og vilde betale for tanntrekning, men jeg fant ikke noen notater om det. Jeg tror at jeg vil ta betaling som jeg pleier for det, selv om der ikke står notert noe, når mannen er så sikker på at han ikke har betalt».

I SINE UNGE år skrev han bokmål, men senere ble han en lidenskapelig nynorskmann.

Randi og resten av familien var ikke kjent med replikkene hans og historiene som levde om han blant bygdefolk. Det var utenfor stova heime dette foregikk. Men hun er imponert over at replikkene huskes så godt, så lenge etterpå.

Oskar Gusevik oppsummerer den legendariske legen slik:

– Dr. Hjemlestad brydde seg ikkje om klasse. Han hadde omsorg for både fattig og rik. Han var ikkje bare oppteken av medisin, men av mennesket og mennesket sin psyke.

Han var ein menneskekjennar og kompis med pasientane sine.

Han var aldri oppfarande, men ein godslig og skoien gamaldags kvinesdøl.

Kilder:

Etterlatte papirer utlånt av Randi Hjemlestad

Norges leger (4 utgaver 1925-1967)

Kvinesdal historielags tidsskrift 1994 og 2008

Ånen Årli: Bygdeboka (del 2)

Helsetilsynet 1940-1945 del 3

Samtaler med personer gjengitt i artikkelen