Kaféene i Kvinesdal - del 1

Kaféene i bygda var sosiale samlingsplasser for bygdefolket. Dette var ikke bare ungdommens arenaer, men også de voksnes og pensjonistenes tumleplasser. Her traff de hverandre både på hverdager og festdager, fikk siste nytt, her ble sorger og gleder delt med naboer og venner, her fikk de råd og hjelp i livets ulike faser, her traff mange sin livsledsager, her fikk de impulser fra det store utland med hjemvendte amerikafarere eller førstereisgutter, her var det party og her ble gode historier og skrøner formidlet. Og så kunne de få seg en matbit, søtsaker, tobakk og noe å drikke… Det sterkeste som ble servert var landsøl.

Det var et mønster i kafedriften at driftige kvinner med pågangsmot sto bak. De forsøkte å få et lite utkomme av driften i en tid med stor mangel på arbeidsplasser. Det var nok ingen gullgruve for dem, men gjestene satte pris på tilbudet. Vi ser også at noen hjemvendte kokker og stuerter startet kafe og bød bygdefolket god mat. Det var felles for mange av kafeene at vertskapet bodde i samme hus.

Jomfru Meier

En «ny» historie om Tjodolv

Lorkjen

Klas Solberg (88) og Aasulv Aamot (91) husker kafeen i Lunden som ble drevet av Samuel og Gladys Træland. Den åpnet midt på 30-tallet, var i drift under hele krigen og ble stengt i 1946-47 da Samuel og Gladys flyttet til Lillehammer.  Kafeen ble på folkemunne kalt for «Lorkjen».

– Jeg vet ikke hva navnet Lorkjen betyr eller hvor det kommer fra, men det høres litt grumsete ut og er vel ikke særlig positivt, sier Klas mens han fremkaller ungdomsminner fra denne kafeen.

– Lorkjen var den mest populære kafeen blant ungdom i den tida. De sto ofte i Neset og sa «Mi tege ein tur på Lorkjen». Jernbanefolk og «anstendige» folk gikk mye på Hansens Kafe. Det var stivere forhold der. Men Samuel og Gladys Træland var ikke så «nødne». Det foregikk iblant pokerspill på bakrommet i denne kafeen, minnes Klas.

Det ble servert sjokolade, sukkertøy, brus, landsøl og enkle matretter på kafeen.

Klas var med på å kinne iskrem på Hansens Kafe under og rett etter krigen.

– Det var en god is med fin gulfarge. På Lorkjen kinnet de også is, men denne var hvit som dagens is og ikke så god, sier Klas.

– På sletta bak Lorkjen satt folk i alle aldre og spilte kort, sprøyt og poker.  Kasting på stikka foregikk i Neset.

– Tyske soldater kom av og til innom Lorkjen for å kjøpe fløteboller med sjokoladetopp, for de ville vel ha noe feit og god mat, husker Aasulv.

Aasulv var med på samlinger som bridgeklubben hadde på denne kafeen.

Andreas Engedal (83) husker at gudan i Fara og Neset om kveldene gikk opp i 3. etasje i huset for å spille poker.

Huset ble solgt til Ola og Ruth Dugan i 1957. De åpnet blomsterforretning i den ene delen av første etasje. Den andre delen ble leid ut til Ingvald Konsmo (IG) som drev landhandel der.

Evangelisten som førte tusener til Gud

Georginekongen på Raustad

Sauesjået i Kvinesdal

Vik sin kafe

Tobias og Klara Vik startet kafe i 1932 der OK Reiersen senere hadde klesutsalg.  Tobias var baker og solgte bakervarene sine og kioskvarer i kafeen. I sesongen laget han også iskrem. Det var Klara og datteren Astrid Vik Sandvand som sto for driften.

– Bestefar likte ikke å se ungdommen gå og drive, så han ville gi dem et tilbud, sier Torbjørn Berghom.

– Det var ungdommen som gikk på kafeen, og bestefar var aktiv i arbeiderbevegelsen og fikk dem med på å starte AUL – Arbeidernes Ungdomslag. Det var på den tida at også Folkets Hus ble bygd, forteller Torbjørn.

– Men folk hadde ikke penger i den tiden, og det var vel ikke heller alle som betalte.  Så da gikk det vel ikke. Kafeen ble nedlagt etter kun kort tid.

Kvinesdal var et eventyr for henne

Johan Nilssen – første formann i idrettslaget

Hansens Kafé

– Hansens Kafé hadde klart mest kraft i bygda, minnes Øystein Øysæd som vokste opp i Neset og på Farmonan.

– Glansdagene var nok den 20-årsperioden mellom 1945 og 1965 da Tomine Hansen og døtrene Alma, Alfhild og Marie var som mest aktive.

Dette var den naturlige samlingsplassen for ungdommen fra Neset, Austerdalen og Vesterdalen.  Der traff de hverandre, ble kjent og fikk siste nytt.

– Særlig på onsdager og søndager som var faste kinodager, var det mange aust- og vesterdøler på Hansens Kafé, husker Øystein.

– Etter kinoen var det så mange folk på kafeen at det var vanskelig å få plass. Tomine åpnet da døra inn til bestestua for å få rom nok. Da Kvinaruta gikk til Austerdalen og Vesterdalen klokka 20.45 tømtes kafeen helt.

– Hansens Kafé hadde jukeboks, og dalefolka hadde stappa så mye penger på at på langt nær alle plater var ferdigspilt da Tomine dro ut kontakten om kvelden. Vi unger stilte tidlig neste morgen når Tomine plugget i kontakten igjen for å høre resten av musikken.  Det gikk mye på Jim Reeves, Bobby Bare, Hank Williams jr. og Connie Francis. Spesielt var plate nummer C 14 med Hank Williams jr. populær. Jeg hørte mange si: «Mi tege C fjårtan», sier Øystein.

Hansens Kafé fungerte som vekslested for unger og voksne som kastet på stikka, rett bak kafeen. Det faste spillestedet var «Mynan», den kommunale stallen. Tomine likte ikke å veksle alle disse 5-øringene, siden det ikke var noe fortjeneste i det.

Kafeen hadde utedoer i bakgården, men disse ble mest brukt av tilreisende og betjeningen. For gjester som drakk brus eller landsøl var den kommunale stallen det naturlige avtredet.

Det var i bakgården Tomine hadde sine 2 kyr. I sommerhalvåret var hun nesten daglig på luftetur med ei ku så den skulle få gnagd i seg noe friskt gras i veikanten.

Ungdommen lærte seg til å røyke på Hansens Kafé.  Røyking var på den tiden sett på som eksklusivt, sofistikert og voksent.

– På 50-tallet ville mange ungdommer ut. De satt og diskuterte fremtiden på Hansens Kafé. Mange som ikke ville gå videre på skole, dro til sjøs i 15-16 årsalderen, og mønstret på som dekksgutt eller maskingutt. Mange av disse tok seg videreutdannelse senere og ble offiserer, for eksempel styrmenn, maskinsjefer eller kapteiner. De som reiste til USA var gjerne litt eldre, 18-19 år. Mange hadde familie som hadde reist over tidligere og kunne garantere for dem.  Da var det inn til naboen Jens Hompland som drev reisebyrå for å få billetter. Han var agent for Den norske Amerikalinje. Amerikafarerne ble for det meste floorleggere og snekkere, selv om de ikke hadde tatt i en hammer hjemme. En tredje gruppe var de som reiste på anlegg. Da de kom heim i helgene, var Hansens Kafé det naturlige stoppestedet, minnes Øystein.

Da sjømennene og amerikafarerne kom heim, bar det rett til Hansens Kafé for å veksle inn dollar. Øystein husker at Tomine hadde et Norgesglass hun oppbevarte dollarsedler i. Vekslingskursen på kr 7,13 for en dollar sto fast i mange år.

– Mange hadde med seg mye penger hjem, og brukte dem i rekordfart på drosjer, fest og moro. Det var lett å få tak i buss og drosje. Hansens Kafé var kommisjonær for Sørlandsruta, og drosjesentralen lå like over gata ved Hetland Jernvare. Da ungdommene reiste igjen, var de ofte blakke. De kom heim på den fine årstiden, vår og sommer, og reiste igjen om høsten. Men mange stiftet også familie da de kom hjem og bygde seg hus for de gode pengene de hadde tjent. Amerikafarerne kom heim med dollargliser som det var lett å få solgt etter at kvotebegrensningene på biler opphørte tidlig på 60-tallet, minnes Øystein.

Fotballen i bygda lå nede etter at 8 av A-lagsspillerne dro til USA i 1957. Bildet av disse henger på Utvandrermuseet. Men etter hvert fikk de frem et talentfullt guttelag.

– I 1959 var Starts guttelag på besøk for å spille finalen i kretsmesterskapet i fotball mot Kvinesdals guttelag. Start-spillerne kom innom Hansens Kafé før kampen. Flesteparten av Kvinesdals guttespillere satt og beundret disse byfolkene. Her var Ansgar Solberg, Lars Emanuel Egeland, Inge Guldhav, Arve Edvardsen og jeg. Da var det en av Start-spillerne som sa: «jøss, har dere jukeboks på landet også». Kan du gjette hvem som vant finalen med 500 tilskuere på stadion, spør Øystein.

– Tomine og døtrene var gode til å lage mat, og de hadde et håndlag med ungdommen som gjorde at de trivdes.

Kvinesdals egen George Washington

Ein skoien doktar

Gullestad Kafé

Drosjesjåfør Torleif Martinsen og kona Jenny fra Gullestad drev først Gullestad Kafé i huset til Samuel Gullestad i Neset (der Pluss Bank er nå). Senere flyttet de kafeen opp i huset sitt i Lunden.

Øystein Øysæd husker han i 1958-59 ofte stakk innom denne kafeen en halvtimes tid på veien hjemmefra på Farmonan mot endemålet – Hansens Kafé.

– På Gullestad Kafé satt den eldre garde. Her var Hartvig Ljosdal (Jumbo), Gunnar i Faret, Gunvald Tjørnhom (i Bakkjen), Steinar Faret, Trygve Birkeland (Gullkippen), Kolbjørn Rafoss (Kolbein) og Nils Stiland (Restad). De ville prate med ungdommen, og jeg ble særlig utspurt om det gode guttelaget i fotball.  Jeg syntes på den tiden at klientellet på Gullestad Kafé var gammelt, men de hadde mange gode historier å fortelle. Det var mye smil og latter. Hendelser fra bygda ble diskutert, gode historier fra Amerika ble trukket frem og saker fra lokalpolitikken ble kraftig prosedert, minnes Øystein.

– Jenny var god til å lage mat. Det gikk i vanlig kafémat som pølser, kjøttkaker og smørbrød. Det var for det meste Jenny som drev kafeen, for Torleif var ute og kjørte drosje.

Hvilesteinen på Fosselandsheia

De dro til USA og ble mangemillionærer

Historien om Utsikten

Kroa

I 1962 fikk Hansens Kafé konkurranse i Neset. Erling og Helga Stiland åpnet Kroa. Erling hadde seilt som stuert, og var en mester i matfaget.

– En del ungdom ble lokket til Kroa og det nymotens som var der, husker Øystein.

– Erling Stiland la opp en ny profil. Her var det grillpølser, banana split og softis. Hansens Kafé hadde ikke noe av dette. Der var det mer tradisjonelle retter som ertesuppe, «fantasisoppa», kjøttkaker med erter eller surkål, svinekoteletter, komper og stekt middagspølse. Kroa var også den første kafeen som fikk fjernsyn tidlig på 60-tallet. Der gikk det mange for å se på detektimen med Roger Moore som Helgenen.

Men Erling kunne være litt streng med ungdommen, og likte ikke for mye bråk. Da var ungdommens mottrekk å flytte businessen over til Hansens Kafé igjen.

«Garsguden» som ble entreprenør i New York

Kvinesdals siste loffer

Den siste henrettelsen

Banketten

Mardon Egeland åpnet Banketten i 1973, i 2. etasje i bankbygget i Neset som tidligere hadde tilhørt Kvinesdal Sparebank. Det var mor Klara som kom på navnet Banketten. Faren Kåre hadde drevet kiosken i Neset siden 1946 og hadde kjøpt bankbygget med tanke på kafe og bolig for seg og familien. Nå skulle Mardon også prøve seg som kafévert.

– Mardon var så kry da han begynte på Banketten. Han var glad i mennesker, og en skøyer, så det var mange som fant seg godt til rette der, sier Klara Egeland (94).

– Jeg bakte for Mardon i 8 år, og fikk mye kjyd av sjokoladekakene, sukkerbrødene og formkakene. Jeg brukte på det meste 90 egg om dagen. Fryseren var full. Og så bakte jeg hellekaker, opptil 400 i slengen, sier Klara.

Mardons datter Aud Siri vokste opp i samme hus som Banketten.  Hun husker hun som liten var veldig populær hos stamgjestene. Kafeen var som et hjem for henne, trygt og godt.

– Pensjonistene, ungdommen, alle var her, sier Aud Siri.

– Dette var samlingsplassen for bygdefolket på den tida, og alle hadde fast plass i kafeen. Jeg kan fortsatt huske hvor alle satt. Ungdommen sto «limt» til kronespillet ute i gangen.

– Josef Trælandshei (Josef i heia – feieren) var fast innom hver dag. Det samme var Kåre Rødland, Kolbjørn Rafoss (Kolbein), Astor Gullestad, Hartvig Ljosdal (Jumbo),  og Bjarne Gullestad (Bonus). De måtte innom for å høre om det var noe nytt. Ellers preka de om gamle dager, akkurat som de gjør i dag, sier Aud Siri.

– Waldemar Rødland var her også dagstøtt, og han slet ut belegget flere ganger på sin faste plass.  Waldemar likte meg, og sendte meg alltid ut for å kjøpe lodd, enten det var pengelodd i banken eller på Konsmos fargehandel, eller kakelodd, LHL-lodd og «21». Hver gang han vant noe som han ikke kunne bruke, fikk jeg det.  Jeg har fortsatt en apekatt som minne etter Waldemar, sier Aud Siri.

– Jeg husker at Borghild Gulliksen, Marie Rafoss, Borghild Moland og Anne-Karin Ditlefsen som dyktige kokker på kjøkkenet. Det var ekstra moro å prate med Borghild Gulliksen, for hun hadde et spesielt godt humør og så tok hun seg tid til meg, husker Aud Siri.

– Jeg la jeg merke til at far min iblant sa at betjeningen skulle ta seg 5 minutters pause. Jeg kalte Borghild Gulliksen for Besta, så når hun var på kjøkkenet, stakk jeg hodet inn og sa «Besta – fem minutter». Så kom hun ruslende, for hun følte hun måtte bruke litt tid med meg.

– Banketten kjørte full middag og leverte varmmat til Tinfos og Angholmen.  De laget også festmat til konfirmasjoner og bryllup.

Kåre sluttet på kiosken i 1984 etter 38 år, og Mardon overtok denne også.

Mardon sluttet med Banketten i 1989.

Med vatnet som badekar

Maskinisten i Stampebekken

Kaffestova

Ekteparet Marit Haddeland og Odd Johansen etablerte Kaffestova i Nico-bygget i 1987 der hvor frisøren er i dag. Da Mardon la ned i 1989, ble lokalet pusset opp. De overtok driften av dette også. De hadde samme klientellet som tidligere hadde vært på Banketten. Marit er utdannet kokk og laget varmretter daglig.

Marit husker at Roland Vik kom inn i kroken hvor det faste klientellet satt og laget karikaturtegninger av dem. Disse ble hengt opp på veggen. Til slutt kom Kåre Sandvand inn og laget karikaturtegning av Roland som også ble plassert på veggen. Ifølge Freddy Vik følte faren Roland at han fikk en mye hardere medfart enn den han hadde gitt sine karikaturofre.

Ekteparet var aktive i en lang periode med både kafé-, gatekjøkkendrift og catering.

Marit og Odd avviklet driften i 1992. De kjøpte Torvløbakkan i 1998 og driver den dag i dag selskapslokale der.

Verslands Pensjonat

Ingeborg Versland, mor til Ingvald Versland, kjøpte pensjonatet på Høgevegen i 1939. Den tidligere eieren, Tobine Steinsland, søster til Tobias Steinsland, begynte å bli gammel og ville slutte med driften. Hun hadde selv overtatt pensjonatet fra sin bror. Tobias Steinsland og Maria Urestad (fra Hægebostad) hadde drevet pensjonatet tidligere. Ingeborg drev pensjonatet frem til Ingvald giftet seg med Torborg Galdal i 1942.

Marit Stenvik (88) jobbet som tjenestejente på pensjonatet fra 1943 til 1944. Kjelleren var den gang ikke gravd helt ut. Hun husker at hun sammen med Theodora (Dora) Galdal bakte lefser i kjelleren. Kaféen den gang var oppe i stova. Der sto det et langbord, der skoleelevene satt og spiste.  Lærer Johan Eggen som også bodde på pensjonatet måtte spise i kammerset, for elevene ville ikke sitte sammen med læreren sin. Marit minnes at en del skoleelever var innom og fikk mat, blant andre Synnøve Smith Øvland, Turid Krog og Syvert og Peder Galdal. Og så hendte det at det var fjotlendinger innom.  De kom ned med ruta om morgenen og ble sultne utpå dagen.

Etter krigen økte omsetningen, med flere overnattingsgjester og mer kafébesøk. Sønnen Lars Versland minnes at Torborg fortalte om forholdene under frigjøringen i 1945. En del bygdefolk, blant annet lærere i bygda, begynte å bruke kafeen mye, og dette gav grunnlag for ny optimisme i driften.  I 1952 ble det bygd på en etasje for å ha flere utleierom.

Kafeen i kjelleren var oppe hver dag, men bygdefolket husker best trengselen for å komme inn og få servert middag 17. mai.  Skolekorpset spiste alltid middag hos Torborg 17. mai. Dette var noe som musikantene så frem til hvert år.

Driftsgrunnlaget var skolene i bygda, realskolen og det private gymnaset.  Lars fikk fortalt av Torborg at hun på det meste serverte 72 gjester på en dag.  Da spiste de i tre puljer.

Ingvald kjørte Kvinaruta i mange år før han startet trafikkskole på 60-tallet, og drev denne til Lars overtok i 1979.

Torborg sto opp klokka 5 om morgenen for å forberede frokost til elevene hun hadde i fullpensjon. Det var mange elever fra Setesdal og Hidra på realskolen. Hun skapte arbeidsplasser på kafeen. Det er flere i bygda som var tjenestejenter hos Torborg.

Hun avviklet kafedriften midt på 70-tallet, men hadde innlosjerte elever flere år senere.

Pinsevenner kom i mange år fast tilbake til pensjonatet, og alle i familien måtte hjelpe til i Sarons Dal-uka.

Torborg Versland døde i 2011, nær 94 år gammel. Pensjonatet ble solgt høsten samme år til Kjell Håland fra Lyngdal.