Halvor Halvorsen ble født på gården Sleveland, Helland ved Egersund 13. februar 1902. Foreldrene var «jernbanearbeider og ungkar» Torbjørn Halvorsen Trontvedt, født 1874 i Nissedal, og «pige» Martine Teodora Iversdatter Sleveland, født 1872.

Foreldrene ble kjent med hverandre når Torbjørn var losjerende sammen med seks andre jernbanearbeidere i nabohuset til Martine og faren. Sleveland ligger like etter avkjørsel fra E39 mot Egersund. Halvor var såkalt uekte født, men det ble ekteskap mellom foreldrene 5. september 1904, og de får også fått en datter Anna Teodora, født 14.desember 1909.

Petter B. Svindland Foto: Malene Sørensen Lundberg

DA DATTEREN ble født, bodde de midlertidig på Nærbø stasjon. Faren opplyses da å være veiarbeider. Familien er tilbake på Helleland året etter, men har flyttet igjen før Halvor stod til konfirmant. Det var vel livet til en rallarfamilie; flytte etter hvor det er arbeid å finne.

Det sies at han fikk tilnavnet «Våren», fordi han var et sikkert vårtegn og kom «på loffen» til Kvinesdal hver vår. Nå oppholdt han seg riktig nok ned på et område av Kvinesdal som er viden kjent for å gi kallenavn til alle lokale helter, om det er fortjent eller ikke.

JOSTEIN GULLESTAD husker ham svært godt, men mener han var i Kvinesdal uavhengig av årstid. Han kunne like godt sove i låven deres om det var 20 kuldegrader, som om det var sommers dag. Kan tilnavnet «Våren» være så enkelt som en avledning av Halvor?

Det var hos Oliver og Immen på Gullestad han foretrakk å bo når han var i Kvinesdal. Han kom uanmeldt, ble noen dager, og så forsvant han like sporløst som han kom. Ellers var han å finne rundt om i Faret, Ytre Egeland og på Åmot. Aldri mer en noen dager på hvert sted.

Liv Egeland husker hun møtte «Våren» i Egelandsmyra en gang. Han kom da gående fra Bernhard og Johan ute på Ytre Egeland. Den gangen fantes det to andre omreisende som også bodde hos dem, og de ble kalt «Brønnfanten» og «Skjærsliperen».

Låven på Gullestad.jpg Låven til Ingeborg «Immen» Gullestad der «Våren» foretrakk å sove. Foto: Petter B. Svindland

ET TYPISK BESØK på Gullestad var forberedt med en tur innom «Sørlands kolonial» der han fikk kjøpt og malt opp et kremmerhus med kokekaffi. Han banket forsiktig på bakdøra, og spurte høflig om han kunne få kokt en kopp med kaffi. Immen hadde et godt hjerte, og ba han alltid inn. Nå må det vel sies at lofferlivet ikke omfatter så høy grad av personlig hygiene, og han kom nok aldri lengre inn enn på kjøkkenet. Immen hadde en egen kaffikjele og kopp som ble brukt til besøkene av «Våren»

Hos Gustav Stiland i Faret, var han også en hyppig gjest. Han gravde seg litt ned og sov godt i høyet på låven. Barnebarnet Aud Synnøve Kleven ble mange ganger skremt når hun var innom og skulle gi hesten, når han plutselig begynte å røre på seg i høyet. Om ikke bestefaren hadde gjort henne mørkredd av alle fortellingene om skrømt og overnaturlige hendelser, gjorde det ikke saken bedre av at en stor skjeggete mann plutselig dukket opp. Aud Synnøve møtte «Våren» mange ganger, og når hun fikk sett avisbildet der han ligger i veikanten, sa hun at det var helt typisk han.

TVILLINGENE Aud og Siv (født Hersvik), hadde lekehytte i hagen til besteforeldrene Oscar og Alma Jerstad i Faret, og der sov visst nok «Våren» mange ganger også.

Randi Reiersen (født Lindefjell) husker ham som en svært raus mann. Han sov mye på utedoen eller i løa til bestefaren Olav Stiland. Han kom av og til på døra hjemme i Faret og spurte så pent på austagdermål om å få en kopp med varmt sukkervann.

De blandet opp og gav det til han, og han drakk opp og takket høflig. Så fant han fram en femmer og ville gi til henne, men da hun takket høflig nei, heiv han den inn i ganga og lukket døra. En annen gang fikk hun en liten duk som takk. Det var ikke sjelden at han fikk komme inn og fikk en matbit «atte te». Han skal en gang ha fortalt der at han var tilbudt eget rom med kokeplate, men det takket han nei til. Han ville heller være fri og gå hvor han ville.

Han fikk glasset sitt, var takknemlig, hyggelig og trasket videre på de gamle, store gummistøvlene sine».

TOR ODD GAUSDAL skriver: «Vi bodde en periode i 1.et. hjemme i Faret da min eldste datter ble født. I denne perioden bodde «Våren» i de store kloakkrørene som sto lagret i lange tider på parkeringsplassen ved stadion. Om kveldene kom han ofte innom oss, banket på døra og sa: «Kan jeg få et glass vann?» Han fikk glasset sitt, var takknemlig, hyggelig og trasket videre på de gamle, store gummistøvlene sine».

Hva som førte til at Halvor foretrakk landeveien og overnatting i bak ulåste dører, er det ingen som vet. Han hadde en periode vært sjømann, og skal ha hatt noen strøjobber rundt om på Sørlandet. Om han fikk noe stønad fra det offentlige, kan vel antas, men selv om det gikk rykter om at han egentlig var svært rik, har ingen kunne bevise det. Han gikk utallige mil til fots med ryggsekk og med ganske mange lag med klær på, selv på sommerdager.

Av og til tok han også bussen, i hvert fall på de lengste avstandene. Tatere ble omtalt å «ha det i blodet», men Halvor var mer norsk som noen og valgte likevel landeveien. Arbeidsløshet og alkoholavhengighet, skjev start i livet, traumatiske hendelser fra oppvekst eller kanskje deltakelse i krigen, kunne drive andre ut på sidelinjen av samfunnet. «Våren» var hverken dranker, kjeltring eller tyv. I dag finnes et nettverk som skal fange opp personer som faller utenfor «normalen», men han så ut til å trives best med å reise rundt og tigge litt drikke. Da fikk han ofte en prat og litt mat også av gode medmennesker.

JOURNALIST Kai Erland i Fædrelandsvennen møtte Halvor på tidlig 80-tall, og i 1986 kom det på trykk en artikkel om han. Det var tydelig at Halvor vandret over et stort område i stort sett hele Agder-fylkene. Han ble kalt «Halvor med sekken» og «Nordavinden» andre steder, men i Kvinesdal var han bare kjent som «Våren».

Det ble funnet noen mynter, og de kastet noen fillete klær og ei veske etter han på Gullestad. Åsulv Åmot, skal ha liggende en ryggsekk som har tilhørt Halvor. «Våren» var den siste lofferen. Han var helt borte noen år fra Kvinesdal mot slutten av livet, men kom tilbake en aller siste gang, før han forlot bygda for godt.

Grunnet sviktende helse fikk han opphold på Ljosland Pleiehjem i Vegusdal fra høsten 1981 til våren 1983, og ble deretter overført til Aas Psykriatriske Pleiehjem der han døde 19.februar 1984.

Halvor Halvorsen ble gravlagt på Bjorbekk kirkegård ved Arendal. Etter 20 år, ble graven slettet da ingen søkte om å få forlenge festet.