Mens dette for en eller to generasjoner siden var en familieplikt, i alle fall hvis de gamle eide gårdsbruk, er det i dag blitt slik ad de fleste ser på dette som en selvfølgelig plikt for «samfunnet».

Samtidig som denne plikten vi så enkelt har skjøvet fra oss sjøl er i ferd med å bli et økonomisk mareritt for våre politikere, er det desto mer paradoksalt at de som fremdeles i stor grad holder denne tradisjonen i hevd er våre nye landsmenn. De har den med seg der de kommer fra, så lenge det måtte vare. Det viser også at denne plikten nok er universell, og ikke bare noe som hadde lange tradisjoner i Norge.

JEG OVERTOK en del gamle papirer fra gården Husebakken på Teistedal i gamle Feda kommune. Min bestefar drev gårdsbruk til han døde i 1965. Gården er nå overtatt av min søster Karin Jerdal.

Blant dokumentene fant jeg en follogskontrakt inngått mellom Peder Andersen Teistedal og Anders Fredrik Andersen (Teistedal). De var min olde- og tippoldefar. Follogskontrakten henger nå på gården i glass og ramme, og kan med det minne alle som besøker den om hva dette innebar.

Aage Petter Danielsen

Anders Fredrik hadde forut for dette i 1826, inngått follog med sin mor Gunhild Fredriksdatter Teistedal. Hun var gift 2 ganger, og Anders var sønn i 2. ekteskap og hadde ikke odel på gården. Det hadde sønnen fra første ekteskap, som bosatte seg på Londal, et par mil øst for Teistedal. I «Bygdebok for Teistedal» forteller Lars Teistedal at Anders Fredrik derfor løste ut odelen av etterkommere fra 1. ekteskap for 100 spesiedaler i tillegg til folloget. Anders Fredrik bygde våningshuset på gården (som fremdeles er i bruk) i 1839, og satt opp ny låve der. Den er et solid stykke håndverk, og står ennå på gården.

FOLLOGSKONTRAKTEN var knyttet til at den som overtok gården, også overtok forpliktelsene til å yte kost og losji og det som ellers trengtes til eieren av bruket, vanligvis foreldrene. Kontrakten ble tinglyst, ofte samtidig med at gården ble skjøtet over på neste generasjon. Kontrakten det her er tale om, hadde prioritet fremfor alt annet, den var datidens sikre pensjon, kanskje mer sikker enn de ordninger kommende generasjoner må forholde seg til når oljefondet en gang tar slutt.

Ordet follog kommer egentlig av et gammelt rettsbegrep «folge» som betyr varetekt eller underhold.

Den kontrakten jeg skal omtale ble inngått i 1866. Anders Fredrik døde i 1881.

I KONTRAKTENS første punktum er det slått fast at «føderådsfolkene beholder for deres Livstid Stuen i Østre Ende af vaaningshuset til fri raadighet og benyttelse. Adgang til kjøkkenet samt fornødent Andel i Lofts – Kjelder og Vedskur.»

Det lille våninghuset hadde og har to stuer, «bestestua» som var forbeholdt de store høytider og nærmest var hellig så lenge jeg kan huske, og dagligstua der vi oppholdt oss ellers. Det var den føderådsfolkene beholdt.

NÅR DET NÅ var avklart hvilket rom foreldrene kunne betrakte som sitt, og hva de ellers hadde adgang til, så kom turen til det neste viktige, det at som sikret dem å holde seg varme.

Det andre punkt sier følgende:

«Leverer jeg Dem den fornødne Brændsel, kløvet og finhugget som alminneligt, samt innbrakt paa de Steder hvor den skal forbruges.»

Leverer jeg Dem den fornødne Brændsel, kløvet og finhugget som alminneligt, samt innbrakt paa de Steder hvor den skal forbruges.

Men legge den i ovnen(e) måtte de vel sørge for å gjøre selv.

«men Ungavlen af Kjøerne beholder jeg selv mod at reise det Faldne og Foreldede..»

Husly og varme er nå avklart, og turen er kommet til forpliktelsene knyttet til å dekke det daglige behov av mat og drikke. Først erklærer sønnen med nitid nøyaktighet at han

«Foder og steller jeg for dem Sommer og Vinter 2 Kjør og 4 Faar. Ungavlen af Faarene beholder Føderaadsfolkene, men Ungavlen af Kjøerene beholder jeg selv mod at reise det Faldne og Forældede».

HVA BETYR så «at reise det Faldne og Forældede»? Jeg tror at ordene innebærer at sønnen forplikter seg til at de hele tida hadde to kyr i behold, slik at når en av disse enten måtte slaktes eller ikke ga melk lenger, så skulle den erstattes med en ny som ga melka de trengte. To kyr gir jo ganske mye melk, mer enn de med rimelighet kunne drikke selv, men fløten var opphavet til andre produkter de både brukte selv og som sikkert også kunne tilføre dem en ekstra slant fra tid til anen.

ETTER AT forholdene omkring buskap er avklart, er turen kommet til resten av husholdet som skal dekkes.

Leverer jeg dem hver Høst inden 1ste November 3 Lb (pund) Kjød, samt årlig 2 Tønder Havre, 1/2 Tønde Byg, 1 Tønde Rug, 1/8 Tønde Gryn, 1/8 Tønde Erter, 1/4 Tønde Malt med fornødent Humle, 1/2 Tønde Salt, 6 Tønder poteter, 1 Par nye sko hver, 2 Par nye tøfler og 8 spesiedaler i Penger. Alle Kornsortene males til Mel og bages til Brød.

Ett pund er jo knapt 0,5 kg, og det var jo tilsynelatende beskjedent, men her må vi ta i betraktning at foreldrene fremdeles eier kyr og sauer, og til og at ungavlen fra de fire sauene tilhører dem.

For god ordens skyld angis det i neste punkt at «Naar en af føderaadsfolkene ved Døden afgaar, svares kun det Halve av føderaadet...hentes Prosten hjem til deres Salighets Sags befordring.»

DE SISTE punktene i kontrakten tar for seg det uungåelige; på ett tidspunkt skal de vandre fra denne verden, og forut for det kan det tenkes at sykdom og lignende fører til at de ikke lenger kan bo på gården:

«I Sykdomstilfælde skaffes Føderaadsfolkene den fornødne Tilsyn og Pleie, samt naar forlanges hentes Prosten hjem til deres Salighets Sags befordring, og ved deres Død bekoster jeg dem en hederlig Begravelse.»

Og ved deres Død bekoster jeg dem en hederlig Begravelse.

Til og med den siste reise var regulert i avtalen. Om de forlangte prosten hentet, vet jeg ikke.

Men forutfor dette var det jo også andre eventualiteter som kunne inntreffe;

«Saaframt Føderaadsfolkene maatte blive tilsindet at fraflytte gaarden, forbinder jeg meg at levere de i 4de Post nevnte Ydelser paa deres Opholdssted for saavidt set ikke er over 1 mil borte, i modsatt Fald besørges Føderaadsfolkene dem selv hentede.»