Inger Marie Andersen ble født i 1889. Foreldre var Anna Ånensdatter Svindland og lærer Jakob Kristian Andersen Rødland. Han døde i 1891, og Anna gifta seg igjen i 1895 med Lars Jensen Togås.
Mange kvindøler reiste til Amerika fra midten av 1800-tallet og utover. Inger Marie hadde mange slektninger der borte. Rett etter konfirmasjonen gikk ferden mot vest. Året var 1904, og hun feiret 15-årsdagen og USA sin nasjonaldag 4. juli i Chicago. Hun fikk seg huspost hos en familie og hadde ansvaret for hus og heim og noen barn. De satte stor pris på Inger Marie. Hun lærte fort engelsk og så fram til ei lykkelig framtid i det nye landet.
Gamledager i Kvinesdal: «Garsguden» som ble entreprenør i New York
ETTER ET PAR år ville Inger Marie besøke mora Anna. Det skulle bare være en kort tur til gamlelandet, og Inger Marie hadde ordna med returbillett. Hun var ei kjekk jente og var ennå tenåring. Hun kom til Flekkefjord og tok båten «Kvina» til Kvinabrygga på Øye. Der sto det en kjekk ungkar klar med hest og vogn. Det var den ti år eldre Gabriel Emanuel Egeland.
Han skulle frakte folk og varer oppover dalen. Denne dagen ble helt spesiell og forandra livet til de to unge. Mange år seinere fortalte Marie til dattera Ragnhild: «Det ble kjærlighet ved første blikk».
Returbilletten ble innlevert til Jens Hompland. Ei kanskje stor framtid «over there» ble bytta ut med giftermål og 13 barnefødsler. Dette er vi i Egelandsfamilien usedvanlig glade for. Vi var heldige!
EMANUEL VOKSTE opp i en barnerik familie på Ytre Egeland. Foreldre var Nils Nilsen Ytre Egeland og kona Lovise Karoline Salvesdatter Åmodt. Emanuel sin bror, Nils, var poståpner og far til kjente forretningsfolk i Neset. Søstera Amalie ble gift med Samuel Kloster. Barna deres Nils og Sven hadde forretninger i Neset.
Så var det Emanuel. Han gifta seg med Marie i 1909, og de bygde hus midt i Neset. Marie dreiv butikk. Emanuel hadde militærutdannelse og utdanna nye rekrutter på Gimlemoen om sommeren. Han hadde snekkerverksted med en del ansatte snekkere. Folk som skulle ha nye hus, ba ofte Emanuel om hjelp. Han tegna hus etter kundens ønske, og det ble undertegna ei kontrakt. Emanuel organiserte det hele, og snekkerne gjorde jobben. Han tok jobben alvorlig og besøkte ofte snekkerne og kontrollerte at alt var i orden på byggeplassen.
Emanuel ville gjerne ha orden på økonomien. Han var en av foregangsmennene på dette området og ofra mye tid på bankvirksomheten i bygda. Han var med i styret i Kvinesdal Sparebank i mange år. Det ble lange dager, og ofte måtte arbeid gjøres i seine kvelds- og nattetimer.
Gamledager i Kvinesdal: Den siste henrettelsen
Gamledager i Kvinesdal: Maskinisten i Stampebekken
MARIE HADDE ansvaret for familiens butikk. De levde et svært aktivt liv, og det er nesten ufattelig å forstå at de kunne klare det. I tillegg til å skjøtte sine yrkesmessige gjøremål, ble det utrolig nok 13 barnefødsler mellom 1910 og 1933. Alt dette går langt over min fantasi.
Barna måtte etter hvert ta del i arbeidet for hus og heim. De fikk en god oppvekst. Marie var det trygge midtpunktet i heimen. Hun ofra seg for barna og butikken og hadde gjerne ei hushjelp. Hun var glad i å synge og spille gitar og var fast med på bedehuset, bare få meter unna. Tre av barna døde unge. Men de ti som vokste opp og fikk familie, ble sentrale personer i bygda. Nå er alle i søskenflokken borte. Men de har etterlatt seg gode minner og mange etterkommere.
UTOVER PÅ 1920-tallet var det gode tider i USA. Det var optimisme og godt med arbeid. Masseproduksjon førte til billigere varer. Velstanden gikk opp. Folk hadde stor tru på framtida. Mange lånte penger og satsa på børsen. På denne tida ble det sendt heim adskillige dollar fra Amerika til familier i Kvinesdal som virkelig trengte dem.
Aksjeprisene steig til urealistiske høyder, og børskrakket kom i slutten av oktober 1929. Mange mista det de hadde, og konkursene sto i kø. Trygd var for de fleste et ukjent begrep. Folk tjente mindre penger eller mista kanskje en god jobb. For mange familier i Kvinesdal som var helt avhengige av disse pengene, ble det vanskelig.
På Nedre Husefjell bodde Guri Johannesdatter Dugan og Tønnes Husefjeld. Dette hadde vært en husmannsplass under Eljestraum. Men i 1890-91 ble eiendommen kjøpt fri for 1000 kroner av Guri og Tønnes. De hadde tre døtre og en sønn.
I FESTSKRIFTET forbindelse med 60-års jubileet for hotellet skriver onkel Steinar Egeland at tre av barna reiste til USA i begynnelsen av 1920-tallet. De skulle blant annet sende heim penger til foreldrene. Men det var lettere sagt enn gjort. Steinar skriver at de gamle på Husefjeld, nedre, måtte gå den tunge veien til Kvinesdal Sparebank for å få hjelp til å sende penger til USA for å hjelpe barna.
Tønnes døde i 1923. Guri bodde de siste årene hos familien Peder Husefjeld før hun døde i 1930. Emanuel Egeland var da styreformann i banken. Han hadde i unge år tegna en forsikringspolise med utbetaling på 50 års dagen, 18. februar 1929. Eiendommen «Husefjeld, nedre» ble lagt ut for salg i begynnelsen av 1930.
Tre personer var interessert i eiendommen. Emanuel Egeland hadde høyeste bud og fikk tilslaget. Prisen var 6400 kroner. Selger var Kirsti Thompsen Husefjeld. Eiendommen var på rundt 400 mål. Der pensjonatet skulle ligge ovenfor veien, var det 20 mål. Nedenfor veien der Magnhild og Nils Egeland seinere bygde opp hytter, var det 50 mål. Utmarka ved Ribbåsen opp mot Rødlandsvannet var på vel 300 mål.
Gamledager i Kvinesdal: Med vatnet som badekar
Gamledager: Kvinesdals siste loffer
EMANUEL TEGNA huset. Han hadde dyktige fagfolk. Nærmeste nabo, Peder Husefjeld, var byggeformann. Bernt Solås var hans «høyre hånd». Begge disse er bestefedre til Arild Husefjeld. Huset ble laftebygget. Magne på 15 år hadde ansvar for skifersteinen med Steinar på 5 år som assistent. Einar satte inn glass i alle vinduene. Eldstebror Nils hadde ansvaret for å lage svingtrappa mellom 1. og 2. etasje. Han fikk hjelp av Kåre og Louis.
Huset ble tatt i bruk 20. juni 1932 med navnet Utsikten Turisthotell & Restaurant. Men det ble forandra til Pensjonat og kafe. På 1930-tallet var det ikke så mange som reiste langs den sørlandske hovedveien, i hvert fall ikke om vinteren. Marie dreiv derfor pensjonatet og kafeen om sommeren. Hun bodde der da og hadde med seg de yngste barna.
Det var yngstemann Kjell, født 1933, Elmar, Steinar, Louis og Kåre. De andre kunne etter hvert klare seg selv. Ragnhild var født i 1919. Hun gikk på Fylkesskolen i Kvinesdal og Birkeland kristelige ungdomsskole med teori og praktiske fag, blant annet husstell. Hun tok handelsskole i Mandal og ble tidlig med på Utsikten.
DET VAR IKKE noe latmannsliv å vokse opp i denne familien. De leide ut fem rom oppe. I tillegg hadde de to divaner nede i bestastova, totalt 12 senger. Husets folk hadde sine senger. Om sommeren gikk det fint å overnatte i uthuset. Der var det ei ku, noen høns, et par sauer og en gris.
Marie var glad i hage og blomster. Det ble dyrka grønnsaker, frukt og bær. Det var kafe og stort kjøkken med varmtvannstank og elektrisk komfyr. I den store kjelleren var det innlagt vann og vaskekum. Det var mange plagg å vaske både for familien og gjester. For å koke vaskevannet trengtes det ved. Plaggene ble vaska, skylt og tørka på beste måte. Ei stor klesrulle var påkrevd.
VAR SOMMEREN fylt med sol og tørke, var Husefjeldbekken umistelig. Da ble langkjerra fylt med skitne klær, og klesvasken ble gjort i bekken. Den unge Ragnhild hadde ikke fritidsproblemer. Det var opp klokka 6 om morgenen. Både store og små skulle ha mat. Kjente og ukjente skulle ekspederes. Sengetøy skulle skiftes og vaskes. Noen kom tidlig, andre seint. Når de forlot Utsikten, hadde de med seg gode opplevelser.
Ragnhild var ei kjekk og omgjengelig ung jente. Det var ikke så vanskelig å få kontakt med andre. Hun sa heller ikke nei til en kjøretur. Det kunne bli seint på kvelden, og tida gikk så altfor fort i godt selskap. Hun måtte stille på jobb klokka 6, søndag som mandag.
UTPÅ HØSTEN flytta Marie og ungene ned til heimen i Neset der hun dreiv butikken. Men Emanuel døde så altfor ung, bare vel 56 år gammel i 1935. En ufattelig tragedie. Dattera Anna overtok butikken, seinere Ragnhild og til slutt Einar. Marie var ikke arbeidsledig, og livet måtte gå videre. Da krigen kom, bodde hun fast på Utsikten. Hvis ikke, hadde nok tyskerne overtatt huset. Under krigen var pensjonatet og kafeen oppe hele året. Det var mer trafikk langs veien, og mange overnatta.
Ragnhild var nå i begynnelsen av 20 årene. Folk stoppa gjerne for å beundre den flotte utsikten. De tok da gjerne en tur innom kafeen. En av dem som ofte kom innom, var en grei mann fra Halden, nemlig Sven Hagelund. Ragnhild og Sven ble kjærester og gifta seg i 1944. Bryllupet var selvsagt på Utsikten. Eiendommen ble beslaglagt av det tyske sikkerhetspolitiet i juli 1944. Etter krigen ble virksomheten tatt opp igjen med matservering og anledning til overnatting for turister og andre på reisefot. Slik holdt det på til 1958. Marie var noen år i USA for å besøke barn, barnebarn og andre slektninger. Hun døde i 1958. Siste året hadde hun skriftlig og muntlig gitt uttrykk for at hun ønsket at noen av barna kunne overta eiendommen og drive videre etter henne.
STEINAR SA seg villig til det før hun døde. Han hadde militærutdannelse og hadde gått på Krigsskolen for Hæren. I 1959 gikk han over til Sivilforsvaret og var fjernhjelpssjef i Agderfylkene og slutta der i 1968. Steinar ble født i 1927, og han var fem år da pensjonatet og kafeen åpna sommeren 1932. Jeg vil faktisk si at han vokste opp sammen med det som skjedde på Utsikten og var hele livet veldig opptatt av dette.
Han var den nærmeste til å overta, noe han gjorde i 1961. Da var det litt virksomhet i det gamle bygget. Planlegging av et nytt anlegg rundt svingen starta straks opp. Han var blant annet på en studiereise i motellenes «heimland», USA.
Motellavdelinga sto ferdig 1. juli 1965, 2. byggetrinn 1. juli 1969 og 3. byggetrinn, hotellet, 1. mars 1979. Arkitektkontoret Sannes og Steen i Kristiansand tok seg av tegningene. Brødrene Reme tok seg av bygginga. Motellet, bensinstasjonen Texaco og kiosken ble åpna 7. juli 1965. Kafeteria med servering av matretter foregikk i en modernisert utgave i «gamlebygget» fra 1932. Kate og Steinar overtok ledelsen 1. mars 1967.
I 2. byggetrinn 1969 ble det bygd ny kafeteria med nytt hovedkjøkken. To år seinere ble både kafeteria og kjøkken utvida. En ny salong og peisestove sto også ferdig. I 1979 ble det største og mest omfattende byggearbeidet fullført, nemlig den nye hotellfløyen til 7,2 millioner kroner, inkludert møbler og utstyr. Nyanlegget ble året etter godkjent som turisthotell. Kate og Steinar dreiv virksomheten i alle år med stor glød og entusiasme. De gjorde alt for at gjestene fra nær og fjern skulle ha store opplevelser på Utsikten. Det var deres livsverk.
I ALLE DE årene Kate og Steinar dreiv på Utsikten, var det en god arbeidsplass. Spesielt var det mange damer som jobba her og gjorde en flott innsats. Om sommeren var det populært for de unge å få jobb her. Utsikten var et naturlig stoppested mellom Stavanger og Kristiansand. Om sommeren var det ekstra mange som stoppa, og det var mange munner å mette.
Unge skolejenter fikk jobb på kjøkkenet. De fleste starta i oppvasken, for så å avansere til servering i kafeteriaen. Hadde de ei ledig stund, måtte de smøre smørbrød eller vaske vinduer. Kona mi, Torhild, jobba der som sommervikar noen år. Det var flott å jobbe på Utsikten, men det var hektisk.
E18 GIKK LIKE forbi, og mange turister og andre likte å stoppe der. Maten var god, og kjøttkakene var populære. Vafler og smørbrød gikk det mye av. De fleste måtte ha en kopp med deilig kaffe. For Torhild og de andre ansatte, var det viktig å rydde vekk tallerkener og bestikk så fort som mulig. Alt måtte være ryddig og rent til de neste turistbussene. På hotellet fikk de som regel beskjed på forhånd om når de skulle komme.
For Torhild var dette ei god opplæring. Hun lærte å smøre flotte smørbrød, dekke bord og servere. Når det var fine selskaper, måtte de være ekstra nøyaktige. Alle måtte gå på inn på likt. Etter endt arbeidsøkt med mye løping, var det nødvendig å kvile, gjerne med beina på en krakk. Guttene fikk helst jobb på kiosken og på bensinstasjonen.
Arild Husefjeld var nærmeste nabo og begynte som 14-åring i 1968 på bensinstasjonen. Han forteller: «Det var ikke selvbetjening på bensinstasjonen på den tida, så vi måtte fylle bensin på alle biler. Timebetalingen det første året var kr 1,50, men så fikk vi en del vrakpølser, og det var stas. Det var utfordrende når vi uten opplæring måtte smøre og skifte olje på bilene. Vi lot som vi var profesjonelle mekanikere og klatret ned i smøregraven. Vanskeligst var det når sjåførene bad om råd for ulyder i motoren.
Den minst populære jobben var å feie og rydde rundt hotellet. Steinar drev hotellet med stor autoritet. Han var en svær kar i bygda, verdensvant og språkmektig, og mye fintfolk fikk spesialoppvartning av ham. Steinar tok seg godt av naboene, og det ble mange søndagsmiddager på hotellet opp gjennom årene. Vi som vokste opp nær Utsikten, hadde stor beundring for den entreprenørkraft som Steinar og Kate hadde. Det skjedde spennende ting hele tiden. Det var nye byggetrinn, minigolfanlegg, barnepark, hesteridning, turløyper, andedam med fisker, konserter, utstillinger, julebord og i den senere tid «galneslige» planer for en golfbane på Skaren».
MANGE DAMER i bygda hadde lang fartstid på Utsikten. Kirsten Guse var kokk fra 1974 og til siste åpningsdag, tilsammen 28 år. Hun savner gamle Utsikten og minnes med glede tilbake på alt hun opplevde der. En gang kom det helt uventa 24 busser med militære mannskaper som ville ha mat. De var bare to på jobb. Da ble det liv.
Heldigvis var en av sjåførene godt kjent på Utsikten. Han hjalp til, og alle fikk mat. Det hadde vært kamp i Kristiansand mellom Start og Viking, og noen rogalendinger kom sultne forbi etter stengetid. De sa de ville gi mye for den gode maten, og Kirsten prøvde å mette dem. Solfrid Kristensen har lang fartstid på kiosken. Mange trailere stansa, og kiosken var fast trailerkafe.
De som ønska en god middag, fikk den levert ned fra kjøkkenet ovenpå. Ellers solgte de vanlige kioskvarer i tillegg til bensin og diesel. Judith Ingebretsen ble ansatt i 1972 og var der helt til siste slutt i 2002. Hun jobba i resepsjonen med forskjellige arbeidsoppgaver.
ETTER AT Steinar døde, ble hun daglig leder. Hun har mange gode minner. Tormod Fossdal var svært dyktig kokk. Han var en kunstner, sier Judith. Julebordene hans var en opplevelse. Bare de beste råvarene var gode nok. Det gikk mye på fløte og meierismør. Han følte at han ikke kunne begynne med julebaksten før det var snø. Et år i november begynte det å snø. Da satte Tormod i gang med å bake sju-åtte forskjellige sorter. Alt måtte være som i gamle dager. Julebordet måtte være perfekt. Maten var delikat med beste råvarer og pynta på beste måte.
Tormod tok turen ut i naturen på jakt etter kunst. Han fant istapper, mose og mye annet flott i den vakre naturen i nærmiljøet. Vi husker ennå de flotte julebordene. Et fransk ektepar kom en gang innom. De bestilte god mat. Det hadde nemlig gått gjetord om Utsikten langt nede i Frankrike. Spesielt hadde de hørt om de deilige vaflene som de selvsagt måtte smake.
Prost Birkeland var stamgjest på Utsikten. Han var innom støtt og stadig. Han farta mye og var innom bensinstasjonen og fikk samtidig kaffe og vafler. Seinere på dagen var det middag og en lang prat med Kate.
PÅ 70-TALLET var Ruth Carter Stapleton, president Carters søster, på besøk i bygda. Hun var forkynner og talte på stevnet i Sarons Dal og bodde på Utsikten. Jeg filma til og med en pressekonferanse med henne og Aril. Om natta var det viktig at hun kunne føle seg trygg. Prost Birkeland regna seg som medlem av staben og meldte seg frivillig. Han satt i sofaen i inngangspartiet på Utsikten hele natta. Og den prominente gjesten fikk et utmerket og trygt opphold i Kvinesdal.
Judith minnes også med glede all kunsten, utstillingene og alt det kulturelle som skjedde. Kunstmaler Førland var stadig innom så lenge han hadde helse til det. Han og Steinar hadde mye kontakt, og Steinar prøvde å få en del av maleriene hans tilbake til bygda. Årene gikk. Kate og Steinar var svært opptatt av kunst.
Mange kunstnere var på besøk. I årenes løp var det utallige kunstutstillinger. De kjøpte selv inn mye kunst, og de var nærmeste nabo og en god venn av kunstmaler Marcelius Førland. Jeg husker selv et interessant kurs i landskapsmaling for unge og eldre kunstmalere på Utsikten i 1985. Det var teori og praksis, god veiledning og en kjempegjeng å være sammen med. Deltakerne malte mange nydelige malerier på Kvinesheia. Det hele ble avslutta med en flott utstilling i kjelleren.
JEG FILMA KURSET fra begynnelse til slutt, og onkel Steinar var i sitt ess. Han var med og starta Kvinesdal kunstforening. Han var veldig interessert i at det skulle bli golfbane på Skaren og var med på å starte golfklubben. Kvinesdal Røde Kors Hjelpekorps var han også med på å starte opp. Dette er bare noe av det han var opptatt av. Derfor fikk han med god grunn Kulturprisen i 1991.
Steinar hadde mange planer. Det var så mye han ønska å sette i gang med. Men Kate og Steinar tenkte kanskje ikke på hvem som skulle overta når de engang var borte. Dessverre hadde de ingen livsarvinger. Steinar døde sommeren 1994, 67 år gammel. Kate døde i 2005. Dermed var et flott kapittel i Kvinesdals historie over.
Jeg er sikker på at det er mange som har gode minner fra denne perioden, og vi er takknemlige for det Kate og Steinar gjorde. Vi kjenner det som har skjedd videre. I 2008 stod et nytt, flott hotell ferdig med nye eiere. Vi håper at Utsikten vil leve videre og være til glede og nytte for bygdefolk og andre i årene som kommer.
Kilder:
Festskrift av Steinar Egeland i forbindelse med 60 års-jubileet, 1992.
Samtaler med Ragnhild Hagelund.
Takk til Torhild Egeland, Arild Husefjeld, Kirsten Guse og Judith Ingebretsen.