Gamledager

I uminnelige tider lå en stor stein urørt på Fosselandsheia. Ved det øverste Hestesprangvannet, og nær en eldgammel ferselsvei. Steinen hadde en flat overside, og var god hvile seg på for veifarende som passerte og kanskje bar på tunge løft.

Dette var ikke bare en god hvilestein etter lange og tunge oppoverbakker midtveis mellom Flekkefjordsområdet og Feda. Steinen var også en god «skriveplate».

Erling Sømme Kielland Foto: Privat

MEN HVEM som her først risset inn merkelige tegn og symboler vet ingen. Etter hvert som hundreårene gikk ble et flere og flere inskripsjoner på steinen. Til sist var store deler av overflaten fylt med merkelige tegn og årstall.

Tiden gikk. Etter hvert stilnet tradisjonen med å hogge nye symboler inn i hvilesteinen, og bruken gled nok mer og mer ut av minnet til de forbipasserende.

Senere, da den i 1970 årene ble kom i veien for omlegging av E39, og ble flyttet til ny plass var dette kulturminnet med sitt eldgamle «skrivebord» kanskje helt glemt i folkeminnet. Men heldigvis sto det noen linjer om den i «Bygdebok for Nes Herred» fra 1983. Der forfatteren Johannes Seland skrev følgende: «En av de eldste ferdselsveier gikk fra Feda om Fosseland og Tjersland til Fjorden. Ved Nedre Hestespranget ligger en hvilestein fra hin fjerne tid. Her har karene moret seg med å hogge bokstaver og tall i en stor stein. Det eldste årstallet er 16 …»

LÅ DEN DER fremdeles 30 år senere ved det nederste Hestesprangvannet, som Johannes Seland skrev? Og i så fall hvor? Jeg bestemte meg for å lete. Først ble veikantene langs deler av gamle «Vestlandske hovedvei» fra 1839 som fremdeles er bevart ved vannet saumfart. Uten resultat. Kunne den ligge i veikanten på E39?

Ja, der fant jeg den til sist. Med mengdevis med mer eller mindre tydelige tegn og bokstaver risset inn i i den grå steinflaten. Veivesenet hadde i sin tid plassert hvilesteinen på baksiden av et autovern noen få meter fra asfalten og inntil en privat hyttevei. Nå lå den på Flekkefjord-siden av kommunegrensen, men som nevnt hadde dens opprinnelige plassering nok vært noen hundre meter lenger oppe ved hovedveien og da i Kvinesdal kommune.

Før vi går videre i denne historien kan det være på sin plass å fortelle litt om denne gamle ferdselsveien mellom Feda og Flekkefjord-distriktet over Fosselandsheia og forbi hvilesteinen. Hvem brukte den?

Det har tilsynelatende gått «sport» i å forsyne steinen med risninger. Foto: Privat

DET LÅ FRA gammel tid flere gårder i dette området. Også land-gårder som kanskje allerede var befolket før vikingetiden. For eksempel Tjersland, Birkeland og Fosseland. Kan hende ble allerede da det første stisporet stråkket ned av mange føtter - synlig i lyngen – og og gjennom hundrevis av år snarvei for mange som hadde ærender til naboene. Samtidig var dette kanskje også en del av et gjennomgående veifar for langveisfarende mennesker.

Feda var tingsted gjennom store deler av middelalderen frem til 1808. Tinglaget omfattet store områder som siden ble egne herreder – Fjotland, Liknes (Kvinesdal) Feda, Nes Hidra, Gyland og også østsiden av Bakke, Tonstad og øvre Sirdal. Vi kan tro at mange fra disse områdene brukte stien/rideveien over Fosselandsheia til Feda og tinget kanskje helt tilbake fra dengang det ble etablert.

Steinen ligger i dag i Flekkefjord på gardens Netlands grunn. Foto: Privat

FEDA VAR OGSÅ kirkested tilbake til middelalderen, og derfor kanskje også kirkevei for de omkringliggende gårdene. Bygdetingene ble gjennomført på årstider som ikke var til stor ulempe for bøndens arbeidsonner.

På 16- og 1700 tallet var vintertinget gjerne i annen halvdel av januar - sommerting midt i juni og høstting i andre halvdel av oktober. Her møtte fogd og sorenskriver, sammen med bondelensmannen, og åtte lagrettemedlemmer som var meddommere. Tingene samlet mange. Både bønder og andre hadde interesse av å følge forhandlingene som kunne pågå i dagevis.

Nye kongelige skattekrav og andre meldinger ble kunngjort for allmuen. Kårkontrakter, skjøter, festebrev og gjeldsbrev skulle tinglyses. Private tvister og straffesaker ble avgjort og dommer avsagt. Fogd og sorenskriver administrerte bygdetinget og hadde ansvaret for at alt gikk riktig for seg etter loven. For folk flest var tingsamlingene årvisse «storhendinger» i hverdagen, og det som skjedde her ble nok raskt videreformidlet i alle bygdelag i distriktet.

OMKRING 1650 ble det etablert en postrute mellom Christiania og Kristiansand. Denne ble som noen år senere forlenget til Stavanger. På denne tiden var Flekkefjord i ferd med å utvikle seg til til et lite tettsted med bymessig bebyggelse. Flere kjøpmenn hadde etablert seg på stedet, og trelasthandel med seilskuter fra Nederland var etter hvert blitt en betydelig næringsvei for mange innbyggerne. At det i 1650 også var opprettet et tollsted på stedet forteller om livlig handelsvirksomhet. Selv om behovet for en postforbindelse til Flekkefjord kanskje ikke var så stor, må vi nok anta at brev og dokumenter ble både mottatt og sendt til det lille ladestedet allerede på denne tiden. Og postforsendelsene kom fra Feda.

Her lå et av de få poståpneriene på hovedpostruten som fortsatte videre til Øysæd i nord og Opofte i sør. Brev til Flekkefjord ble tatt ut på Feda og videresendt til Flekkefjord via en bipostrute over Fosselandsheia. I 1757 ble det laget et postkart der det fremgikk at «Flekkefjord hadde privat postexpedeition via postforbindelse til Fedde poståpneri.»

En annen nedtegnelse fra samme tid forteller at : «Paa samme maade blev der da underholdt en Bipost fra Fede til Flekkefjord, hvor tolderen og adskillige Borgere oh Hadelsmænd boede.»

VI KAN NOK være temmelig sikre på et stykke av postveien mellom Feda og Flekkefjord gikk over det flate høydedraget ved Hestesprangvannene og forbi hvilesteinen helt fra begynnelsen. Og også senere da den moderne kjøreveien Vestlandske hovedvei i 1839 erstattet den gamle ride og kløvveien. Samtidig ble hovedpostruten overført til nyveien med et nytt poståpneri i Flekkefjord. Den eldre postruten mellom Feda og Øysæd ble da nedlagt.

Senere, og mange år fremover på 1800 tallet var det nå etablert en omvendt bipostrute - fra poståpneriet Flekkefjord til Feda. Om denne er det 1870 fortalt at «budet gikk 1 gang ukentlig 12 km lang rute - i 1888 utvidet til 3 ganger i uken».

Etter hvert overtok rutegående dampskip mer og mer av postforsendelsene langs Sørlandskysten - også til Flekkefjord, og senere til Feda. Posttransporten på land over Fosselandsheia ble derfor etterhvert redusert til noen vintermåneder med innstilt båttrafikk. Siste gang postbudet – nå med hest og kjerre rullet forbi hvilesteinen på Fosselandsheia var omkring 1900. Da hadde sannsynligvis postveien mellom Feda og Flekkefjord vært i bruk i ca. 250 år!

KANSKJE VAR det noen av de navnløse postbudene som gjennom lange tider passerte Fosselandsheia tok en pust etter dryge oppoverbakker, og risset merkelige tegn i hvilesteinen i veikanten.

Så tilbake til «gjenoppdagelsen» av hvilesteinen i veikanten på E39 ved nedre Hestesprangvann, der dette sjeldne kulturminnet hadde ligget glemt og upåaktet gjennom mange år. Det var ikke rette stedet. På andre siden av europaveien lå imidlertid en liten gjenværende del av Vestlandske hovedvei fra 1839. Dit burde stenen flyttes, sammen med informasjon steinens og veiens historie. Slikt tenkte jeg - og tok etter noen sonderinger kontakt med Flekkefjord Historielag og spurte om foreningen var interessert i å gjøre noe med saken. En naturlig henvendelse. Selv om steinen opprinnelig lå på Kvinesdal sin side av kommunegrensen, lå den nå nabokommunen – og like ved den gamle hovedveien.

Hva som siden hendte var at leder Ragnhild S. Skarstein i historielaget i Flekkefjord - i samarbeid med fylkeskonservatoren i Vest-Agder, gjorde en flott innsats og fikk flyttet steinen et lite stykke ned på vestlandske hovedvei. Der ligger den i dag. Like ved en gammel steinhvelvsbru. Et informasjonsskilt forteller om veiens, broens og hvilesteinens historie. Overføringen til dens nye sted ble markert med en liten åpningssermoni i november 2010.

I 2007 – ALTSÅ før steinen ble flyttet - ble innskriftene undersøkt av en arkeolog Endre Wrånes hos fylkeskonservatoren i Kristiansand. Han laget en rapport, og skriver bl.a følgende: «Steinen ligger i dag i Flekkefjord på gardens Netlands grunn, men ble for flere tiår siden flyttet fra Fosseland på Kvinesdalssiden av kommunegrensa i forbindelse med anleggelsen av datidens E39. Steinen hadde inntil dette tidspunkt ligget på toppen av en lang bakke i stigningen fra Feda opp mot Fosselandsheia, på et sted der det falt seg naturlig for reisende å ta en hvil.»

Arkeologens tolking av inskripsjonene var denne: «Som på mange andre lokaliteter med inskripsjoner fra nyere tid, har det også her tilsynelatende gått «sport» i å forsyne steinen med risninger. Inskripsjonene virker i hovedsak å være initialer, av jeg- var-her typen. De lengre tekstlinjene er imidlertid vanskelige å tolke, og en annen betydning hva disse angår kan ikke utelukkes. Kan hende har den i tidligere tider utbredte analfabetisme også spilt en rolle for hvordan tegn og tekstlinjer har blitt utformet. Som nevnt ovenfor finner en bare ett noenlunde tydelig årstall på steinen, 1713, noe som gjør det rimelig å datere de tidligste inskripsjonene, hvilke det måtte være, til 1600-1700-tallet.»