Kaféene i Kvinesdal - del 2

Kaféene i bygda var sosiale samlingsplasser for bygdefolket. Dette var ikke bare ungdommens arenaer, men også de voksnes og pensjonistenes tumleplasser. Her traff de hverandre både på hverdager og festdager, fikk siste nytt, her ble sorger og gleder delt med naboer og venner, her fikk de råd og hjelp i livets ulike faser, her traff mange sin livsledsager, her fikk de impulser fra det store utland med hjemvendte amerikafarere eller førstereisgutter, her var det party og her ble gode historier og skrøner formidlet. Og så kunne de få seg en matbit, søtsaker, tobakk og noe å drikke… Det sterkeste som ble servert var landsøl.

Det var et mønster i kafedriften at driftige kvinner med pågangsmot sto bak. De forsøkte å få et lite utkomme av driften i en tid med stor mangel på arbeidsplasser. Det var nok ingen gullgruve for dem, men gjestene satte pris på tilbudet. Vi ser også at noen hjemvendte kokker og stuerter startet kafe og bød bygdefolket god mat. Det var felles for mange av kafeene at vertskapet bodde i samme hus.

Kaféene i Kvinesdal - del 1

Jomfru Meier

Øye Kafé (1)

Den første Øye Kafé ble drevet av Klara Liland.  Hun leide det grønne huset ved siden av Berntsen Engros på 1930-tallet en gang.  Datteren Anne Grethe Aarli forteller at hun hadde kioskvarer, rundstykker, kaffe og kaker. Klara hadde radio, og Hjalmar Nilsen satt mye og hørte på sendingene. Ellers var det visstnok ikke så mange besøkende i den tiden. Driften ble nedlagt i 1940 på grunn av mangel på varer ved krigsutbruddet. Klara giftet seg like etterpå med Kristian Rob.

En «ny» historie om Tjodolv

Evangelisten som førte tusener til Gud

Øye Kafé (2)

Oskar og Emilie («Melia») Gusevik bygde hus ved siden av Handelslaget på Øya i 1948.  Oskar hadde kjørt fiskebil siden før krigen, og i 1. etasje i nybygget ble det innredet et produksjonskjøkken for fiskekaker og –pudding samt et fiskeriutsalg. Men det ble også plass til en kafé -  Øye Kafé. Ungdommen sa alltid at de skulle til «Melia på kaféen». Melia drev kaféen mens Oskar fortsatte med fiskebilen.

Arvid Kristoffersen som bodde i nabolaget forteller at kaféen alltid var det sentrale samlingspunktet for ungdommen på Øya. Her var de mange ganger i uken så sant de hadde tid, og de trivdes hos Melia.

– Melia var himlande grei. Om ungdommen bråkte noe, ble det ikke sett på som så galt. Hun kunne også drøye stengetiden noe dersom vi ikke var ferdige med å spille kort, sier Arvid.

– Det var juke boks hos Melia, og «Ønskebrønnen» og «Lyckliga gatan» gikk igjen, minnes han.

Melia var kjent for å lage god mat. I tillegg til de vanlige kafe-varene serverte hun hamburgere og patentsmørbrød.   Hamburgerne som hun laget selv var voldsomt populære. Det ble også solgt sigaretter i løs vekt, husker Arvid Kristoffersen.

På 60-tallet flyttet det ungdom til bygda for å gå på skole, og Melia leide ut to rom til skoleungdommen.

En del av det faste klientellet flyttet til Øye Kafeteria da den åpnet.  Her var det bowlingbane og biljard, og det ble stelt i stand dans. Øye Kafe fikk også konkurranse av Måken kafé da den åpnet, for her skjedde det andre spennende ting. Måken hadde luftgeværskyting og fjernsyn tidlig på 60-tallet da ingen andre hadde fjernsyn. I tillegg kom det fremmede sjøfolk på denne kaféen, helst finner som kom med trelastbåtene til Lerviga.

Andreas Strand forteller at bestemor Melia drev til 1971-72 da mor hans, Johanne Gusevik Strand, overtok driften, men med Melia i kulissene.

Johanne fikk i tillegg til kafedriften god inntekt på å levere overtidsmat og møtemat til Tinfos da de startet opp. Hun hadde også utplassert brusautomater både på Tinfors, i Lerviga og på Angholmen.

Johanne la ned driften av kaféen i 1981.

Georginekongen på Raustad

Sauesjået i Kvinesdal

Måken

Janny og Per Wølstad bygde hus i 1955 ved siden av nåværende Esso-stasjon på ytre Øya. De flyttet en periode til Rogaland, men da de kom tilbake i begynnelsen av 1960-årene bygde de en kafé i kjelleren på huset og utvidet med et tilbygg i enden, retning Lerviga.

– Far min utlyste en navnekonkurranse hvem som kunne finne det beste navnet på kaféen, husker Jostein Wølstad.

Arnold Sandvand vant med forslaget «Måken» og fikk 50 kroner i belønning. Det er ukjent hva som var kriteriene for navnevalget.

Janny drev kaféen mens Per jobbet på Trælandsfos. Per hjalp til i helgene da det var mye folk.

– Jeg husker på fredagskveldene da ungdommen kom for å se på Helgenen på fjernsynet. Det var tykt av sigarettrøyk i rommet, og sigarettene ble solgt enkeltvis. Vi ungene fikk ikke lov til å se på detektimen, men det hendte vi lurte oss til å kikke bak noen vinduer, minnes Jostein.

– Hver fredag kveld var det også skytterkonkurranse med luftgevær. De skjøt på blink med piler, og hver måned ble det delt ut premie til den som hadde flest poeng.

Det var alltid mye sjøfolk på Måken. Noen av dem var faste gjester hver gang båtene kom inn. Janny serverte hamburgere, patentsmørbrød og pølser.

Jostein husker spesielt en engelsk sjømann som var veldig grei. En gang fikk han en reiseradio av ham, så han sto høyt i kurs.  Familien beholdt vennskapet med denne engelskmannen i mange år etter at kafédriften sluttet.

Driften ble nedlagt ca. 1975.

Kvinesdal var et eventyr for henne

Johan Nilssen – første formann i idrettslaget

Øye Kafeteria

Helene og Sigmund Rafoss kjøpte Øye hospits i 1963. I 1965 kjøpte de det gamle Øye handelslag, bygde på en fløy bak og åpnet Øye Kafeteria.

– Pappa var utdannet kokk og stuert, og laget middag hver dag, mens mamma bakte kaker, husker Jan Helge Rafoss.

– Det var pappa som innførte heimelaget ertestuing på pølsene. Det var det ingen som hadde gjort før ham.

– På dagtid var det veifarende og turister som var innom. Det stoppet også mange trailersjåfører for å spise. Senere på ettermiddagen kom anleggsfolk fra Trælandsfos, og noen år senere fra Tinfos, som bodde på hospitset innom til middag. Om kvelden var det ungdommen som regjerte, med biljard, flipperspill, juke boks og bowling, sier Jan Helge.

Helene og Sigmund bygde den første bowlinghallen i bygda. De startet også onsdagsdans med levende musikk.  Jan Helge husker at Kvinesdalsbandet Sharga ofte spilte der, men de måtte slutte tidlig, for jentene fra husmorskolen måtte være i seng klokka 11 om kvelden.

Mange fra bygda har hatt bryllupet sitt på Øye Kafeteria, og mange har hatt konfirmasjonsfeiringen der.

Helene og Sigmund nedla driften i 1983.

Kvinesdals egen George Washington

Ein skoien doktar

Valleknuden Inn

Gudmund og Ingeborg Røynestad kom heim fra Amerika i 1966 og bygde hus ved Valleknuden. I 1969 innredet Ingeborg kjelleren til kafé. Kaféen fikk navnet Valleknuden Inn etter amerikansk inspirasjon. Hun drev den i 3 år mens Gudmund var frem og tilbake til New Bedford for å fiske scallop.  Kafeen var bare oppe om kveldene og søndag ettermiddag. Det var som regel bare barn og ungdom fra nabolaget som kom. De fikk gjerne penger av foreldrene, og de syklet til kafeen og kjøpte pølser, is, brus og sjokolade. Det var sjelden det kom folk fra Øya.

Ingeborg husker hun hadde juke boks som var veldig populær. Men det kunne gå flere kvelder i uken uten at det kom besøk. Det var flest besøk fredags- og lørdagskvelder og på søndag ettermiddag.

Hvilesteinen på Fosselandsheia

De dro til USA og ble mangemillionærer

Kvinesdal Gatekjøkken

Kari og Roald Skaren startet opp gatekjøkken 1975 i Lunden, i huset etter Carl Behrend.

– Gatekjøkken var det nye. Kafebordene ble byttet ut med barkrakker og bardisk. De besøkende var raskt inne og raskt ute igjen. Politiet trodde at kjøkkenet skulle være ute på gata da vi søkte. De visste ikke hva det var, sier Roald Skaren.

Ekteparet drev i Lunden til 1980 da de flyttet gatekjøkkenet ut til Fina-stasjonen på ytre Øya. Stasjonen ble omprofilert til Esso, og gatekjøkkenet oppgradert. Kari og Roald drev gatekjøkkenet helt frem til 2012.

– I begynnelsen var komper mest populære, men vi solgte jevnt med hamburgere hele tiden. Grillet kylling ble etter hvert en spesialitet som solgte mye. Vi hadde en hemmelig krydderoppskrift. Da vi flyttet til Øya, begynte løvstek i pitabrød å bli en stor slager. Det var mange rogalendinger på vei til hyttene sine som hadde fast stoppested hos oss, men bygdefolk kom også i store mengder.  De tok gjerne menyene med seg hjem i helgene for å ha noe godt og lettvint å spise, sier Roald.

Selv om det var liv og røre rundt gatekjøkkenet og stasjonen, ble det aldri noen sosial samlingsplass. Til det varte besøket for kort tid.

Historien om Utsikten

«Garsguden» som ble entreprenør i New York

Liknes Gatekjøkken

Marit Haddeland og Odd Johansen kjøpte i 1984 gatekjøkkenet i Lunden som Roald og Kari tidligere hadde drevet. Det hadde vært to eiere innom i mellomtiden. De solgte det videre i 1998.

Kafeene på Storekvina

– På Storekvina var det mange kaféer i etterkrigstiden, men bare en om gangen, husker Kåre Røyseland. Han vokste opp på Breimoen og fikk med seg hele hendelsesforløpet i den vekslende kafédriften opp gjennom årene.

– Kaféen var samlingsplass for både ungdom og voksne, med en gemyttlig stemning og med utveksling av gode historier og nyheter. Vi ungene satt og hørte på de voksne fortelle spennende historier. På søndager fikk mange av oss 1 krone heime etter at vi hadde spist middag, og sprang ned på kafeen. Krona rakk til ei flaske Sisu og en pose saltede peanøtter. Dette var stor stas, sier Kåre.

– Ingen hadde råd til å spise middag på kaféen den gangen, så tilbudet bestod stort sett av pølser, søtsaker, tobakk, brus og landsøl.  De som drev kaféene tjente nok ikke så mye, men det bidro til husholdet, og så hadde de noe å fordrive tida med.

Storekvina var sentrum i Vesterdalen. Folk fra gardene rundt, så som Røynestad, Bykkjen, Bjåstøl, Basgård og Breimoen pyntet seg i helgene og kom med dress, slips og hvit skjorte loffende ned på kaféen. Kåre minnes det var tjukt av folk i helgene. De kom gjerne klokka 19 på fredager og lørdager. Kveldens høydepunkt var toget som ankom klokka 22. «Mi ska ner te 10-toge», sa de.

Sørlandsbanen forbi Storekvina ble åpnet i 1943. Toget var en livsnerve. Her kom bygdefolket heim, og her forlot de bygda.

Anleggsfolk og andre som hadde fått jobb utenfor bygda kom heim i helgene. De møttes alltid på kaféen på lørdagskveldene som en mellomstasjon før de reiste videre på fest til Vonheim, Folkets Hus eller til Flekkefjord.

Kvinesdals siste loffer

Den siste henrettelsen

Verslands Kafé

I 1941-42 åpnet Adolf Versland kafé i huset sitt rett overfor stasjonen. Han drev til 1952.

– Adolf var en av de første som solgte iskrem. Han skar isblokker på elva om vinteren, dro dem på slede til løa si på Breimoen og lagret dem i høyet. De holdt seg helt til våren. Da tok han blokkene frem og brukte da han sveivet is. Adolf hadde «smellans» god is, husker Kåre. Det ble kun laget is på søndager om sommeren.

Theodoras Kafé

Jakob og Theodora Narvestad overtok lokalet fra det gamle handelslaget og åpnet kafé i 1952. Det var Theodora som drev, for Jakob var mye i USA. Folk kom alltid innom på ettermiddagen for å slå av en prat før posten kom i halv fem-tida.

– Jakob var en spreking. Han tredde nåla under bjelkene i kafeen. Du vet, han var av den sterke Narvestad-slekten, sier Kåre.

Theodora drev til 1957.

Lilands Kafé

Jenny og Thorvald Liland flyttet ned fra Hompland til Storekvina ca. 1957, og Jenny åpnet kafé som hun drev til 1959.

Ungdommen hadde ikke fått biler på den tiden, og hadde ikke stor bevegelsesradius.  Det ble mye til at de holdt seg på kaféen.

Med vatnet som badekar

Maskinisten i Stampebekken

Solås Kafé

I 1959 åpnet Mary og Johan Solås kafé i underetasjen i huset sitt i Myra.  Johan kjørte drosje, så det var Mary som drev.

Datteren til Mary, Jorna, husker at ungdommene på kaféen skrev hilsninger på brevene hun sendte bror sin Magne som hadde reist på sjøen 17 år gammel.

Kåre Røyseland husker samlingene på Solås Kafé. Mary var den første på Storekvina som fikk jukeboks. Hver dag når Syvert Basgård stod i døra, sa han: «spel c tri».  C 3 var «North to Alaska» med Johnny Horton. Trygve Stormoen og brødrene Trygve og Tønnes Breimoen satt ofte på kafeen. Av og til sang Breimoen-brødrene Breimoensvisa og Bykkjenvisa som Trygve hadde komponert. Ola Røynestad (Ola i Bakkjen) var også fast gjest. Jorna husker at hans favorittmelodi var The Wheels som han trippet takta til. Han kalte den for «Tripparen». Han loffet fra Midt-Røynestad hver dag og satt timevis på kafeen og fortalte historier fra tømmerhogst på vestkysten av Amerika.

Når anleggsfolkene var heime i helgene, spurte alltid ungdommen dem om de visste om arbeid på Nesjen, Sira Kvina eller Brokke, for det var lite arbeid å oppdrive på den tiden i bygda.

Jorna nevner at småpølsene fra Nico var veldig populære hele året, mens det ble solgt mye soft is om sommeren. Mary hadde komper og ertesuppe på menyen ofte på lørdager, og da kom mange familier fra Storekvina og enten spiste på kaféen eller tok med seg heim.

Det var aldri noen som klaget på bråk om lørdagskveldene etter at kaféen hadde stengt ca. kl. 22.  Da bar det for noen av ungdommene bort til Myrsvingen hvor iherdige pokerspillere hadde tent bål og holdt det gående til langt ut på søndagen.

Mary gav seg med kafedriften i 1965, og leide den ut til Gunhild Øverland.

Gunhilds Kafé

Gunhild Øverland drev kaféen videre til 1967. Hun var datter av Anders Homme, den store gullgraveren fra Alaska. Kåre husket han kom heim med gull.

Livs Kafé

Liv Svindland startet i 1970 kafé i huset som hun og mannen Leif hadde kjøpt av Ingvald Hompland. Hun drev til 1982.

Auduns Kafé

Audun Breimoen kjøpte huset av Magnar Omland og drev kafé fra 1983 til 2004. Da hadde den moderne tid inntatt kafémiljøet med biljardbord, spillebokser og enarmede banditter.

– I begynnelsen hadde jeg ikke strøm. Da måtte jeg stenge når det ble for mørkt til å telle penger. Senere hadde jeg åpent til kl. 22.00 eller når gjestene gikk heim. Jeg solgte pølser, hamburgere, pita og kylling, sier Audun.

Austerdalen

– Det var faktisk ingen kaféer i Austerdalen, sier Jan Gulliksen som vokste opp på Moi.

– Austerdalen hadde ikke noe naturlig sentrum for en kafé. Ved Sandvatn stasjon bodde det for lite folk, så det ble til at vi var innom Hansens Kafé i Neset etterat vi hadde vært på kino hver onsdag og søndag, sier Jan.

– Kvinaheimen var en form for møteplass for ungdommen. Det frilynte ungdomslaget hadde samlinger der på hverdagskvelder, og en del lørdager var det fest der. Kvinaheimen brant ned under krigen, men ble bygd opp igjen i 1957.

– Landhandelen til Aron på Litlemoen var også en samlingsplass som senere ble erstattet av sittekroken i handelslaget ved Dammen, men det var jo ikke kaféer, sier Jan.

Heimly Kafé

– Det var nok ikke noen stor tradisjon med kafébesøk på Feda, sier Sverre Kvinlog.  Foreldrene hans Bernt og Bolette Kvinlog flyttet ned fra garden på Frøytland og bygde hus like ved den gamle brua på Feda. Tre år etter at huset sto ferdig, åpnet de i 1957 Heimly Kafé i kjelleren. De drev til 1960.

– Riksveg 40, hovedveien mellom Stavanger og Oslo gikk like forbi, så det var mange veifarende som stoppet. Folk på Feda hadde det mest med å samles i sjøbuene i Strånna og på nedre Feda. På søndager spilte de gjerne poker, husker Sverre.

Det var også samling hos Johannes på Saija, like oppforbi der bøkkerbua er i dag.

– Jeg var ikke så mye på kaféen. Det var mor som dreiv. En sommer hadde hun hjelp av Olivia Netlandsnes. De solgte smørbrød, kaker, sjokolade, is, brus og pølser, sier Sverre.

Olivia minnes ungdommen som kom inn på kafeen på lørdager. Det var ikke så mye å finne på ellers.

Fjotland

– Folk gikk ikke ut midt i uken. Da var de trøtte etter hardt arbeid, og måtte slappe av. Det var heller ikke så mange som hadde penger i den tida, så de kunne ikke kjøpe hva de ville. Men i helgene var ungdommen samlet. Det var kleint med biler, så det ble å sykle der en skulle. Dette sier Gunhild Eftestøl som vokste opp på til Knaben.

Dora sin kafé

Theodora mistet mannen Lars Galdal i 1935, men satte likevel i gang med å bygge hus vis a vis bedehuset i Fjotland. I løpet av krigen startet hun kafé i underetasjen i huset sitt, for å spe på pensjonen hun fikk etter mannen. På folkemunne ble den kalt «Dora sin kafé».

Barnebarnet Lars Galdal husker Dora godt.

– Folk kom fra hele bygda med hest og kjerre om søndagene. Om vinteren var det slede. Kirken var møteplassen, men etter gudstjenesten bar det inn til Dora for å drøse over en kopp kaffe. Hun serverte alltid «kjørlige folk» på søndagene.  Det var ofte viktigere å treffes hos Dora enn å gå i kirken, husker Lars.

– Hun var et grepa kvinnfolk. Hun var også kjent i Fjotland som bakstekjerring, og dro av sted klokka 6 om morgenen for å bake lefser, hellekaker og krotekaker rundt på gardene, sier Lars.

– Hun kom gjerne ikke hjem igjen før 6-7 tida på kvelden. Da hadde hun kanskje hatt to dagsverk på gardene, der hvert dagsverk bestod av 150 leiver. I tillegg kom krotekakene og hellekakene av potetrestene. Potetene ble kokt kvelden før, så det var bare å sette i gang.

Så var det å åpne kafeen om kvelden. Lars husker at hennes oppvask etter stengetid var som å høre en trøskemaskin.

– Hun satte seg i en lenestol med beina i en annen stol og sov noen få timer. Så var det opp igjen klokka 4-5 på morgenen og sette i gang. Hun dunket i loftsgolvet på oss ungene før klokka 5 om morgenen og sa at vi måtte opp for å få gjort ting, husker Lars.

– Hun var et et særdeles gjestfritt og flott menneske. Når folk kom på besøk, satte hun alltid frem det beste hun hadde: lefser, krotekaker, mysmør, prim og godt smør. Hun hadde også et godt lag med ungdommen på kaféen. Det hendte at noen var litt skjenket. Hun tok dem inn i varmen og gav dem kaffe. Ingen skulle ha det vondt. En utenbygds ungdom som hun hadde tatt seg av, var så takknemlig at han hver sommer i mange år kom tilbake til Dora for å vise henne ære, sier Lars.

– Dora solgte det vanlige: kaker, pølser, sjokolade og brus. Men hun laget også is. Isblokker ble sagd med tomannssag på Fjotlandsvannet og lagt i et tykt lag med sagespon under løa.  På 17. mai ble den første iskremen sveivet og solgt i kremmerhus. Jeg husker at det fortsatt kunne være noe is igjen under løa på høsten når det begynte å bli kaldt. Så effektivt var dette sagesponet.

Dora avviklet i 1955. Svigerdatteren Berthe Galdal fortsatte driften i 5 år, men det ble ikke noen god økonomi i kafeen, for 7 barn i familien, deriblant Lars, var til stadighet fristet av sjokolade og brus.

Dora døde i 1996, hele 102 år gammel.

Anna på kaféen

«Mi mødes hos Anna på kafeen» sa folk på Kvinlaug.  Anna Kvinlaug drev kafé alene fra 1947 til 1955 i huset der Anker Engedal bor i dag. Anna var søster av Thorvald Kvinlaug.

Bertin Bergeslien – feieren i Neset- hadde lagt sin elsk på denne plassen, så mange dager var han hos Anne fra hun åpnet til hun lukket.

– Han kom inn og satt og drøset. Det ble ikke så mye salg av det, sier Gunhild Eftestøl.

Tonny Engedal husker at Anna var god til å stelle mat. Hun serverte i tillegg på Kvinatun, og kokte middager i store kalaser, både i brylluper og begravelser. Hun sto for matlagingen i Tonnys bryllup også.

– Anna var morsom og hadde et godt lag med ungdommen, sier Tonny.

Ragnas Kafé

Så beveger vi oss opp til Knaben.  Ragna Netland drev kafe i 1. etasje i huset som ligger i svingen ved minnestøtta, fra 1949 til 1953.

Grubeheimen

Huset med 4 etasjer fungerte som velferdshus for befolkningen på Knaben.  Vaktmesteren i gruva bodde i øverste etasje, og det var alltid han og familien som hadde kafédriften. Her var det også kinosal med filmer onsdager og søndager.  Georg Eftestøl og Nils Voylestøl kjørte filmrullene i mange år. Det var gjerne dans etterpå. I kjelleren var det postkontor som Ingeborg Voylestøl drev.

Grubeheimen hadde kafévirksomhet fra 1946 til nedleggelsen av gruvedriften i 1973. Etter den tid har det ikke vært kaféer på Knaben.

De første som drev kaféen var Jakob og Ruth Ødegård. Jakob var vaktmester. Deretter kom Torsen, etterfulgt av Jensinius og Anne Hansen.

Egelands Kafé og Pensjonat

Gunhild Eftestøl husker at foreldrene Olava, søster til Dora, og John Bø Egeland startet opp i 1953 med både kafédrift og overnattingsgjester i det røde huset i krysset på Knaben, mellom kapellet og butikken.  Hun hadde det i seg å være gjestfri og lage god mat, og hun trivdes med folk rundt seg.

– Det var mange overnattingsgjester, både handelsreisende og turister.  I påsken var det alltid helt fullt, og vi serverte både frokost og middag.  Det var rift etter rom, og Olava stuet sammen familien og leide ut rommene til gjester.

Driften ble nedlagt i 1957, og Olava flyttet da til Lindefjell.

Sluttord

Etter at jeg begynte å kartlegge kafeene i bygda, oppdaget jeg at det kom stadig flere til etter hvert som jeg pratet med mange folk. Det ble til slutt en stor mengde kaféer, og jeg er ikke sikker på at jeg har fått med alle. Jeg beklager hvis jeg har uteglemt noen.

Rafoss Hotell er tidligere omtalt i tidsskriftet (2009), Utsikten ble omtalt i 2012 og Risnes hospits kommer som egen sak. Jeg har derfor ikke viet disse oppmerksomhet her. De nyeste kaféene og spisestedene i Kvinesdal er heller ikke tatt med.

Kafévirksomheten gir et tydelig bilde av folkelivet gjennom mange tiår, fra mellomkrigstiden og fremover. Vi aner de kulturelle forskjellene mellom de ulike delene av bygda. Vi ser også tydelig levemåten til generasjonene før oss. En stor takk til alle som har bidratt med god og interessant informasjon til denne oversikten.