Staale Sivertsen Midt-Røinestad hadde fire sønner. I bygdeboka for Kvinesdal står det at de to yngste, Beer og Ingvald, «kom til USA, og det er sagt at dei blei millionærar i Chicago».
Utsagnet er ingen overdrivelse, de ble mangemillionærer. Andreas emigrerte også, men han hørte jeg aldri noe om. Ikke før jeg leste noen få ord om ham i et brev til far fra Ingvald, som jeg fant i 2009. Alt jeg vet om odelsgutten Syvert, er to ord i bygdeboka: «død ugift».
Beer og Ingvald, derimot, var rene eventyrfigurene i min barndoms verden. At det var krig på den tida, ingen radio, sensurerte aviser og stengte grenser, minsket selvsagt ikke interessen for det far fortalte om disse to karene. Ja, far hadde jo selv vært i Amerika - «drømmelandet» ...
DET MESTE JEG skriver har altså jeg fra fars muntlige beretninger. Mye er derfor ganske sikkert preget både av hans og min hukommelse. Det ber jeg leseren ha forståelse for. Men jeg har også funnet noe i to brev Ingvald skrev til min far, hhv. i 1939 og 1959. I 1959 var han 72 år, og så syk at han måtte diktere brevet til datteren.
En annen skriftlig kilde er boka «Kamp-år» av bokseren Otto von Porat (Oslo 1944). Ingvald var Ottos manager siste halvdel av 1920-tallet. Noen ord om Beer fant jeg også i et brev som søstera deres, Inger, skrev til far i 1961. Kildene er altså litt ymse. Men «ingen røk uten ild», sier et gammelt visdomsord. Så det jeg skriver kan kanskje noen med mer forstand på slektsforskning og Kvinesdal-historie enn det jeg har, spinne videre på.
Ifølge familietradisjonen var Ingvald og Beer ei kort tid drenger hos min farfar, deres svoger Retsius Kyllingstad, som da drev Oppsal i Gjesdal. Retsius var gift med Tale Kathrine. Deres første barn, Ingebret, ble født på Oppsal sent i 1901.
STÅLE BLE født på Midt-Røinestad i november 1903. Så foreldrene tok høgst sannsynlig over Midt-Røinestad våren 1903. Derfor tror jeg Beer og Ingvald må ha emigrert i 1902, ikke for sent på året. Da var Beer 17 år og Ingvald 14 ½, altså bare så vidt konfirmert.
Arven de fikk etter far sin var heller beskjeden. Så stort mer enn penger til billetten over kan de ikke ha hatt. Men de hadde helt sikkert, som kvinesdøler flest, slekt i Amerika. Der borte kalte de seg Stevenson, Ben og Engval. Men her beholder jeg de norske navnene.
Først i 1927, dukker brødrene opp i det som senere ble min verden. Det gjaldt først og fremst Beer. Han betalte det året billett til USA for sin nevø Staale, altså min far. Det samme hadde han gjort for Ingebret i 1925. Ingebret gikk inn i Beers firma. Det var basert på rørleggervirksomhet og det vi i dag ville kalt eiendomsutvikling.
HAN OG BEER utviklet snart et heller anstrengt forhold. Da Ingebret ville slutte, gikk det så langt at Beer truet ham med pistol, fortelles det; lovte ham både det ene og det andre om han våget å si opp. Ingebret hadde nemlig utviklet et system for vannbåren boligoppvarming, som Beer tjente gode penger på, og derfor ville ha eneretten til. Ingebret kom seg løs til slutt. Men da jeg i Stavanger så sent som i 1961 opplevde et møte mellom de to, var det tydelig at forholdet dem i mellom fortsatt var anspent.
Nok om det. Beer tjente grovt med penger. Far fikk se papirene Beer måtte underskrive som garantist for ham ved innreisen. Da var Beer offisielt god for 2,6 millioner dollar. Det var en gedigen sum penger i 1927 – bare 25 år etter at han kom til landet, så å si med to tomme hender. Og hva han eide utenom det skattemyndighetene kjente til, kan vi bare gjette oss til ...
Gamledager i Kvinesdal: Historien om Utsikten
Gamledager i Kvinesdal: «Garsguden» som ble entreprenør i New York
AT FAR VAR utdannet billedhogger anså Beer som noe fjas. Staale fikk værsågod begynne som «digger», mente han, altså bokstavelig talt på bunnen i rørleggerutdannelsen, som grøftegraver. Det likte min senere far dårlig, og protesterte. Staale var sterk som en bjønn og ikke uten selvtillit, for å si det slik, så Beer fant å måtte bøye unna.
Det bar rett opp til sjefen for «Mid-Western Terracotta Company» i Chicago, som blant annet drev med bygningsdekor. Det ble ikke vekslet mange ord. Så langt far i ettertid greide å tolke det som ble sagt, så lød Beers korte introduksjon omtrent slik: «Here is a guy. If you can use him it’s OK. If not, you know were he came from!» Setningen ble avsluttet med at han pekte på døra de var kommet inn gjennom. Så forsvant han uten så mye som et nikk til far. Og dro rett på tre måneders juleferie i Florida ...
Der stod far. Han kunne litt fransk, etter tre måneders studier i Paris. Men knapt mer enn ti ord engelsk. Direktøren tok ham med på billedhoggerverkstedet for å teste ham. Og før dagen var omme, var han ansatt – som franskmann. Far hadde bare turistvisum og kunne følgelig ikke få arbeidstillatelse. Det brød man seg katten om.
Problemet var fagforeningen «Modellers and Sculptors League». Men det klaffet så heldig at firmaet just da ventet sju franske billedhoggere, som alle hadde papirene i orden. Far ble slått sammen med dem, og foreningen godtok at det ved en «misforståelse» var kommet åtte franskmenn.
«Monsieur Sjyllestatt» ble fra første dag betalt med 10 cent mer i timen enn en fagutdannet rørlegger. Penger hadde Beer respekt for. Så da han kom tilbake fra Florida ble det «evig din» og far ble invitert med på alle slags klubber og tilstelninger som onkelens kulturelle alibi ...
VI KAN LEGGE TIL at bak et ratt var Beer en villmann. Han kolliderte både titt og ofte. Kjørte gjerne mot rødt lys. Men han kom seg alltid unna med bestikkelser og erstatninger fra egen lomme. Skader på liv og helse fikk han merkelig nok aldri.
En gang på veg til Florida, fortelles det, kjørte han på ei ku. Farten var trolig godt over 200 km/t. Kua fór over panser og biltak og landet som hakkemat på vegen bak. Beer og bilen havnet i ei myr langt utenfor vegbanen. Myra ga en forholdsvis myk landing, så Beer kom seg som ved et mirakel levende ut av vraket, noe lemster, men uskadd. Han betalte farmeren erstatning kontant i neven og fikk lånt telefonen hans. Et par timer senere rullet en splitter ny bil inn på tunet, med rene klær og annet nødvendig utstyr inkludert. Og Beer reiste videre som om ingen ting var hendt.
De sivet mange slike historier hjem til oss. Mer og mindre sanne, skulle jeg tro. Men en galning var han. Gammeltfolk i Kvinesdal mintes lenge da han en gang tidlig på 20-tallet besøkte sin barndoms bygd. Han kom landeveien i en flott Buick som han hadde hatt med seg på båten til Kristiansand. Etter noen dager ville han fortsette landeveien til Stavanger. Det var umulig, svor folk på, vegen over Tronåsen var knapt framkommelig med hest.
Men slikt «prat» stoppet ikke Beer. Over skulle han. Han kom litt forbi toppen, men her ble veien så smal at han ikke på noe sett og vis greide å komme videre. Rygge var heller ikke mulig, vegen var bratt og bakhjula bare spant. Så han måtte bite i det sure eplet og hyre folk og hester til å dra bilen tilbake til han fant en snuplass. «Han va’kje bli’e då!», var samtidens korte kommentar.
Jeg hadde ikke lyst til å bli seende ut som onkel Ingvald. Med «blomkålører» og knekt nesebein.
IFØLGE BREVET fra 1959, startet Ingvald sin karriere slik: «I worked for five dollars a week, and my ambition was to become a plumber, and I must say I have done a very good job out of it.» I 1911, 24 gammel, etablerte han eget firma. Beer hadde trolig en liknende start på sin karriere.
Bare noen få år etter starten, var firmaet hans, «E. Stevenson. Plumbing and Heating Contractor», så stort at Ingvald var blitt direktør. Det ble mye stillesitting. Han trengte fysisk aktivitet for å bevare helsa, kjente han. 30 år gammel ble han derfor fribryter. tre år etter var han, ifølge min far, profesjonell Mid-West Champion.
Nå skriver vi 1920. Da far kom over, var han fortsatt aktiv i miljøet, kanskje mest som administrator og manager. Han så øyeblikkelig et stort talent i nevøen og fikk ham med på trening i klubben. Far beseiret fort profesjonelle brytere høgt oppe på rankinglista, så det var ikke ende på oppfordringer fra onkelens side.
«Men», sa far i alle år senere, «jeg hadde ikke lyst til å bli seende ut som onkel Ingvald. Med «blomkålører» og knekt nesebein. Så jeg ga fort opp den karrieren.» Dette med Ingvalds «blomkålører» er noe av det første også Otto von Porat legger merke til ved Ed, som var navnet hans mellom venner. Jeg siterer fra kapitlet «Stevenson» i boka hans: «Ed Stevenson var født i Kvinesdal og hadde utvandret til Amerika i meget ung alder. Energisk, nøysom og initiativrik som han var, hadde han i løpet av forholdsvis kort tid opparbeidet en stor rørleggerforretning. Nå var han en mann på omkring fem og førti år; det mørke krøllete håret og de brune, spill-levende øynene gav ham et sydlandsk utseende. Første gang jeg så ham, trodde jeg han var italiener. Han hadde ikke det spor greie på boksing, men var meget sportsinteressert og hadde i sin tid vært en fremragende bryter. Et par usedvanlige blomkålører vitnet om deltakelse i stevner hvor det måtte ha gått temmelig varmt for seg.»
DET MED alderen kan ikke stemme, for Ingvald ble 45 år først to år etter at Otto hadde avsluttet karrieren i USA. Men ansiktet hans så nok eldre ut. Det var bokseren Haakon Hansen som hadde formidlet kontakten: «Stevenson hadde alltid hatt lyst til å forsøke seg som manager ... og var i fyr og flamme.»
Ingvald ville øyeblikkelig kjøpe Otto fri fra kontrakten han hadde med to gangstere som hadde gjort livet surt for ham, for å si det mildt. Det gikk lettere enn man skulle trodd, for Ingvald oppdaget «graverende misligheter og gav De Bray valget mellom å forsvinne eller å bli meldt til politiet.»
«Nå skal du først hvile godt ut», sa Stevenson, «ta det rolig så lenge du føler trang til det ... og glem for all del nederlagene ... vi har tiden for oss.»
Gamledager i Kvinesdal: Den siste henrettelsen
Gamledager i Kvinesdal: Maskinisten i Stampebekken
PORAT HADDE vært sju år i klørne på de nevnte karene, og var ved å gå i hundene. Så det var ingen stjernebokser Ingvald satset på. Men Porat kom, takket være Ingvald, på rett kjøl igjen. Etter bare få måneder ble han igjen et av de virkelig store navn, både i USA og i Norge. Her tør jeg referere noen ord fra ei jubileumsbok i anledning den norskamerikanske immigrasjonen til USA, «From Fjord to Prarie» som ble gitt ut i Chicago i 1976: «Some of the better-known people who made [Den Norske Kafe] their ’stamping grounds’ were Otto von Porat, Haakon Hansen and Pete Sandstøl (all boxers), Staale Kyllingstad (sculptor), Svanhild Helland Hansen (opera star), Dr Einar Haugen (professor).» (Vedr. far bør bemerkes at forfatteren var en gammel venn...)
Verken Beer eller Ingvald er nevnt i boka. Men Ingvald var som nevnt manager både for Haakon og Otto. I et notat som far skrev ned like før han døde, finner vi en liten bemerkning som berører dette: Han refererer fra en prat med daværende redaktør i Farsunds Avis, Einar Holmer Hoven.
Hoven hadde i sin tid vært i Amerika som sportsredaktør i Nordisk Tidende, og kunne bl.a. fortelle at Ingvald hadde betalt hans reise tilbake til Norge, for at han skulle passe på Haakon Hanssen (som var svær til å drikke).
MEN TILBAKE til Porat. Etter en lang rekke seire, tapte han mot Chuck Wiggins, noe både publikum og pressen protesterte mot. Chuck var en mester i å «filme». Dagen etter ringte telefonen. Det var Stevenson: «Hva sier du til en liten jakttur til Canada? ... Du har fortjent en ordentlig ferie nå. Jeg river i. Kom så går vi ut og kjøper utstyr til deg.»
I fem dager red de innover i villmarken før de slo leir. De hadde seks ridehester og seks kløvhester med på turen. Fire av hestene var for innleide guider. En av dem var fabelaktig til å lage mat. De i ble der oppe i en uke.
Disse ørsmå glimtene forteller ikke så rent lite om Ingvald. Både om hans eventyrlige karriere, hans lynne og interesser. Jaktinteressene overførte han til sine sønner også. I et julebrev til far i 1939, skriver han at «As you know I have two boys and two girls, the youngest is seven and the oldest is fourteen. The boy, 10½ years old, was with me hunting Sunday and shot his first rabbit, so I have a partner to go hunting with from now on.»
HAN MÅ ALTSÅ ha fått barn sent i livet. Da ovenstående ble skrevet var han 52 år gammel. Høsten 1930 forlater Porat USA for godt. Han oppsummerer sitt vennskap med Ingvald slik: «Stevenson hadde vært meg en god venn ... En sjelden gang hadde vi hatt motstridende spørsmål som var av avgjørende betydning for min fremtid, som for eksempel da han fikk meg til å ta den unødvendige revansjekampen mot Stribling, men friksjonen ble aldri større enn at et par minutters samtale kunne utjevne den. Når den ene parten vet at den annen vil ham vel, kan et samarbeid vanskelig gå i stykker.»
En episode Otto ikke forteller om, har jeg fra far. Det var flere kriminelle typer involvert i boksemiljøet enn de to karene von Porat var utsatt for. En gang Ingvald kjørte bil, ble han beskutt på åpen gate. Han krøkte seg sammen for å unngå kulene, ga gass og navigerte mer etter bygningene langs gata, enn etter gata sjøl. Han ble ikke truffet, men bilen var godt gjennomhullet. Den ble vraket og erstattet med en ny en av et helt annet merke samme dag. Ingvald tok ikke sjansen på at noen ville gjenkjenne ham på kjøretøyet.
INGVALD KUNNE forresten være røff nok sjøl også. Det fortaltes at en gang etter at firmaet hans var blitt så stort at ikke alle kjente alle, stoppet en av firmaets lastebiler like ved siden av Ingvald. Bilen hadde en last rør temmelig slurvete slengt bakpå; noe Ingvald påtalte. «That’s none of your business», svarte sjåføren.
Ingvalds reaksjon kom som lyn fra klar himmel: Armen rett inn det åpne vinduet og med et godt grep i kjeledressen ble sjåføren halt ut av vinduet, og sendt framstups bortover fortauet med et skikkelig spark i baken: «You’re fired!».
Så ordnet Ed lasten og kjørte bilen på plass sjøl. Som businessmann var nok Ingvald en større strateg enn Beer. I følge far klarte han det mesterstykket å øke formuen under kriseåra etter krakket på Wall Street i 1929. Beer var mer av en spillernatur og tapte nesten alt han eide før krisa var over. Men han svingte seg raskt opp igjen til gamle høgder.
KORT ETTER KRIGEN inviterte begge brødrene søstera si, Inger, på besøk. Inger ble kledd opp fra topp til tå i de dyreste moteforretninger, og hun fikk med seg flotte gaver hjem. Blant annet en svær bil, som ble stående på tollboden i årevis, men det er en annen historie. Bilen ble forresten frigitt av tollvesenet til én tur: Da den ble brukt som kongeskyss fra Kristiansand til Stavanger på kongens første ferd rundt i landet etter krigen.
Inger kjente sine brødre og stod på god fot med dem begge, men hun la ikke skjul på at det hadde vært temmelig sært å bli invitert to ganger på de samme fine restauranter og spennende severdigheter – én gang med hver bror. De var ikke på talefot. Men Inger var de glade i. Ingvald skriver i brevet fra 1959 at «Inger writes me very often since I have been sick. She is more worried than anyone about me, exept my own family.»
Om man har mange Penger saa har han det ikke bedre enn mange andre.
OM BEER forteller Inger i et brev til far, datert desember 1961: «I gaar kveld hadde jeg opringing ifra Ber ifra Chicago. Det er 4. gang siden han var hjemme. Du sjønner alsaa vi har faat inlagt telefon. Det er Ber som har kostet det. Han ville bestemt gjøre det. ... Jeg synes riktig synd om ham; for det er nesten som omtrent hele familien henger paa ham. Alle venter saa masse af ham, han er jenstan for megen Bagtalelse. Om man har mange Penger saa har han det ikke bedre enn mange andre.»
Jeg må her legge til at Inger selv levde et meget spartansk liv på småbruket Søyland utenfor Flekkefjord. Hun var gift med emissær og småbruker Torkel Hammersmark.
Beer ble enkemann på sine gamle dager, og fordrev mye av tiden med jordomseiling. Det var på en slik tur han var hjemme. Jeg tror det var hans første besøk etter krigen. Forøvrig samme gangen han uventet møtte sin nevø Ingebret, som nevnt ovenfor. Om det var samme gangen han, far og Inger hadde avtalt å møtes på Atlantic hotell, er jeg ikke sikker på.
Ifølge far var Beer da på sin 8. jordomseiling. Og fortsatt mer enn velstående. Han kunne f.eks. finne på å gi mer i drikkepenger enn det hele måltidet kostet, bare for å nyte servitrisens ansiktsuttrykk. Ja, for stort sett var det kvinner som fikk nyte godt av denne formen for gavmildhet. Men nåde den servitør han ikke likte! Det gjaldt også kvinner.
Gamledager i Kvinesdal: Med vatnet som badekar
Gamledager: Kvinesdals siste loffer
MEN TILBAKE TIL møtet. Far er forsinket. Likevel står Inger og Beer utenforinngangen, i ivrig samtale. De legger ikke merke til at far kommer. I det han er nær nok til å høre dem, får han med seg følgende replikkveksling (med forbehold om at jeg husker dialekten korrekt):
Beer: «Gå inn fy’ste du!»
Inger: «Nei, du gjenge fy’st!»
Beer, etter ei kort pause: «Lat oss venta eit bel og sjå koss han Ståle gjere!»
Hjemme i gamlelandet var Beer fortsatt småkårsgutten fra Kvinesdal ...
ET PS OM Anders i USA: I Ingvalds brev til far i 1959, finner jeg også dette: «Our brother Andres died two years ago, and I went to the funeral, and I was the only one in the family who did go. He was a jolly, happy-go-lucky fellow, wouldn’t lie or do anything crooced, and I was very friendly with him.»
Tidfestingen «two years ago» gir 1957. Da var Andres (Andreas) 86 år, så han hadde i alle fall berget liv. Hvor mye det eventuelt skyldtes brorens hjelp kan vi bare gjette oss til.