Historien om Peder Andreas Teistedal

Jeg fant den i kassen med gamle papirer, bilder og mye annet jeg overtok etter bestefar Alfred fra gården Husebakken på Teistedal.

Jeg åpnet konvolutten. Der lå krigsmedalje med tilhørende tildelingsbevis undertegnet av Kong Haakon VII.

Den var stilet til Peder Andreas Teistedal, post mortem, som det heter. Hvorfor var ikke konvolutten åpnet? Hvorfor hang ikke den og brevet fra Kong Haakon i glass og ramme?

Kanskje kan denne artikkelen forklare dette.

Kårytelser (follog) fra gården Teistedal

Kaféene i Kvinesdal - del 1

Kaféene i Kvinesdal - del 2

9. FEBRUAR 2012 var det 70 år siden Peder Andreas Teistedal sammen med 21 andre, omkom etter å ha blitt torpedert av en tysk ubåt like utenfor kysten av Pennsylvania. Han var en av de utalllige norske og andre nasjoners sjøfolk som ble offer for krigens herjinger.

Media er mest opptatt av heltehistoriene. Dette er et forsøk på å fortelle en annen historie; tragedien som rammer de nærmeste hardt og nådeløst. Det er hverdagshistorien fra krigen, og det er nok slike det er flest av.

Dette er mitt bidrag til å kaste lys over onkelen min som jeg aldri rakk å møte.

Peders død ble en tragedie for familien. Det fortelles at faren, da han fikk rede på at sønnen var omkommet, gjorde seg utilgjengelig i ukevis. Søstrene til Peder, deriblant min mor, orket aldri å fortelle særlig mye annet enn det forferdelige som skjedde med ham. Emnet var egentlig tabubelagt. Vi forsto at det gjorde vondt å nevne dette. De fem søstrene er alle borte nå, og jeg har prøvd å rekonstruere litt av hans historie.

Mine kilder er derfor brev Peder sendte mens han var til sjøs, andre opptegnelser jeg har funnet i etterlatte papirer, kirkebøker, bygdehistorie og ikke minst har internett gjort det mulig å finne ut hva som egentlig skjedde da skipet han seilte med ble torpedert.

Jomfru Meier

En «ny» historie om Tjodolv

Evangelisten som førte tusener til Gud

BAKGRUNN: Peder Andreas Teistedal ble født 24.januar 1919 på heimgården Husebakken på Teistedal.

Peder var sønn av Alfred Teistedal og kona Kristine som kom fra Busund på Londal, ikke veldig langt fra Teistedal. Alfred var født i 1872 og var allerede 47 år gammel og Kristine var 40 da Peder ble født som det femte av seks barn, og eneste gutt i søskenflokken.

Alfred var før han giftet seg sjømann og hadde seilt mange år i seilskutefart som tømmermann. Men i 1907 døde både far og mor hans med kort mellomrom, og som eldste sønn overtok han derfor gården som har vært i familiens eie siden 1750 og som familien hadde bodd på i mer enn 100 år forut for dette.

Kristine døde allerede i 1928, og Alfred satt igjen med ungeflokken der den eldste var 18 år og den yngste 6. Peder var 9 år da moren døde. Som eneste gutt var det gitt at han skulle overta gården.

Heller ikke på de nærmeste nabogårdene var det gutter i hans alder.

PEDER ANDREAS ble døpt 9. mars i Feda kirke. Mor hans bar ham til dåpen, og faren Alfred var fadder sammen med Jakob Villumsen som var Alfreds svoger; han hadde bare ca 14 dager før opplevd at kona Grethe døde. I tillegg var Ole Gabrielsen Teistedal og søsteren Tomine faddere. De var sønn og datter av Oline og Gabriel på nabogården, Tomine var født i 1893 og Ole Gabriel i 1899. De var derfor 26 og 20 år ved dåpen. De var samtidig søskenbarn til Kristine. Ole døde allerede i 1923, og Tomine i 1934.

Navnet hadde Peder etter sin bestefar som også hette Peder Andreas. Han igjen hadde navnet fra sin bestemors sønn fra første ekteskap.

Georginekongen på Raustad

Sauesjået i Kvinesdal

Kvinesdal var et eventyr for henne

DET ER IKKE MANGE opplysninger å finne om hans oppvekst. Som sin far, som hadde vært tømmermann, må han ha vært nevenyttig, på gården var der en kommode han hadde snekret, og det var et veldig fint håndverk som hadde en hedersplass i bestestua. Et bord som han snekret, er fremdels i bruk.

Fra «Julehilsen Fra Flekkefjord» ser vi at Peder allerede som 10-åring hadde skaffet seg lønnet arbeid; han plukket blåbær som via Flekkefjord Bæreksportlag ble eksportert til England. Kurvene ble lagd på Opstad tvangsarbeidshus; flotte, litt avlange kurver som jeg antar rommet ca 7-8 liter. Peder leverte 3 kurver 1 uke og 1 kurv uka etter. Betalingen utgjorde kr 3,10. Det var nok mye penger for en 10-åring den gang.

På konfirmasjonsbildet ser vi en litt tenksom person, men med en rank holdning, og alltid pent kledd. Peder ble koppevaksinert 18.8.1920. Det ser vi av konfirmasjonsprotokollen; de som ikke var vaksinert måtte ha tillatelse fra biskopen til å bli konfirmert. Tre stykker i hans kull hadde dette.

Han ble konfirmert i 1933 i Feda kirke sammen med 12 andre gutter. På bildet fra konfirmasjonen ser vi en pent kledd ung mann med mørk, moderne jakke og tilhørende nikkers, mørke strømper, hvit moderne skjorte med knapper i snippen og slips. Håret er velfrisert, jeg syns han skiller seg ut fra de fleste andre. (nr 6 fra høyre i første rekke).

Mor hans døde allerede da han var 9 år gammel, fadderen Ole Gabriel da han var 3 år gammel, fadderen Tomine døde året etter konfirmasjonen. Peder vokste derfor opp i en familie med jenter, og klærne hans forteller at de nok tok godt vare på ham.

Av farens bankbøker ser jeg at de hadde «penger på bok», selv om det i årene fra 1920 og framover ser ut til at det har tæret på kapitalen; mange barn som krevde sitt og vanskelige tider er nok forklaringen. Teistedalsgården skaffet i likhet med de fleste andre gårdsbruk på den tida det meste de trengte til livsopphold, far Alfred var en dyktig fisker og hadde i tillegg litt ekstra utkomme av vedsalg.

Johan Nilssen – første formann i idrettslaget

Kvinesdals egen George Washington

Ein skoien doktar

ALLEREDE som 19-åring (i 1938) har han fått sertifikat for motorvogn, det tror jeg må ha vært ganske uvanlig den gang, og det viser nok at han har vært en driftig kar med mange interesser og stort pågangsmot. Han kom jo fra en gård som først i 1969 fikk en skikkelig kjørevei. Før det var veien mer en kjerrevei, anlagt ca 1920. Den gjorde det mulig å bruke hest og kjerre inn til Teistedal, og en og annen bil var nok også fra tid til annen inne i tunet til Lars Teistedal, men opp til gården på Husebakken var det knapt nok kjerrevei.

Årsaken til at han skaffet seg sertifikat var ønsket om å kjøpe lastebil. Drømmen var å etablere lastebilrute fra Rørvigstrand til Lyngdal.

Far til Peder var som nevnt 47 år da Peder ble født. Søstrene tok seg husposter hos andre kort tid etter konfirmasjonen. Da Peder var konfirmant var søstrene Alma og Alida, kanskje også Agnes allerede flyttet ut. Alfred nærmet seg 61 år, og selv om han hele sitt liv var usedvanlig sprek og utholdende, har det sikkert vært godt å få hjelp av de gjenværende barna så langt de var i stand til det. I slåttonn og ved andre anledninger kom også de eldre søskene hjem og hjalp til.

Jeg regner derfor med at Peders hovedbeskjeftigelse i ungdommen var å hjelpe faren i gårdsarbeidet. I brevene hans skriver mens han er til sjøs, er han opptatt av gårdsdriften og dyrene. Men han drev også med andre ting. I ei notisbok har han notert antall timer som han har arbeidet for andre på nabogårdene. 80 øre timen var lønna. Den 5.2.1939 oppgir han at Guri Lien, som eide en av gårdene i Rørvik, skylder for 21 furuer, tror jeg det står. Beløpet er litt vanskelig å tolke, antagelig skal det være kr 10,50. Jeg tror det nok dreier seg om at han har felt 21 furuer, 50 øre pr stykk.

Han var også jaktinteressert, og hadde egen børse.

Min søster Alice forteller at hun under krigen overhørte at bestefar Alfred i Peders fravær var redd for at rifla til Peder skulle komme i tyskernes hender, og at de derfor hadde gravd den ned i Kalsmyra. Der ligger den nok ennå, for etter krigen har det ikke vært et våpen å se på gården.

Det blir også fortalt at på tross av at han ser alvorlig ut på mange av bildene jeg har, så var han visst en munter og omgjengelig kar, som trivdes godt i festlig lag.

Kort tid etter at han hadde tatt sertifikatet, reiste han til sjøs. Det var nok utsikten til å legge seg opp penger til lastebilen, kanskje til å løse ut gården og sikkert og litt eventyrlyst som var utslagsgivende. Kanskje var farens fortellinger fra sin tid på sjøen også medvirkende; for bestefar Alfred likte godt å fortelle om livet på fjerne steder i Karibien og stillehavsøyer han hadde besøkt.

Hvilesteinen på Fosselandsheia

De dro til USA og ble mangemillionærer

Historien om Utsikten

D/S AUST var den første båten Peder mønstret på. I det andre brevet jeg har fra ham som er datert 3. februar 1940, oppgir han at han er blitt forfremmet fra å være kull-lemper i 8 måneder til fyrbøter. Det betyr at han mønstret ut i april/mai 1939.

DS Aust var bygd i 1920 i Stockton on Tees, og ble i 1939 kjøpt av Lundegaard & Sønner i Farsund fra jugoslaviske eiere. Jeg antar at Peder mønstret på i forbindelse med dette. I Farsunds historie skrives det at rederiet allerede da hadde startet med dieseldrevne skip, men kjøpte likevel dette skipet fordi det var stor usikkerhet med hensyn til den nye typen skip.

Besetningen var på 40 mann, jeg har en oversikt over disse fra 1942 (etter at Peder mønstret av).

Det opprinnelige mannskapet fra 1939 har jeg ikke. Skipet var etter datidas målestokk et «stort» skip, det hadde en lasteevne på ca 8 500 dødvekttonn.

Peder mønstret på som kull-lemper. Det var ikke uvanlig for førstereisgutter uten erfaring, og det innebar at han sammen med 8 andre sørget for å lempe kull fra kull-lageret til kasser ved dampkjelen slik at man fra disse kunne fyre dampmotoren med det trykket den trengte. Sikkert et hardt og skittent arbeid, men noen måtte gjøre det og.

«Garsguden» som ble entreprenør i New York

Kvinesdals siste loffer

Den siste henrettelsen

JEG FANT en rekke brev Peder skrev til sin far, men etter hvert som krigen ble mer omfattende og fra USA kom med i krigen, er det tydelig at flere brev ikke er kommet frem. De siste brevene har påtegninger som tyder på at de har vært oppbevart et sted, så det er mulig at de ikke kom frem før etter krigen var slutt.

a) Brev fra 1939, sendt fra Sør Amerika

I brevet som bare er datert 1939 oppgir han at de ligger et sted opp i floden nær Buenos Aires og laster korn, jeg klarer ikke å tyde navnet helt, men floden er grunn, så derfor skal de laste resten i BA. Ut fra det han skriver, han spør om søstrene er hjemme i ferien, vil jeg anta at brevet er skrevet på sommeren.

Brevet slutter med «jei har det bare godt men sakna melk og bratte bakker». Han skriver deretter at «vi kommer opp til England midt i august», og han lover å skrive mer når de kommer der.

Kanskje har han gjort det, men det brevet har jeg ikke.

b) Brev datert 3. februar 1940, skrevet i Staten Island

I dette brevet skriver han at han kanskje blir forfremmet til fyrbøter.

Fyrbøterens oppgave er å se etter at dampmotoren går som den skal; den må få tilført nok kull til å kunne gi det nødvendige trykk som farten på båten tilsa. Dette var en mer ansvarsfull jobb enn kull-lemper, og den innebar nok litt mindre fysisk arbeid.

Krigen er allerede et tema, men Peder sier at «det ser stygt ut med krigen nu, men her nede er det trygt og godt».

c) Brev, skrevet 22. februar 1940.

Dette er egentlig to brev, der han forteller at nå er han blitt fyrbøter, at hyren nå er 176 kr pr måned. Han skriver at han sender hjem en anvisning på 300 kr, som han ber faren enten sette i banken eller å bruke selv «hvis du er forleien, du må vel kjøpe høi og forskjelligt nu til våren». Og han ber faren å «hilse alle kjente langs fedafjorden».

d) Brev, skrevet 30. januar 1941

Jeg vet ikke når tid dette og det siste brevet er kommet til Norge. Øverst er det påført noen bokstavkoder som kan tyde på at det enten er blitt lagret eller har vært gjennom en form for sensur.

I dette brevet forteller han at han og hele mannskapet på D/S Aust har mønstret av. Årsaken er at båten visstnok skulle til Europa, og det anså de nok å være en farlig fart. USA var ennå ikke kommet med i krigen. Han var nå blitt donkeymann, det er betegnelsen på en erfaren mann uten formell utdannelse eller sertifikater i maskinrommet på dampbåter, et avansement fra å være fyrbøter, men som nok utførte mye av det samme arbeidet, og litt av det arbeidet som maskinistene ellers hadde.

Peder har derfor gjort en rask karriere, i løpet av ca 18 måneder har han avansert to ganger, og noe ytterligere avansement var ikke mulig uten formell utdannelse. Han er i brevet fortvilet over at de hjemme ikke har hørt fra ham; han har sendt 6 brev og telegram til jul, men innser nok at krigen gjør at de ikke kommer frem. Trøsten er at han i Brooklyn treffer kjente fra hjemstedet;

Tom Haugland som jobbet der, Hans Ulland som var jevnaldrende med ham og Peder Rørvik har han truffet og mange andre kjente. «Skriv mei snart et brev», avslutter han, jeg aner en viss fortvilelse over at han ikke hører noe hjemmefra. Han sender med et bilde og skriver «slik ser jeg ut nu».

På dette tidspunkt har han mønstret av D/S Aust, han er allerede blitt tilbudt hyre på en Oslo båt, så han er ikke engstelig for ikke å få jobb, men han vil vente litt, skriver han.

e) Brev skrevet 19. juli 1941

Det er et kort brev skrevet fra D/S Tolosa, båten han nå har mønstret på. «Jeg går i fart på det frie hav fra havn til havn. Jeg går i sikker fart så du tar ikke være redd for meg», skriver han.

Han legger ved to bilder.

Dette siste brevet avslutter han med en kjærlig hilsen fra Peder Teistedal. Det er den eneste gangen han har avsluttet brevet slik. Det aner meg at han lengter hjem, og lengter etter å høre fra sin familie. At brevet er så kort, syns jeg også tyder på at han er usikker på om det kommer fram.

Med vatnet som badekar

Maskinisten i Stampebekken

D/S TOLOSA ble eid av Fearnley & Eger i Oslo. Rederiet gikk konkurs for en del år siden, og jeg har prøvd å få flere opplysninger om dette; alt arkivmaterialet ble levert til Sjøfartsmuseet i Oslo, men de opplyser at de ikke har funnet noe av dette.

Det jeg vet om skipet er at det var et betydelig mindre skip enn D/S Aust, det hadde en lasteevne på 3 270 dødvekttonn, mindre enn halvparten av det D/S Aust hadde. Mannskapet utgjorde 22 mann, mens det på D/S Aust var på 40. Peder var igjen fyrbøter ifølge de offisielle papirer som foreligger. Av mannskapet var 16 norske, men ingen av dem var fra hjemtraktene til Peder. De øvrige var en norsk-amerikaner, to svensker, to dansker og en brite.

Det foreligger en anløpsliste frem til 25.4 1941. Jeg vil tro at Peder mønstret på 13. februar i New York, deretter gikk båten i fart mellom New York og Argentia.

Argentia er et lite sted på New Foundland, navnet kommer fra latin og betyr «land av sølv» ifølge Wikipedia.

Årsaken til at båten gikk i fart mellom NY og dette lille stedet var at USA og britene anla en marinebase der fra januar 1941. Frakten har nok derfor vært utstyr til denne basen.

Dette stedet ble i august samme år det uoffisielle fødestedet for opphavet til The Atlantic Charter (Nato traktaten); da møttes Roosevelt og Churchill der og ble enige om innholdet i denne, og en pressemelding om dette ble sendt ut samtidig i USA og England. Men traktaten ble aldri undertegnet av dem der, alt ifølge Wikipedia.

Etter dette kjenner jeg ikke til hvilken fart skipet gikk i, men på den siste turen blir det oppgitt at skipet var ventet å ankomme Chester i Pennsylvania den 10.februar etter å ha seilt fra Kingston på Jamaica 1. februar 1942.

SOM VIST TIL var skipet ventet å ankomme Chester 10. februar 1942. Chester ligger like ved Philadelphia, ikke veldig langt fra New York, og inne i ei bukt godt avskjermet fra havet.

Den 9.februar ble skipet torpedert av den tyske ubåten U -108 og sank i posisjon 34 40 Nord og 73 50 vest. Ser vi posisjonen på kartet, så anslår jeg at de var ca 120 km fra land.

Ubåten ble ført av Karl Scholtz, som for øvrig var ansvarlig for senking av skip på totalt 128 000 tonn.

Følgende foreligger om torpederingen:

«Kl 21.18 den 9. februar 1942 ble det ubevæpnede og ueskorterte skipet Tolosa truffet av en G7e torpedo fra U-108 og sank fort med baugen ned etter en eksplosjon i kjelen. U – båten gikk til overflaten og så overlevende som klynget seg til synkende livbåter, men kunne ikke hjelpe til som følge av fare for flyangrep.»

Skipet ble rapportert savnet da det ikke ankom Chester den 10.februar som forventet.

Alle omkom.

Om Peder var blant de som ble observert klamrende til synkende livbåter, får vi aldri vite.

Kaptein Scholtz fortsatte i den tyske marine helt fram til 1966 da han gikk av som pensjonist.

PEDER ØNSKET seg vekk fra krigen. Derfor forlot han D/S Aust. Hva hendte så med dette skipet?

Svaret er at også det fikk en tragisk skjebne; det gikk i konvoy-fart i 1941 sammen med en rekke andre norske skip. 5.mars 1942 forlot det Brooklyn med kurs for Bombay, og var innom St Thomas for å bunkre kull den 13.mars. De fant etter hvert ut at de måtte ha nok en bunkring av kull, og gjorde dette i Pernambuco 28.mars. 3.april ble det stoppet av det tyske hjelpeskipet T/S Thor. Hele mannskapet ble tatt om bord som fanger i dette skipet, og D/S Aust ble deretter senket ved hjelp av sprengstoff som ble plassert om bord. Mannskapet ble spredt til fangeleirer i Japan, noen ble overført til Frankrike og Tyskland, og så vidt jeg forstår, klarte alle seg.

ETTERORD: I 1942 da Peder omkom, satt far Alfred igjen på Teistedal alene. Han fylte 70 år det året, barna var flyttet ut, og han ventet og håpte nok hver dag på at sønnen skulle komme hjem og overta. Men krigen snudde opp ned på alle ting. Og da det sørgelige budskapet kom, ble det mer enn han ei lang stund kunne tåle.

I 1947 ble han innrømmet en pensjon som følge av sønnens død på 75 kr pr måned. Han ville ikke ha pengene.

Bilder og andre minner lå i alle år godt gjemt på kistebunnen. Det var som om han ikke orket å bli minnet om sitt livs store sorg. Han snakket aldri om han. Han følte ingen stolthet for at sønnen ble et av krigens ofre. Jeg tror mer han følte bitterhet over dette.

Det aner meg at dette kanskje også er årsaken til det uåpnede brevet med minnemedaljen. Penger og heder kunne aldri bli noen erstatning for hans Peder Andreas. Det ble aldri noen lastebilrute fra Rørvikstrand til Feda. Børsa til Peder ble nok aldri gravd opp igjen.

Og det ble aldri noen som kunne drive gården videre etter bestefar. Han bodde der til kort før han døde i 1965. På Feda kirkegård står minnestøtta som minner oss andre om det som hendte.

I dag er det min søster Karin Jerdal som eier gården.