Ole var hendig til alt. Han var tømrer og husbygger, og en god smed. Det har vært ei børse i dalen som Ola hadde laget. O B S S stod det på den, skrev Hans Seland om Ole i «Grannen».
Dommen forut for avrettingen er nok tapt, men hva som skjedde før, under og etter avrettingen kan vi delvis finne i forhøret, og delvis i hva som er fortalt på folkemunne. Når en hendelse skrives ned etter hva som er fortalt gjennom generasjoner, mister vi ofte historiske fakta og fortelleren dikter etter beste fortellerevne. Natten mellom 19 og 20.november 1777 ble liket av Ingerid Andersdatter Vatland funnet i en utløe som tilhørte hjemgården hennes på Vatland. Hun var «øiensynlig woldslagen afdaged».
Gamledager i Kvinesdal: Med vatnet som badekar
1700-TALLET VAR enden av ei mørk tid i Norsk historie. Bokstavtro lærde prester og embedsmenn foresto hekseprosesser. Et hvert utenomekteskapelig barn ble sett på som utskudd hele livet, og mødrene deres skulle slite med å finne seg en ektefelle som ville ha henne. Skam og familiens vanære førte mange unge jenter til selvmord eller barnemord på de nyfødte, mens unge menn slapp rimeligere unna.
En mulig vei ut av uføret var å få giftet seg så raskt som mulig med barnefaren. På grunn av store epidemier, ble det satt i gang vaksinering av alle som ble konfirmert og det var et krav at dette var gjort innen noen skulle giftes. Det var ofte presten selv som foretok vaksineringen, og vi har i Kvinesdal, Feda og Fjotland innskriving i kirkeboka når dette var gjort. Ved vigsler har noen prester også notert i margen når vaksineringen ble foretatt.
INGRID HADDE fortalt Oles søster Magnhild om at hun var gravid og ville gifte seg med Ole, men Magnhild syntes ikke noe om dette. Ingrid hadde foreslått trolovelse søndagen før hun ble drept, men Ole måtte vaksineres først og de ville også faste en tid i forveien, så det ble ikke noe av.
Ole spilte med åpne kort under forhøret, og forsøkte ikke å nekte for verken at han hadde gjort Ingrid med barn «alt uuden Ægteskabs Løfte» eller at han senere hadde drept henne. Han hadde heller ikke hatt støtte fra sine nærmeste: «beklagelig nock forstaar at hans Slægt og dereds modstand (---) med all uandstændighed og grovhed modsatte sig samme fuldbyrdelse».
Gamledager i Kvinesdal: Maskinisten i Stampebekken
Jeg synes ondt at gaae fra gaarden, det er saa godt et Brug.
OLES SØSTER Magnhild hadde spurt han om ikke Ingrid kunne ha vurdert andre alternativer som «at enten skulle Løbe bort sammen, eller besverged hun paa nogen maade kunde blive af med sit Liv». Magnhild foreslo også for Ole at han kunne «sette gaard» og gifte seg med Ingrid til høsten igjen når barnet var født. Ole hadde da svart «jeg synes ondt at gaae fra gaarden, det er saa godt et Brug».
Ingrid og Ole møtes i utløa og det skal ha vært en stor krangel mellom dem. I fortvilelse over å ikke finne andre løsninger ut av uføret, kveler han henne med halstørkledet hennes og etter at hun er død løsner han tørkledet og legger det løst om halsen hennes. Folkemunne sier at han deretter skal ha båret henne ned mot Litleåna for å kaste henne uti for å få det til å se ut som en drukning, men han skal ikke ha klart å bære henne over veien. Hver gang han forsøkte, skulle han blitt helt lammet og ha mistet alle krefter. Til sist måtte han bære henne tilbake til utløa og forlate henne der.
Det som ellers gnog honnom verst og som hadde gjort honnom mest fælen, var daa han merka barnet livde med han drap gjenta.
DETTE STÅR ikke i vitneforklaringen, men i «Grannen» nr. 1 1918 skriver Hans Seland sin versjon «etter 2 samstavnande sogemenner»: «Han tilstod han fyrst hadde vore meint aa føkkja liket ned i elvi som renn framum noko nedanfør løda, so dei kunde tru gjenta hadde gjort av med seg sjølv. Men daa han kom til kyrkjevegen med henne var han ikkje god-for aa faa hende yver. Kvar gong han freista vart han maktstolen. So bar han liket upp att i løda. Det som ellers gnog honnom verst og som hadde gjort honnom mest fælen, var daa han merka barnet livde med han drap gjenta. Det kunde han ikkje faa gløyma. Johannes Watland og Ingrids søster Ingeborg Knibestøll vitnet om at de var med å lete etter Ingrid. Ingrids foreldre hadde spurt om hjelp til letingen og «efter at adskillige Stæder i marken efter hende var søgt, fandt de hende Døed liggende udi en løe. Timme blef løen kaldet».
Den lå mot Haugland og stod ennå i 1918. Liket ble liggende i utløa til senere samme søndag, da lensmann Sigbjørn Rødland hadde «besigtet hænid» Hun ble deretter ført til Vatland, «for at blive Obducirede».
LENSMANN Sigbjørn Rødland forklarte hvordan Ingrid ble funnet. Observasjonene gikk ut på at hun «var bleven liggende i saadan stilling hvormed ingen Bevægele» og han antok videre at «han (Ole) havede lagt hende til» og at «ingen stor bevægelse at hand skeet mordet da hun strax blev Qvalt» Lensmann Rødland overtok etter Jacob Pedersen Bøgvad dette året som mordet ble begått. Det ble slutten for tre generasjoner lensmenner av Bøgvald-slekten på Feda og starten for far og sønn Sigbjørn og Antoni Rødland. Ole la opp en fluktrute for ikke å bli knyttet til tid og sted for mordet. Han gikk fra Vatland over heia til Trælandshei og videre til Åmot og opp igjen vesterdalen til Svindland, der han overnattet.
Enken Sibille Trælandshei ante ikke noe om at Ole nettopp hadde begått et mord da han kom til Trælandshei. Ole fortalte at han skulle til Åmot for å kjøpe salt. Johannes og Salve Aamodt kjente ikke til at Ole hadde kjøpt salt da han kom til Åmot. Fredrik Svindland traff Ole Børildsen og da hadde ryktet kommet etter ned dalen. Han fortalte han om hva som hadde hendt på Vatland og Ole hadde da «nægtet for besvangrelsen».
Daa han kom heim var dotteri ingen stand aa finna. Dei tok paa leiting og fann henne umsider i utløda. Ho var strypt ihel.
OLES SØSTER Magnhild ble i forhøret spurt om flukten. Hun var kjent med situasjonen paret var kommet i og siden hun og Ole hadde diskutert hva som var mulige løsninger, ble hun konfrontert med dette. Magnhild hadde mislikt forholdet Ole hadde med Ingrid. Magnhild kunne fortelle at Ole hadde reist hjemmefra mellom 8 og 9 på morddagen og det ble protokollført «at pigen Ingeri, kom icke for Vidnæs Øyne den Dag». Berthe Torusdatter og sønnen Tore Børildsen, og pigen Marie Kristoffersdatter Vatland «vidste han havde besvangret hende, og at han saa samme dag gick fra huus» som Mangnhild hadde vitnet om. Oles mor Karen skulle samme dag til Solberg, og så sønnen avgårde før hun selv gikk. Anders Vatland var på høsttinget på Feda da mordet på datteren Ingrid skjedde. I «Grannen» står det videre: «Anders var ein klok mann, og ordet gjekk at han var synsk. Han kunde den store blodstemmen. Naar einkvan hadde skamhogge seg og holdt paa bløda seg ihel, daa var det nok bare han fekk vita det. «Gaa heim att» sa Anders «Blodet stend» Og so var det. Dei kunde rekna seg til tidi han sa det. Anders var paa hausttinget paa Feda. Det var kvelden. Dei sat i loftet og ljoset brann paa bordet. Anders sit og ser i ljoset. Med ein gong segjer han det. «Det er eitkvart gale paa ferd heime! Eg lyt gaa, men eg kjem vel for seint!» Og dermed tek han ut i svarte notti. Daa han kom heim var dotteri ingen stand aa finna. Dei tok paa leiting og fann henne umsider i utløda. Ho var strypt ihel.»
Ole skal naturlig nok ha fått mistanken mot seg, men gikk fri til å begynne med. Hans Seland skriver videre: «Han var på Senland og bygde. Dei sat inne og aat middag. Ola ser ut glaset. «Det kjem soldater», segjer han. «Aa det er vel meg dei vil ha tak i» Dermed gjeng han ut og gjøymer seg i floren. Og der tok dei han utan motstand.»
AKTOR OG justisråd Holm via sorenskriver Balle, stevnet 26.november Ole Børelsen Steinsland for retten mistenkt for mordet. Vitneforhøret i forkant ble avholdt på Fedde Tingsted den 12.desember 1777. Den gamle tingstua skal være bygget samtidig med den forrige kirka rundt 1737, og den står ennå. (Fotlands hus).
Retten ble holdt på flere steder, men vi antar at siden ikke annet var nevnt, ble forhøret holdt her. Det møtte åtte lagrettemenn. Ole Raustad, Jacob Larssen Raustad, Niels Erichssen Laugstøl. Tønnes Hanssen Refstie, Niels Pederssen Austad, Jens Frøytland, Jacob Nuland og Ole Monsen Jerdal.
På fogden Hammers vegne møtte Andreas Adolph Moland og som vitner møtte en rekke personer: Den avdødes foreldre Anders og Kari Olsdatter Vatland, deres gjenlevende datter Torborg Knibestøl, Ole Børelsens mor Berte og søster Tøri, og Oles bror Tiøl. I tillegg Malene Andreasdatter Træland, Anders Gunnusen Træland og hans kone Maren. Fra Haugland møtte Ånen, Aslak, og Ole Torjussen og hans sønn Torjus Olsen samt Jacob Eilefsen.
DET VAR EN lang liste vitner utenom også, men ikke alle fikk vitneforklaringen nedskrevet, og må vel heller regnes for å være tilskuere under forhøret: Johannes Samuelsen Åmot, Øyu Jerstad og John Reiersen, Jacob Gabrielsen, underoffiser Peder Haugland, vakthavende menn Gunsten Håversen Hammer, Carl Galdal, Knud Knibestøl, John Homme, Knud og Øuen Spikkeland, Oen nedre Qvindeloug, Anders Risøen, Iver Øvre Kvinlaug, Guttorm Harbakk, Lars Høydal.
Fra Sindland møtte Gunder Terkelsen, Alte Hansdatter, Hans Gundersen og Anna Gundersdatter. Osmund Staalesen Versland, Fredrik Svindland, Kirstine Omland, Sibille Malene Trælandshei, Fra Vatland: Johannes Kristoffersen, og Marie Kristoffersdatter. Kompanisjef kaptein Tobiassen virker som å være innkalt som forsvarer for Ole Børildsen. Etter at det ble protokollført at alle var lovlig innkalt, ble arrestanten Ole Børildsen Vatland ført inn «uden Baand og fængsel».
Domen lydde paa at Ola Steinsland skulde halshoggjast og hovudet skulde settjast paa stake.
AKTOR PROSEDERTE først over bevis 1 som omhandlet obduksjonsrapporten til «det dødfunnede Qvinde menneske». Obduksjonen ble utført 24.oktober av kirurg Hr. Deege & Sangstrup. Bevis 2 var vitneutsagn fra aktor og amtmannens representant der Ole 10.november «med graad og bæreldse» hadde avlagt sin forklaring.
Dommen er ikke å finne i rettsbøkene, og det kan skyldes at tingboka for Lister Sorenskriveri som skulle omhandle saker mellom 1781 og 1783 er tapt. Kan dommen være avsagt i en høyere rettsinstans? Halshugging med øks var etter Christian V's norske lov straffen for «homicidum dolosum simplex» - forsettlig drap - og den henrettede skulle etterpå begraves på retterstedet med hodet i kisten.
Etter folkemunne skriver Hans Seland: «Domen lydde paa at Ola Steinsland skulde halshoggjast og hovudet skulde settjast paa stake. Det hev elles vore ei segn, at var det ei gjenta som vilde gifta seg med han skulde han faa njota livet, men Ola ville lida for misgjerdi si. Presten Andreas Qvale (fraa Kvaale i Herad, sokneprest i Kvinesdal 1760-1787) som fyrebudde han til dauden, var vel nøgd med han.»
Nokre unge gutar sat på bakken og hegra og lo. Dei tykte Ole fekk den straff han fortente. Sidan blei bakken kalla Hegrebakken.
KRISTOFFER RØDLAND, sønn til lensmannen skulle være 12 år da Ole Børildsen ble avrettet. Han var født i 1769 og døpt 1.mars (kirkeboka side 84 kollonne 4) Legger vi da til 12 år skal avrettingen ha skjedd i 1781. I «Kynnehuset» som er en samling av lokalhistoriske fortellinger om folkeliv, sier en forteller at hans bestemor kunne huske avrettingen og hun var født i 1802. Det er nok neppe sant, men hun har sikkert fortalt det hun hadde hørt av folk før henne. Denne bestemora må ha hatt en livlig fantasi for hun fortalte også: «Der var tri steina. Der han kunde hoppa a' den eine paa den andre, skill' an bli fri.»
Det er også sammenblanding om hvor henrettelsen ble gjort. Noen sier Gjemlestadmonen og andre Jerdalsmonen. «Som fyrr er sagt vart domen sett i verk paa Gjerdalsmoen, Gjemlestad, 1777,» helgarderer «Grannen». Slettene glir over i hverandre, men retterstedet ligger like over på Gjemlestadsiden. Årstallet stemmer neppe heller siden forhøret var så sent som 12.desember. Det er likevel 1777 som står som det billedlige årstallet med de tre øksene i, og året Ole Børildsen ble halshugget:
«Mange folk var komne til, vilde sjaa paa avrettingi, Prestefrua, Karen Qvale – ho var dotter til Edvard Aamot – hadde kome seg upp paa ein høg stein nær rettarstaden.»
Steinen heiter «preststeinen» den dag idag. Ånen Årli forteller i kultursoga: «Det har aldri vore så mange menneske samla på Gjemlestadmonen som det var den dagen Ola blei avretta. Nokre unge gutar sat på bakken og hegra og lo. Dei tykte Ole fekk den straff han fortente. Sidan blei bakken kalla Hegrebakken.»
Skarprettaren hadde med seg en læregut, men denne nekta å hogga. «Så tar jeg ham selv» sa den gamle.
BØDDELEN eller skarpretteren hadde i andre saker på 1700-tallet en takst på 10 riksdaler for halshugging med øks.
«Skarprettaren hadde med seg en læregut, men denne nekta å hogga. «Så tar jeg ham selv» sa den gamle. Dei hadde bare lov til å hogga ein gong. Då hovudet fall, ropa han «Sved, sved, hvo som have vil». Då kom folk springande til med små flasker for å få nokre dråpar blod med seg heim. Blod frå ein avretta brotsmann var den beste medisinen dei kunne få. Hovudet vart sett paa stake og liket nedgrave paa retterstaden,» sier Hans Seland i Grannen.
Dette strider altså mot Christian Vs lov, men skal vi tro at det skjedde likevel?
«Hovudet kom burt noko etter. Dei trudde einkvan av slekti hadde teki det um notti og grave det ned paa kyrkjegarden paa Liknes. Sidan fekk dei vist nok løyve av departementet til aa flytta liket dit.»
Ånen Årli skriver at selve staken ble stående i mange år etterpå.
Kilder:
Tingbok 65a for Lister Sorenskriveri s.204b-207a Ånen Årli: Kvinesdalsbøkene, KV1 s.257 (6), KV1 s.243 (5) og KV3 s.179 «Grannen» nr.3 1918 s.23 Peter Lunde: Kynnehuset 2.hefte s.167