Maskinisten i Stampebekken

Gamledager

Han var født den 6. mai 1905, og var hele livet knyttet til fremveksten av det nye store samfunnsgodet som hadde sin spede begynnelse på denne tida, nemlig elektrisiteten. Selmer Pedersen huskes som maskinisten på Kvinesdal kraftstasjon i Stampebekken, der han produserte kraft i over en mannsalder.

Selmer var utlært elektriker og elektromaskinist. Han gikk først i mekanikerlære på verkstedet til Ingvald Konsmo, da han hadde verksted på Liknes. Det er der Harald Kloster holder til i dag. Ingvald var en dugende læremester, ifølge far min. Ingvald var utlært smed og mekaniker og hadde fått sin lærdom på Skiensfjordens tekniske fagskole som var en kjent og meget god skole på denne tid.

Selmer jobbet også for Andreas D. Aamodt som dreiv installasjonsforretning på denne tida. Andreas hadde vært i Amerika og hadde vel lært om installering der. Selmer fremhevde spesielt arbeidskapasiteten til Andreas. Hans Aase, som seinere ble plansjef i vegvesenet, jobbet også der. Han også fortalte at Andreas var en usedvanlig arbeidsom mann som også var flink til å ta seg av de unge guttene som arbeidet der.

DETTE VAR I elektrisitetens barndom i Kvinesdal. Kvinesdal kraftstasjon ble satt i drift i 1919, og arbeidet for Andreas D. Aamodt var å bygge kraftlinjer og legge ledniningene inn i husene til folk. De jobbet over hele bygda. Det var jo ikke mange watt hver husstand skulle ha.

De fleste installerte «vipper». En «vippe» virket slik at strømmen slo seg av dersom det ble satt på mer strøm enn abonnementet tillot. Da ble lyset borte, og en måtte skru av noe strøm for å få det tilbake. Selmer kunne ikke være mer enn 14–15 år da han arbeidet med dette. Han avsluttet læretiden på Trælandsfos. Der hadde han driftsbestyrer Kolbjørnsen til læremester. Han var en dyktig læremester. Under hans veiledning tok Selmer elementærteknikerskolens korrespondansekurs, og Kolbjørnsen lærte han opp til å kjøre kraftstasjonen.

Oslo-mann skal skrive gards- og slektshistorie for Kvinesdal

TRÆLANDSFOS hadde en kraftstasjon som leverte 5000 kw. Det var opprinnelig meininga at denne skulle levere kraft til karbidfabrikken ved Angholmen. Men karbidfabrikken sveiv bare en kort tid og ble lagt ned.. Kraftstasjonen på Træland var den største i Vest-Agder før Skjerka kraftstasjon i Åseral ble ferdig og satt i gang.

Trælandsfosfabrikken gikk dårlig i begynnelen av 1930 årene. Bare en håndfull menn hadde arbeid der. Det ble derfor levert kraft til Vest Agder Elektrisitetsverk. Selmer kjørte kraftstasjonen på den tida. Han var redd for at dette ville ta slutt når Skjerka kraftstasjon ble ferdig bygget. Han søkte da på jobb på Skjerka og fikk denne i 1933. Han var der til 1934. Han likte seg svært godt og var avløser på Skjerka i mange år siden.

I 1934 KOM han til Stampebekken fordi det var nærmere hjemstedet. Kvinesdal kraftstasjon i Stampebekken produserte bare 800 -900 kw. Likevel var det i følge Selmer vanskelig å få solgt denne forholdsvis lille kraften. Stasjonen ligger et stykke oppe i lia, og Selmer spurte en gang Jens Hompland som var ordfører og hadde vært med på bygginga, hvorfor de ikke hadde bygd kraftstasjonen lenger nede ved elva og fått flere meter med fall. Da hadde Jens Hompland svart at da ville det ha gått med flere meter med rør, og det hadde de ikke råd til. Så han betraktet ikke muligheten til å få solgt mer strøm som stor.

Stampebekken gikk på skift fra klokken 06.00 til klokken 22.00. Den sveiv ikke på natta.Jeg tror heller ikke det var nok vann i magasinet til fulle skift hele året.

Det arbeidet to maskinister på kraftstasjonen. Han jobbet sammen med Oskar Eikelid. Da Selmer sluttet og begynte på Finså kraftverk på Tonstad, arbeidet Teodor Narvestad der en stund til verket ble automatisert.

DA STAMPEBEKKEN ble ferdig i 1919 ble den bestyrt av Bernt Gullestad. Han hadde også mange kommunale tillitsverv og var formann for elektrisitetsverket. Bernt Gullestad mistet livet ved en ulykke i kraftstasjonen i 1923. Han hadde en stor barneflokk. En av sønnene var B. B. Gullestad, far til skuespiller Anne Gullestad. En annen sønn var Ingvald Gullestad som dreiv skobutikk i Liknes.

Da VAE overtok stasjonen i 1920 var Gårder og Bjurstrøm maskinister. Gårder ble seinere den første maskinmesteren på Skjerka, og Bjurstrøm ble leder av vestre distrikt av VAE og derved også sjef for Stampebekken.

SELMER FORTALTE at de som jobbet på stasjonen syklet eller gikk på ski inn til stasjonen. De hadde ikke noe med vedlikehold av linjene. Derimot hadde de ansvaret for vedlikeholdet av stasjonen, rørgata, dammene og damluka på heia. Det kunne være slitsomt og delvis farlig. Men mor var sjelden redd. Hun stolte på at han visste hva han gjorde.

Det hendte det var gjort hærverk, og en gang hadde noen sprengt inntaksluka. Det var mye fin fisk i vannene. Dersom det var lite vann i magasinet, kunne en plukke opp fisken i vannpyttene som var igjen.

I sin barndom gikk eller syklet Selmer av og til inn til Stampebekken. Under krigen satte faren og Selmer opp snarer for matauk. Det var for det meste etter hare som det var mye av den gang.

– Men vi satte også opp snare etter trost. Trosten var jo ikke stor. En regnet det gikk fire trost på mannen. Jeg kan ikke huske at jeg hjalp ham noe særlig. Men jeg hadde sommerjobb med blant annet maling av rørgata. Jeg hadde også sommerjobb på Skjerka. Vi bodde sammen i en gammel brakke. Det var mer interessant å være der. Virksomheten var mye større. Det var mye folk der, og det skjedde alltid noe, forteller Selmer.

HAN SLUTTET på Stampebekken i 1963 og fikk seg arbeid på Finså kraftverk samme året. Han så vel at Stampebekken ville bli automatisert temmelig snart. Noe som også var med på avgjørelsen han tok om å begynne på Finså, var at på Finså var det mye trappegåing. Selmer hadde fått noe hjertetrøbbel og sleit med angina. Doktor Georg Omland ved Flekkefjord sykehus hadde fortalt han at trappegåing skulle ha en heldig virkning på angina

På Finså kraftverk var jeg sammen med ham en natt i jula 1963. Han var alene på stasjonen. De andre hadde fri. Jeg har aldri opplevd et slikt tordenvær i Norge. Først stoppet stasjonen på heia. Ut på natta mens jeg satt sammen med min far og en som hadde oppsyn med linjene i området, kom det et «kulelyn» rullende inn langs golvet og ned i maskinen. Den stoppet med et brak. Jeg tror de brukte 2-3 måneder med å fikse maskineriet.

SELMER BLE på Finså til 1967, og begynte så på Øye sekundærstasjon. Da var Stampebekken automatisert og ble styrt fra Øye. I tillegget til at de hadde tilsyn med anlegget på Øye, hadde bemanninga på Øye også tilsyn med transformatoren på Raustad.

Selmer ble på Øye til han gikk av for aldersgrensa og fikk mange år som pensjonist. Kanskje trappegåinga på Finså hadde vært bra, for han beholdt god helse helt fram til han døde i 1991.