Våren 2015 ble jeg bedt om å fortelle litt om utvandringen til Amerika fra gårdene ute i Fedafjorden - og gjerne også si litt om hvordan jeg hadde opplevd å vokse opp på Feda med min fars familie i Brooklyn. Etter at jeg hadde fortalt om dette på møtet i Sons of Norway den 7. mai 2015 ble jeg anmodet om å skrive ned noe om dette da det på en måte er en epoke som viser litt om hvordan livet var ute ved fjorden og hvordan det i min slekt ledet til en massiv utvandring slik det gjorde på de fleste gårdene der ute ved fjorden.

Det var gjerne slik at når en i en familie hadde reist, åpnet dette muligheter slik at en i en annen familie kunne reise etter med hjelp av den som først hadde reist. Dette fortalte Tonette Haugeland meg om da hun bodde på Fedaheimen sine siste leveår. Den første som reiste i hennes familie fra Slåta på Haugeland hadde hjelp av min grandonkel Sigvald Lien. Dermed kunne en annen i hennes familie få hjelp til å reise av den som var førstemann i deres familie. Man måtte ha en garanti med et pengebeløp for å kunne reise til Amerika.

TONETTE FORTALTE at da hennes bror kom i land i Amerika var Sigvald Lien ute til sjøs og hadde ordnet det slik at det var en dame som møtte Haugelandsgutten.

Sigvald Lien var nok den fra Lienfamilien fra gården Lien, eller Lia som vi kaller det, som først gikk i land i Amerika. Han var sjømann og kom nok i land på den måten. Da jeg fortalte om dette på Sons of Norway i vår tok jeg utgangspunkt i min oldemor Remine. Remine kom fra Barøy i Austadsokn. Hun ble enke første gangen da hun var 24 år gammel og satt igjen med en liten sønn Peder. Hennes første mann ble skylt over bord og druknet under en orkanaktig storm på reise fra Philadelphia til London i 1876. Da hun ble enke ble hun boende i Lia sammen med sin svigermor Karen. Senere giftet Remine seg med Samuel Nilsen Titland og fikk seks barn til deriblant min farmor Mathilde Lien. Sigvald Lien var en av Remines sønner fra dette ekteskapet. Han var sjømann som sin far og opplevde 16 år gammel å være mannskap på samme seilskip som sin far da Samuel som var seilmaker fikk hjerteatakk etter å ha sydd seil i 3 døgn for å berge skip og mannskap under en storm utenfor den engelske kyst. Det hører med til historien at Samuels døde legeme ble senket i havet slik sjøfolk som døde på havet ble «gravlagt» i den tiden. Det var nok en tøff opplevelse for den unge Sigvald, men oldemor Remine var glad for at Sigvald var der da hennes mann døde. I vår familie finnes ennå min oldefars sjøfartsbok som viser kaptein Quales innføring i Samuels sjøfartsbok om dette.

SIGVALD LIEN gikk inn i Den Amerikanske Marinen. Det var en måte å oppnå amerikansk borgerskap på. Som marinemann deltok han både i første og annen verdenskrig. Han giftet seg med en dame av armensk opprinnelse Zabel som var en god del yngre enn ham. Hun var radiotelegrafist, men under krigen jobbet hun med å sveise sammen fly til forsvaret. Etter krigen hadde hun en liten forretning der hun slipte opp verktøy blant andre også for snekkere fra Kvinesdal. Min far fortalte at da han arbeidet på Trelandsfos i Lervika etter Amerikaperioden var det noen av arbeiderne der som kom til å snakke om et kvinnfolk i Brooklyn som satte opp verktøy. Stor var forbauselsen da min far kunne fortelle at Zabel Lien var hans tante. På møtet hos Sons of Norway kunne en av de tilstedeværende fortelle at denne verktøysjappa lå i 60th street og ble benyttet av mange Kvindøler som jobbet som snekkere «over there».

Oldemor Remine hadde flere sønner som alle var sjøfolk, noe som var naturlig for gutter som vokste opp ute ved fjorden og var sjøvante fra de var små. Det var ikke veiforbindelser til Lia så man måtte i båt med det meste. Etter hvert kom tre av Remines sønner til Amerika der de arbeidet som sjøfolk. Den eldste gutten Peder ble styrmann på norske seilskip men døde bare 28 år gammel. Hans enke Guri fra Rørvik utdannet seg til jordmor og drev også forretning i Flekkefjord. Det er nok mange som ennå husker hatte og moteforretningen G. Lien i Kirkegaten i Flekkefjord.

Tre brødre, Sønner av Remine og Samuel Lien. Fra venstre: Johan, Sigvald og Anthon Lien. Foto: Privat

ET FOTOGRAFI tatt i Brooklyn viser Remines tre sønner Sigvald, Anton og minstemann Johan (den siste utelatt i Årlis Fedabok). Den eldste jenta Sara kom også til Amerika der en kjæreste fra Herad ventet på henne. Men Sara fikk blindtarmsbetennelse og døde like etter at hun kom over. Etter at min farmor Mathilde reiste til Amerika i 1947 fikk hun oppleve å besøke Saras grav sammen med en søster til Saras kjæreste.

Bare to av Remines barn ble igjen i Norge. Hanna (eller rettere Johanne som hun var døpt) ble på kystbåten til hovedstaden kjent med sin tilkommende mann da hun reiste for å søke tjeneste østpå. I Lia bodde bare Remine og Mathilde igjen. Mathilde giftet seg 18 år gammel med Thorvald Tønnessen som var født på Naudeneset (der broen over fjorden går i dag). Han tok navnet Lien som etternavn slik skikken var på den tiden. De fikk etter hvert 3 barn hvorav min far Arthur Lien var den eldste (født 1914) Deretter kom Selma (1916) og Thom (1919). Men tidene var vanskelige i Norge. Fisket kastet lite av seg og gården der ute var ikke stor. Thorvald reiste til Amerika da min far som eldstemann var 8 år. Min farmor sa ofte at de sier at gamle dager var gode, men de var slett ikke alltid gode. Løsningen var å søke arbeid ved å reise til Amerika i 1922. Det ble harde tak der ute ved fjorden for henne som var alene med en aldrende mor og en eldstesønn på bare 8 år. De som er litt lokalkjent i området der ute kan tenke seg hvordan det var å dyrke jord oppe på Titland med dyr og innhøsting der i tillegg til i Lia. Det ble tunge byrer opp Titlandsbakken og langt og tungt å «gå te boiet» om sommeren og bære melk, poteter og vinter høy ned. Det var også vanskelig med båter som måtte dras langt opp på land når det var uvær. Så lenge «mor Lia» (som vi kalte henne) levde måtte hun stadig se etter båten når det var uvær selv når hun som gammel bodde på Feda.

Grensepass for Mathilde Lien. Foto: Privat

ÅRENE GIKK og barna vokste til. Torvald var hjemme og reiste igjen. Da min far var 14 år og ble konfirmert var han fullbefaren med båt og fiske og hadde som oppgave å bringe seg selv og de andre konfirmantene fra fjorden til Feda for å lese for presten. Da han noen år før han døde møtte en av medkonfirmantene fra den gang, kunne Agnes fra Teistedal sitere det verset han som konfirmant fikk på konfirmantfesten den høsten. Min tante Selma kunne det også utenat og jeg skrev det ned slik hun husket det: «Men kapteinen over alle kan vi Arthur Lien kalle. Med motorbåt i hele sommer kunne alle til presten komme». Som mange fedafolk husker fikk konfirmantene på Feda ett vers hver når de var samlet til konfirmantfest utpå høsten noen uker etter konfirmasjonsdagen.

Da Arthur var 18 år kom onkel Sigvald hjem fra Amerika og hadde med seg en bil til Norge. Det måtte være storartet for den unge karen å kunne ta sertifikat (med en enkelt kjøretime i Flekkefjord) i en alder av 18 år. Det som også er rart å tenke på er at begge guttene Arthur og Thom hadde sykler og lærte å sykle. I Lia fantes det jo ikke noen vei. Syklene måtte i båten og fraktes over til Sandvigstranda og så var det vei til Herad, Farsund og Lista derfra. Selma fikk ikke lære å sykle.

Våren 1939 reiste Selma til Amerika der hun bodde sammen med sin far. Torvald hadde bodd på en hybel hos en av brødrene til Tonette Haugeland, men når Selma også kom over fikk de leid en leilighet i 937- 59st. i Brooklyn. Denne leiligheten ble bolig og tilholdssted for min familie til midten av 60-årene. 2 rom, bad, og entre med kjøkken i det ene rommet. Dette er den adressen der alle brevene jeg skrev til Amerika i min barndom og oppvekst ble adressert.

Fra motorbåten i Listranda. Thorvald i oljebukser, Mathilde i mørk kåpe til høyre, Selma sittende og Arthur ved rorpinnen. Foto: Privat

KRIGSÅRENE var tunge både i Amerika og her hjemme. Postgangen stoppet opp. Sigvald var i konvoifart med alt det innebar, og mange som hadde base i Brooklyn levde i usikkerhet om hva som skjedde med familien i Norge. Selma fortalte om mange som tok på å drikke for å døyve tankene på dem her hjemme, og også i Amerika var det trangt om varer og stor usikkerhet. I en periode ble ektefeller og i noen tilfeller også barn av forsørgere som var i Amerika arrestert og tatt som gisler av tyskerne. To fedafamilier opplevde dette, og mor Lia ventet også at noe slikt kunne skje med henne. Hun hadde bedt folkene på Titland om å gå fram på Skaren der en kunne se husene i Lia for å se om det røk fra skorsteinspipa i Lia. Hun var redd for at dyrene skulle bli stående inne på båsen dersom hun ble tatt og ba Titlandsfolkene om å ta hånd om dette i så fall.

I en periode ble ektefeller og i noen tilfeller også barn av forsørgere som var i Amerika arrestert og tatt som gisler av tyskerne.

Selma hadde en alvorlig sykdomsperiode med en blindtarmsbetennelse da hun var 25 år (altså måtte det være i 1941). Men heldigvis hadde mor i Lia fått brev før postgangen stoppet opp om at det var overstått og at hun var i jobb igjen. Det var naturligvis vanskelig å overføre penger fra Amerika til Norge som følge av krigen. I Lia trengtes ny robåt. Min far fikk materialer av Johan i Dalen som hadde fått skåret emner til to robåter. Han fikk materialene mot at han kunne få noen til å bygge båter til dem begge. Arthur syklet til Loshavn der båtbyggerne der ute lovte å bygge dersom betalingen kunne skje med smør som var «hard valuta» under krigen. Problemet var å skaffe kobbernagler til båtene, men båtbyggerne hadde noen nagler «på lur». Mathilde slet hardt for å kunne betale på denne måten noe hun snakket om lenge etter krigen. Hun skaffet seg også inntekter av hummerfisket da hun hadde godt med hummerteiner og kunne selge hummer i byen. Hun var jo en erfaren fisker alt fra barnsben av. Da en hornmine eksploderte i Listranda våren 1943 hadde de heldigvis klart å få båtene i sikkerhet før mina gikk i luften. Fedafjorden ble stengt fra 1. august 1944 går det fram av et dokument vi har ennå. Mathilde Lien fikk lov til å bruke båt i fjorden og måtte vise passerseddelen når hun passerte kontrollposten på Bines da hun var avhengig av å kunne bruke i alle fall robåt. Det var ikke lov å passere nattestid. Den morgenen hun rodde inn fjorden høsten 1944 for å bære meg til dåpen satt det 12 tyskere på Bines og «minte» for å sette ned jernstolper med piggtråd for å befeste et lite stykke «Festung Norwegen» i påvente av invasjon.

Hun snakket ofte om engstelsen hun følte for framtiden den dagen som hennes første barnebarn skulle bæres til dåpen.

I løpet av krigsårene endret familiesituasjonen seg her hjemme. Mine foreldre giftet seg i 1943.

MOR LIA bodde i familiehuset inne på Feda om vintrene. Det var kjøpt for midler fra Amerika. Hun hadde med seg ku og noen sauer i båt inn til Feda da hun ikke kunne bo i Lia alene om vinteren. Jeg syns det er ganske utrolig at det gikk an å få en ku opp i en båt fra Berget i Listranda, men mor Lia sa kua ble vandt til det. Etter krigen ble det avtalt at Mathilde skulle ta turen til Brooklyn hun også da Torvald ikke ville reise hjem før han hadde fått pensjon og dermed var sikret for utkomme for alderdommen. Det var nok gildt for Mathilde å møte brødre, svigerinner, datter og ektemann igjen etter så mange år. Jeg har et bilde som er tatt i Brooklyn da Johan Liens datter Mildred giftet seg i begynnelsen av 50 årene. Det viser Mathilde sammen med sine 3 brødre og 2 av svigerinnene Jenny og Zabel. Anthon var Mathildes tvillingbror. Han var aldri tilbake i Norge etter at han reiste, men da han var blitt alene etter at hans kone Anne døde, hadde han i en alder av 90 år gått til anskaffelse av nytt pass og kjøpt nye klær med tanke på å reise til Norge. Selma sa han ville sitte ganske stille i båten og se igjen Lia, men slik ble det ikke. Han døde før våren kom og planene kunne realiseres.

Min farmor reiste over våren 1947. Min far reiste våren 1948. Min onkel Thom reiste våren 1952 sammen med min far som var hjemme i 1951 det året jeg begynte på skolen. Jeg er født høsten 1944 og da min far kom hjem våren 1951 hadde jeg store problemer med å huske hvordan han så ut. Jeg måtte se på brudebildene som hang på veggen for jeg var så redd at jeg ikke skulle kjenne han igjen når vi skulle møte han på Silokaia i Kristiansand. Mor Lia hadde jeg bare svake minneglimt om fra før hun reiste. Husket at hun satt ved rokken og spant i stua i Lia en høstkveld vi kom ut. Jeg husket også julekvelden i 1946 da jeg fikk dokkeseng og hun hadde vært julenisse med et håndkle over hodet for ikke å skremme meg. Tante Selma hadde jeg jo ikke sett annet enn på fotografier før hun, Torvald og Mathilde kom hjem 8. mai i 1955 altså på dagen 10 år etter krigens slutt. Da var Thorvald blitt pensjonist fra «Standard Oil» der han hadde arbeidet på havnen i New York i alle år. Mine foreldre hadde fått kjøpt tomt på Feda av Valdemar Reiersen som levde i Amerika. Det var vanskelig med valutaoverføringer på den tiden og at min far kunne betale med dollar var nok sterkt medvirkende til at salget gikk i orden. Jeg husker mammas enorme glede da vi fikk greie på at vi hadde fått kjøpt tomt. Onkel Thom var med Stavangerfjord hjem da båten mistet roret i Atlanteren under en overhendig storm. På møtet i Sons of Norway i vår kunne noen fortelle at det var julebåten fra Amerika til jul i 1953. Thom tegnet huset og mamma var ansvarlig for alle innkjøp da Talvik Høyland, Hans Lindland, Thomas Willumsen og Konrad Tesaker bygde for oss. Vi hadde fått bygget det meste da pappa kom hjem til jul i 1954. Vi flyttet inn i nyhuset 1 mai i 1955, altså bare noen dager før mine besteforeldre kom hjem og kunne flytte inn i sitt hus der vi hadde bodd siden mine foreldre giftet seg.

Jeg husker mammas enorme glede da vi fikk greie på at vi hadde fått kjøpt tomt.

Bilde tatt i Brooklyn i begynnelsen av 50-årene. Fra venstre: Mathilde Lien, Anthon Lien, Zabel Lien, Sigvald Lien, Jenny Lien og Johan Lien. Mannen til venstre foran er ukjent. Foto: Privat

DA JEG VAR PÅ MØTET i Sons of Norway den 7. mai 2016, skulle jeg fortelle litt om hvordan det var å være barn her hjemme med hele fars familie i Amerika.

Minnene om hvordan det var å være på silokaia når båten kom inn er noe av det mest spennende jeg husker. Våren 1951 da det kom så mange som skulle til Feda var Gylandsruta leid inn for anledningen. Det hadde vært en hard snøvinter og selv om det var april lå det ennå mye snø på Kvinesheia. På hjemveien var stemningen ubeskrivelig. Alle amerikafolkene var så flott kledd og bussen var søkklastet med kofferter, sjøsekker og «trunker». Noen trunker måtte siden hentes på tollboden i Flekkefjord. Det var diskusjon om hvordan det var da bagasjen skulle gjennom tollen, og hva som hadde unngått tollernes oppmerksomhet slik at det ble mindre å betale enn en kunne forventet.

Da julebåten kom i 1954 og pappa var med hjem husker jeg best at han kom i land med en mixmaster som håndbagasje ned landgangen. Amerikabåten hadde tent juletre i masta da den gled til kai. Santa Claus gikk i land som førstemann og ringte med en klokke og dermed kom julen til oss alle. Jeg husker trunker og amerikanske «dollarglis» som kom i land med vinsjene. Ser for meg unge kvindøler og Listagutter som kjørte flotte biler de hadde med hjem. Noen var røde, noen gule, noen grønne eller blå. Det var en eventyrlig opplevelse for en jentunge. I koffertene var klær, leketøy og husgeråd som ikke var vanlig her. Vi fikk jo også pakker fra Amerika og jeg husker spesielt en gang pakkene ikke kom til Feda med posten før lille julaften. Det var lang kø utenfor posthuset av folk med «gule amerikanske følgebrev». Den julen fikk jeg et armbåndsur med bilde av Askepott i midten. Armene til askepott fungerte som visere. Pakkene inneholdt Cannon frotehåndklær i pastellfarger, kaffe, rosiner, ris, nøtter, og klær. Til og med bokser med «pinapple», altså ananas, fikk vi prøve på. En smaksopplevelse av de store. Gamle rasjoneringskort viser at det var sukkerrasjonering i alle fall til 1953 her hjemme. Jeg husker at vi måtte på Tollboden i Flekkefjord for å hente hjem sukkersekk som var sendt fra Amerika. Vi følte oss ganske rike når vi hadde «sukkersekk på loftet».

Da julebåten kom i 1954 og pappa var med hjem husker jeg best at han kom i land med en mixmaster som håndbagasje ned landgangen.

Men jeg fikk aldri nylonkjole eller tyggegummi (som andre fikk). Klærne skulle nok være mer bruksvennlige, og mamma hadde nok lagt ned forbud mot tyggegummi som hun ikke hadde sansen for. Det var tante Selma som var innkjøpssjef når pakkene til oss skulle handles inn. Det var en tante jeg ikke hadde møtt eller kjent før hun fulgte sine foreldre hjem i 1955. Etter krigen da postgangen kom i gang igjen, kom det et kort i posten som viser at hun hadde fått rede på at mine foreldre hadde hatt bryllup og at jeg var født i løpet av krigsårene. Selma reiste tilbake til Brooklyn og arbeidet videre hos den Jødiske familien hun hadde vært ansatt hos i alle år. I 1961 giftet hun seg og reiste sammen med sin mann tilbake til Norge.

NÅR JEG TENKER TILBAKE på min barndom og oppvekst på Feda, har jeg forstått at utvandring og arbeidspendling til Amerika i min fars familie nok har influert mer på min identitet enn jeg har vært klar over. Amerikanske dollar var grunnlaget for materiell velstand, men savnet av familie her hjemme ble kompensert med tilknytning til min mors familie. Min onkel Alfred, mannen til min mors søster, var en farsfigur for meg i min egen fars fravær. Da min far kom hjem til jul i 1962 var jeg 18 år og gikk siste året på gymnas i Kristiansand. Han hadde planlagt enda en tur til Amerika, men helsa var ikke som før. Det er nok mange i Kvinesdal som har hatt lignende erfaringer, men mange kvindøler av min aldersklasse er som kjent født i Amerika. Mine foreldre hadde nok i utgangspunktet også tenkt seg over begge. Min mor gikk på engelskundervisning i framhaldskolen her på Feda vinteren 1948-49 med Fedagutten Tønnes Hansen som lærer. Nylig snakket jeg med Tønnes Hansen som var på Feda til konfirmantjubileum som 75 års konfirmant i år. Han kunne huske at Anna Lien og Astrid Briseid var med i engelskundervisningen den vinteren. Men min far kom fram til at det var bedre for en unge å vokse opp på Feda enn en oppvekst i Brooklyn.

Min far sa ofte senere «hadde jeg bare kunnet språket da jeg reiste over». Da onkel Thom reiste med til Amerika i 1952 gikk han på språkundervisning hos Fedamannen Valdemar Reiersen som underviste i musikk og engelsk i Brooklyn. Nå i høst har jeg selv vært lesevenn for noen elever ved språkundervisningen for innvandrere i Kvinesdal. Jeg har av og til tenkt på dem som reiste til Amerika for å jobbe og skape et bedre liv for seg og sine familier. Vi er på en måte nå ved et tidsskille, men historien endrer seg nå i en annen retning.

Som en kuriositet til slutt vil jeg nevne at etter 22. juli-massakren da CNN brakte nyheter om hendelsen i Norge hadde det blitt vist et intervju med en som het Anne Lien. En niese av nå avdøde Zabel Lien, som hadde min adresse liggende etter å ha ryddet dødsboet etter Sigvald og Zabel, tok kontakt for å høre om Lienfamilien var rammet av den fryktelige ulykken. Det har resultert i en pennevennkontakt de siste årene som fremdeles holder fast i familiebåndene mellom Amerika og Feda.