Her under Kjyrefjellet, med Utsikten som nærmeste nabo vokste jeg opp, og med duren fra den store fossen i Husefjell-bekken. Her startet oppturen, sammen med alle de andre som ble født på 1950-tallet.
Dagboksnotater fra Knaben II
Lyngløer på Kvinesheia
Fra husmann til selveier
Min oldefar Ole Christian hadde stolt kjøpt garden fri fra kirken i 1891 for tusen kroner, men omkom under makrellfiske ved Flekkerøy seks år senere. Før det måtte de slippe det de hadde i hendene på husmannsplassen og springe ned lia og arbeide på kirkegarden når presten ringte i klokka. Enken Ane, min oldemor, satt igjen med åtte unger og tok inn arbeidsfolk som holdt på å bygge veien over Kvinesheia, for å overleve. Flere av ungene var barnevandrere om sommeren. Ved folketellingen i 1900 ble det registrert 17 boende i det lille huset på garden. Til hennes sorg reiste samtlige åtte unger til Chicago. Tre kom tilbake, deriblant min bestefar Peder. Etterat han traff min bestemor Tonette på Helleland mens han arbeidet på jernbanen mellom Flekkefjord og Egersund, satte han i gang et voldsomt nybrottsarbeid med håndmakt, hest og datidens redskaper. Han fikk hjelp av en omreisende fant, John Tuvold, til å dyrke opp teigen nærmest Utsikten. Teigen heter fortsatt Tuvollen. Det fantes nesten ikke trær, for sauen gikk rundt overalt og beitet, så det måtte skjæres torv til brensel i myrene på den trange teigen vår oppe på heia. Heieteigen var også sommerbeite for dyrene på garden.
Det kom strøm til garden i 1920 da lysmennene hadde seiret over mørkemennene, og triumferende kunne Peder berette i brevet til sin gode venn Georg Washington i Balboa, Panama, at han også hadde fått opp bryggerhus med innlagt strøm omtrent på den tida. I tillegg til gardsdriften fikk han jobb som postkjører med hest og slede opp Austerdalen til Fjotland. Ferden gikk i all slags vær, hele året.
Det kom strøm til garden i 1920 da lysmennene hadde seiret over mørkemennene.
Knaben Grubearbeiderforening 1927-1952
Samferdsel mellom Kvinesdal og Flekkefjord i gamle dager
Den kraftigste kombinasjonen
Ungdommen som vokste opp på 30-tallet hadde ikke mye å ta seg til, for det var knapt med arbeid og tilbud i bygda. Kameraten til far min, Samuel Rødland, som senere ble en rik entreprenør i New York, uttalte at alle var fattige i oppveksten, men ingen visste om at de var fattige. For det var likt for alle i bygda. Det var et høydepunkt i tilværelsen når de en gang i blant fikk sukker til bærene de hadde plukket i skogen.
De ungdommene som ikke reiste til USA, hang i Neset, og vennekretsen hadde gjerne sammenkomster med trekkspillmusikk og dans. Samuel Rødland sa: «Andreas, Einar Solås å æg va bestevenna. Mi hadde bil, å Einar spelte trekkspel. Du veit… kombinasjonen a bil å trekkspel va ganske kraftfull i den tida». Etter militærtjenesten og jobb på Lumber i Kristiansand fikk far min Andreas jobb i Knaben, og etter tre år med krig ble han bombet av engelskmennene i 1943. Det var så vidt han kom seg inn i en gruvesjakt.
Dei tri slaktarane i Neset - Kristen M. Faret
Dei tri slaktarane i Neset - Bendrik Endresen
Tidlig eventyrlyst
Mor mi, Borghild fra Solås, hadde stor utferdstrang. Etter omgangsskolen på heia tok hun huspost sammen med søstrene sine i Kristiansand. Så ble det husmorskolepapirer og eksamen fra «Kristiansand kvinnelige industriskole» før turen gikk videre til Stockholm. Hun endte opp på Grand Hotell i Tromsø som koldjomfru, men frøs på det kalde værelset hun leide og satte etter hvert turen hjem igjen til Solås. Da foreldrene mine giftet seg nyttårsaften 1952, kom det telegram fra fam. BB Gullestad: «Det hender av og til man tar sin pike fra nærmeste grannegard».
Dei tri slaktarane i Neset - Leif Egeland
Dei tri slaktarane i Neset - Andreas Aase
Ny tid – ny optimisme
Nå var det foreldrene mine sin tur til å satse. Huset ble bygd på med en full etasje til. Den gamle løa ble revet, og en stor ny låve kom opp på dugnad. Dette var måten man gjorde det på i gardene – man hjalp hverandre på omgang. Einar Solås, Henrik Rødland, Selmer Egenes og Arthur Rødland var med på å reise låven som står der den dag i dag.
Andreas Homplands markedsundersøkelse blant de Trælandsfos-ansatte konkluderte med at de var to kyrs industriarbeidere. Foreldrene mine slo dem med ei ku. Vi hadde Gulldokka, Røsia og Baseli i floren. Far min var kry av å drive noe over gjennomsnittet samtidig som han var vegvokter til fots med spade på aksla og med ansvar for stikkrenner og hull på en strekning av gruslagt hovedvei gjennom bygda. Nede ved veien sto hver morgen et melkespann merket med leverandør 28. Det skulle til Kvina meieri.
Andreas Homplands markedsundersøkelse blant de Trælandsfos-ansatte konkluderte med at de var to kyrs industriarbeidere. Foreldrene mine slo dem med ei ku.
Dei tri slaktarane i Neset - Nikolai Nilsen
Dei tri slaktarane i Neset - Magne Dahlin
Modernismen kommer
Far min fant tidlig på 60-tallet ut at det som minnet om knappe tider måtte ryddes vekk. Kollegene i vegvesenet var i ferd med å sette inn panoramavinduer med isolerglass og kaste ut de enkle vinduene med sprosser. Naboen Arvid Andersen Knaben ble hyret inn for ti kroner timen til å sette inn disse «vegvesenvinduene», som vi kalte dem. Så kom det sponplater på veggene for å skjule laftet, og de gamle speildørene fikk finerplater på begge sider. Men den største jobben var å få vann innlagt, for det var lite praktisk å hente vann i brønnen, gå på den toseters utedoen i floren, og for mor mi å vaske klærne på vaskebrett i bekken. Far min spadde for hånd opp en flere hundre meter lang grøft fra bekken til huset, bare for å skrinlegge planene da Steinar Egeland presenterte vyene for et vannverk til det påtenkte motellet på Utsikten. Vi kunne bli tilkoblet vannverket mot at ledningen ble lagt over garden. Det skjedde så mye spennende den gangen. Torkel Stormoen var sprengingsbas for vanngrøfta og viste oss smågutter dynamittgubbene som han sa han spiste til lunsj. Motellet på Utsikten ble reist, og Arvid bygde wc, bad og vaskerom hjemme. Øystein Øysæd hos Kloster monterte rørene så vi fikk innlagt vann. Vi brydde oss ikke noe om at vannet fra Utsiktens brønnhus var litt brunt. Mor mi fikk Vaskebjørn vaskemaskin med lokk på toppen og propell nedi. Modernismen var i sannhet kommet til gards.
Senere ble det jobb som Caltex bensinstasjonsbetjent på Utsikten for ei krone og femti øre timen med oljeskiftoppdrag i smørgrava som del av jobben.
I gangen hjemme på garden hang det en svart bakelitt telefon som vi hadde stått lenge i kø hos Televerket for å få. Telefonnummeret var 50176. Tiden med Alvilde Åse på sentralen var forbi, og nå kunne vi nå ut i den store verden uten å måtte ta på blådressen og gå ned til Alvilde for å bestille rikstelefon.
Vi bodde to generasjoner på garden. Bestefar og bestemor hadde den ene stua og vi den andre. Til jul fikk vi frukt av besteforeldrene. Dette var eksklusive varer, med lite utvalg i butikkene den gangen.
Dei tri slaktarane i Neset - A. S. Svindland
Dei tri slaktarane i Neset
Torstein Seiersten og Fred Anton Maier
I begynnelsen hadde vi radioen. Der var Knut Bjørnsen og Per Jorsett. Skeiseløp var best, for som Svein Sjøberg sa i sin kronikk i Aftenposten i juni 2018 «Vi som traff planken», der kunne man følge løperne runde for runde mens skiløperne fór ut i skogen og kom ikke igjen før de skulle i mål. Jeg var egentlig for ung for Torstein Seiersten, for han la opp i 1964, men Fred Anton Maier holdt på i mange år til. Det var da Bjarne Solås og jeg var og skeiset på krøllskeiser på Skorvekjødna med lærstropper og blodfattige føtter at jeg skulle ta en Maier-sving og landet på haka med etterfølgende sying hos dr. Hjemlestad. For en systematiker var rundetidene på Bislet viktig. Per Jorsett regnet dem raskt ut, og jeg noterte.
Så kom svart-hvitt fjernsynet. De første i nabolaget som skaffet seg et slikt apparat ble ganske populære. Gustav Hauan var først ute, det må ha vært i 1962. Bjarne og jeg tok turen hver gang Helgenen gikk.
Så kom svart-hvitt fjernsynet. De første i nabolaget som skaffet seg et slikt apparat ble ganske populære.
Så kom fjernsynet også til gards, men det var ikke verre enn at når det kom besøk, så satte far min pekefingeren rett ut og siktet resolutt mot AV-knappen. Besøk var viktigere enn dette nymotens «ramlet».
Dagboksnotater fra Knaben
Min barndoms grønne dal
Den gnagende uroen
Sommerferiene var aldri noe problem. Det var slåta på garden. Ti tonn høy skulle inn. Nå var hesten erstattet av Gråtass, og senere en blå Ford. Far min ville helst hesje. Det var tryggest slik. Bror min Børge og jeg ville tørke flatt, for det var mer effektivt. Kampen sto mellom disse to retningene, med Kristian Trægde på Meterologiske som overdommer.
Oppveksten på garden var utmerket, med mye praktisk arbeid, møgespreding, slåta, jorpleopptak og vedhogging. Vi ble nevenyttige og var ikke redde for å ta i et tak. Men etter hvert kom uroen. Her skjedde ikke så mye. Jeg ville oppleve mer. I første runde ble dette løst via JK i Agder. «Bara skriv så møje du vil for bla’e», sa han. Den uerfarne junior freelancer tok for seg bygda. Først ut var Trygve Birkeland (Gullkippen). Han var for EF, for da ville hans Cup sigarer bli billigere. Jeg laget en bildeserie med studie av hans sigarrøyking. Han hadde gitt tillatelse. Etterpå kom det et håndskrevet brev med sterk misnøye. Freelanceren følte seg liten, men JK oppmuntret.
Møte med Hannåsleiren
Gården Faret i eldre og nyere tid - del 1
Gården Faret i eldre og nyere tid - del 2
En ny verden åpner seg
Da realskolen var unnagjort, kom spørsmålet om hva som skulle skje nå. Far min mente en jobb i kommunen ville være trygg. Mor mi kom på noe lurt. Jeg kunne bo på hybel hos onkel Tarald i Kristiansand og gå på Katedralskolen. Valget var lett den gangen. Dette var fra den ene ytterlighet til den andre. Den utålmodige 16-åringen ble sluppet løs på egenhånd i storbyen, nesten helt alene. Skremt i starten måtte jeg finne ut av alle ting på egenhånd. Etter hvert kom selvstendigheten og tryggheten. Og så var det disse lærerne på Katta. For noen typer, for et fyrverkeri av undervisning, hvilken entusiasme, hvilke kapasiteter. En av dem, lektor Arne Roll, har satt så dype spor at jeg tenker på ham nå 45 år senere. Det dreide seg om de store ideologiene, troen på seg selv, de store trekk i verdenshistorien, hva politikk dreier seg om, våre store diktere Hamsun, Bjørnson, Ibsen.
Det ble borteboerstipend fra Lånekassen og studielån på gunstige vilkår, ispedd inntekter fra sommerjobb på Falconbridge og Tinfos.
I det utbombede Europa sa man «Aldri mer krig». Dette gav seg utslag i opprettelsen av FN i 1945 og Roma-traktaten i 1957. Formålet var å bevare fred og utjevne økonomiske og sosiale forskjeller. Det ble opprettet organisasjoner for ungdomsutveksling med formål om økt toleranse og redusert avstand mellom mennesker ved å la dem utvikle seg i møte med en verden i stadig forandring. Dette tilbudet var jeg heldig å få ta del i, og endte opp med et utvekslingsår på high school i California hos en familie jeg fortsatt har kontakt med.
For en ungdom fra gardsnr. 104 bruksnummer 9 lå verden åpen takket være etterkrigstidens opptur basert på det gode arbeidet etterkrigsgenerasjonen hadde tilrettelagt.
Jakob Naadland d.y. og Kvinesdal
Min morfar Nils i Myra
Norge blir velferdsstat
Etter krigen gikk alle partiene sammen om et fellesprogram for å gi Norge økonomisk vekst. Gerhardsen-regjeringen utøvde sitt håndverk frem til 1965. AP sluttet med Moskva-linjen fra mellomkrigstiden og dreide i sosialdemokratisk retning der man valgte side ved inngangen til den kalde krigen og ble medlem av NATO i 1949. Fra da av var man i realiteten med i den vestlige kapitalismesfæren og nøt godt av markedskreftenes velstandsutvikling.
Den kommunale fattigkassen skulle bort, og landet skulle få et trygdesystem som hjalp syke, uføre, arbeidsledige og gamle. Barnetrygden kom i 1946, syketrygden i 1957, alderstrygden i 1959 og den samlede loven om folketrygd i 1966. Staten økte skattene for å finansiere dette, og i 1970 kom momsen.
De første etterkrigsårene var det rasjonering på mange varer. Rasjoneringen av personbiler opphørte i 1960. Da var det 200 000 biler i Norge. I dag er det 2,7 millioner biler, nesten 14 ganger flere.
Flyreiser var forbeholdt de med tykk lommebok i 1960-årene. Det var noe eksklusivt og forfinet ved å fly i luften. Pakketurene var dyre, og for de få. I 1970 var det 3,7 millioner flypassasjerer i landet. I dag er det over 50 millioner. Nå reiser nesten en halv million nordmenn til Kanariøyene hvert år.
Det kom mye ny industri til landet. Jordbruket trengte færre folk enn før på grunn av stordrift og nye maskiner som kom, og dette førte til en sentralisering av bosetningen. I år 1800 bodde 90 % av befolkningen på gårder og småbruk. I dag er det nesten tilsvarende andel som bor i byene.
Mine foreldre la ned driften på Husefjell i 1975, av helsemessige årsaker. Produksjonen av høy i løsvekt fortsatte, men da bror min og jeg fikk kundekrav om balling av høyet gav vi opp. Det var tidlig på 80-tallet.
Telefonringing i 1940- og -50-årene
Strid om første kraftutbygging i Kvinesdal
De som forandret Norge
Phillips Petroleum henvendte seg i 1962 til norske myndigheter med søknad om tillatelse til å lete etter olje i Nordsjøen. Da hadde Danmark gitt en redergruppe og to amerikanske oljeselskaper enerett på all oljeutvinning på dansk sokkel. Phillips forventet vel samme løsning for norsk sokkel. Måten søknaden ble behandlet på, fortoner seg som det reneste eventyr, iscenesatt av et fåtall talentfulle unge mennesker som ingen hadde tro på.
Juristen Carl August Fleischer var 26 år da han i 1963 laget utkast til lov om petroleumsvirksomhet på sokkelen. Sjefen hans i Utenriksdepartementets rettsavdeling hette Jens Evensen, en entusiastisk og ubyråkratisk diplomat som forsto hva som kom. Loven ble til i ekspressfart, og slo fast at ressursene på og under havbunnen utenfor norskekysten tilhører den norske stat. Mange mener at nest etter Grunnloven er dette den viktigste lov som noen gang er vedtatt i Norge.
I 1965 fikk Industridepartementet ansvaret for oljen, og opprettet Statens Oljekontor, med Jens Evensen som formann og den unge juristen Nils Gulnes som sekretær. Det var bare de to, ingen andre. Gulnes, som hadde bare midlertidig ansettelse, lå på gulvet på kontoret og flyttet papirlapper rundt mens han delte opp norsk sokkel i blokker. Jens Evensen fikk 15 minutter foretrede i statsråd med planene. Einar Gerhardsen sa dette så greit ut, men ingen hadde noe særlig tro på dem og ville ikke bli forbundet med et mislykket prosjekt. I 1969 fant man olje i Nordsjøen.
Disse menneskene forandret Norge på en helt grunnleggende måte, og sørget for at vi noen tiår senere ble et av verdens rikeste land. De gav oss alle en ufattelig arv. De vokste opp etter krigen da alle var opptatt av å bygge landet og gi alle samme mulighet til utdanning, uavhengig av økonomi og bakgrunn.
Feda - mitt barndomsparadis
Den første barnevandrer?
Jentene kommer for fullt
Hundre år etter Grunnlovens tilblivelse fikk jentene stemmerett. De passet fortsatt i mange tiår hjemmearenaen og var ikke ute i yrkeslivet. Når de i etterkrigstiden gikk ut i jobb, fikk de gjerne sekretærer-jobber eller andre underordnede stillinger med lav lønn. Bare et fåtall tok høyere utdannelse. I dag har utdanningsrevolusjonen satt alt dette på hodet. Med like muligheter for alle, og jentenes ofte større innsats i skoleverket, er nå jentene i flertall på mange høyere utdannelser. Så kommer karriere og utviklingsmuligheter. I dag er det ikke snakk om kjønn, men hvem som er best kvalifisert for en jobb. Det er ofte jenter. Litt av en arv å få for vår datter.
Amerikabrevene
Oldefar Staale på Røynestad
Velstand og medisinske fremskritt gir lang levealder
For 150 år siden var Norge et av de fattigste landene i Europa. Mangelfull hygiene og dårlig kosthold gav fattigdomssykdommer som tuberkulose, epidemier og infeksjoner. Spedbarnsdødeligheten lå på 10 %. I dag er forventet levealder økt med 25 år, der kvinner i snitt lever 84 år og menn 81 år. Det har vært revolusjonerende fremskritt innen medisinen, der særlig tilkomsten av antibiotika på 1940-tallet gav livsforlengelse. Barnevaksinering, tilgang til sunn mat, intensivert hygienearbeid, moderne kloakksystemer og trygg drikkevannsforsyning har også virket sterkt inn. Medisinsk forskning er i dag high tech, og det kommer stadig nye og effektive medikamenter mot de fleste typer sykdommer.
Ironisk nok er dagens helsesituasjon truet av livsstilssykdommer, overvekt og mangel på fysisk aktivitet.
Fra Eidsvoll til Fjotland - i sikksakk på ville veier
Dr. Georg Omlands livshistorie
Den digitale revolusjonen
I 1980-årene startet den revolusjonerende informasjonsteknologien som fikk stor betydning for samfunnsutviklingen på alle måter. Vi gikk fra et industrisamfunn til et informasjonssamfunn, med pc’en og mobiltelefonens inntog. Microsoft utviklet Windows software og fikk totaldominans på verdensbasis. På 90-tallet utviklet CERN i Geneve World Wide Web (verdensveven) som medførte at hele verden kunne kommunisere via nettlesere fra Google, Microsoft og Apple, med engelsk som verdensspråket. Så kom smarttelefonen og nye sosiale medier med Facebook, Twitter, Instagram, YouTube, SnapChat og blogging. Og vi kan nå kostnadsfritt snakke sammen med venner på andre siden av kloden gjennom Facetime. Skattemeldingen kommer nå elektronisk i Altinn. Offentlige arkiver er digitalisert og gjort lett tilgjengelige. Kirkebøkene er scannet og søkbare.
I bedriftene herjer SAP operativsystem, noe onde tunger kaller tyskernes hevn etter å ha tapt krigen.
Utviklingen i informasjonsteknologien må utvilsomt kunne kalles ekstrem. Hele 90 % av verdens informasjon er skapt de siste to årene. Vi handler nå stadig mer på nettet. Amazon står alene for 20 prosent av verdens netthandel.
I dag har 90 prosent av alle nordmenn tilgang til internett hjemme.
Guri Bjødlebakken (Fiske-Guri)
Øye - historisk stad
Hva traff oss?
Når vi sitter i godstolen og tenker tilbake på hva vi har opplevd i vårt liv, kan vi lure på hva som har truffet vår generasjon. Vi har så til de grader vært med på tidenes opptur. Det er vel riktig å si at utviklingen i vår tid er historisk enestående. Vi har fått en ubegripelig arv i fanget.
I mitt hus i Nittedal er det én assosiasjon til min oppvekst på garden. Det er naboen. Han heter Torstein Seiersten og er nå 87 år og skral til beins, men er fortsatt en av de gamle heltene. Han har vist meg premieskapet sitt og fortalt om Sqaw Valley-klubben som han er i sammen med Kuppern. Da kommer minnene fra oppveksten frem.
Thomas Wolfe har sagt at «You can’t go home again», men jeg får se om jeg ikke trosser ham og innfinner meg i min barndoms dal igjen når tiden er moden. Da har jeg tid til å tenke enda mer igjennom den arven vi alle har fått.
Dei blinde på Rødland