For Øystein Øysæd (f. 1944) var det naturlig å prøve sjømannslivet. Faren Arthur Øysæd (1919-1957) ble kaptein i 1951, og Øystein husker at han allerede i tidlig alder var på besøk hos ham på M/T Dageid (10.000 tonn) tilhørende John P. Pedersen rederi i Oslo (senere Ditlef Simonsen rederi) sammen med resten av familien. Brødrene hans ble døpt mens de var ute, Randulf i Gøteborg og Asbjørn i Newcastle.

Kapteinens sønn

Arthur tok styrmannsskolen i Oslo 1942 og skipsførereksamen i Farsund 1943 og reiste først ut som styrmann. Han ble kaptein allerede 32 år gammel og det ble sagt at han var den yngste kaptein som noensinne hadde lagt til havn i New Jersey. Han døde bare 38 år gammel.

Så da Øystein var ferdig med framhaldsskolen, kom han ut på skoleskipet Sørlandet i tre måneder på opplæring før han i 1961 mønstret på Bernhard Hansen-båten Porthos (12 600 tonn) som jungmann. Han reiste ut sammen med tre andre kvindøler: Sigurd Haugland, Arnt Jerdal og Alf Johan Egeland. De ble påkostet fly fra Kjevik via Zürich til Palermo, og gikk om bord i havnebyen Catania. Første havn de kom til var Beirut i Libanon. En fin by, husker Øystein. Her kjøpte han seg sine første «slippers» for å følge moten.

Øystein Øysæd med sin fars kapteinslue om bord på M/T Dageid. Bildet er tatt av faren i Southampton da Øystein var 6 år gammel. Foto: Privat

Orman krybe

I tiden om bord på Porthos var han innom mange av verdens havner. Han var på østkysten og vestkysten av USA, i Montreal opplevde han den store forskjellen mellom flo og fjære, han gikk gjennom Panama-kanalen til mellom-amerikanske land, han var i Asia på Formoza (Taiwan), i Hong Kong, i Kobe, i Yokohama, i Chittagong (Bangladesh) og i Vietnam.

I Saigon skulle de spille fotballkamp mot et annet skipslag. Blant mannskapet på 43 på Porthos var det mange gode fotballspillere. Øystein så at noen mennesker holdt på med noen pinner ved siden av den provisoriske banen. Det var en svær orm som de drev og tok livet av. Det ble ikke full konsentrasjon om fotballen da, for Øystein så seg hele tiden rundt etter ormer.

Sjømannsfamilien Øysæd samlet på Monan i 1956. For Øystein var det naturlig å reise til sjøs siden far hans Arthur var kaptein, men for ham ble det kun en to års eventyrreise. Randulf derimot gjorde karriere til sjøs og ble styrmann og vikarierende kaptein. F.v. Arthur, Randulf, Asbjørn, Bergljot og Øystein Øysæd. Foto: Privat

Sprekk i båten

Øystein hadde lugar sammen med en italiener. Det var fem-seks nasjonaliteter på båten, men de fleste var nordmenn. De fire kvindølene som reiste ut samtidig holdt sammen hele tiden.

En gang over Stillehavet kom de ut for en orkan som var så voldsom at det kom sprekker i skipet. De kunne ikke gå på dekket fra akterenden til byssa midtskips, men måtte gå gjennom maskinrommet.

– Vi var så unge at vi ikke hadde vett til å bli redde, sier Øystein.

Vi var så unge at vi ikke hadde vett til å bli redde.

Båten måtte til reparasjon etter den turen.

I Yokohama traff han noen av de som hadde vært med på Tarald Brøvig-kollisjonen.

Her ble det feiret 17. mai 1970 med barneleker om bord på Mostun Sanko. Kari Hølmebakk Jerstad prøver ved hjelp av en hengende appelsin å bevege fyrstikkesken mot målet. I bakgrunnen Alf Rob (nr 2 fra høyre). Foto: Privat

Mange kjente på Eight Evne

Det var mest trivsel i de havnene som hadde sjømannskirke. Her var velferden aktiv og la opp turer og opplevelser for sjøfolkene. I Hong Kong organiserte sjømannskirken tur over til Kina. Han likte seg aller best i Kobe og New York.

Ved et landligge i New York reiste Øystein over Brooklyn Bridge til Bay Ridge for å treffe onkel Henrik (Rødland).

– På Eight Evne (Avenue) traff æg fleire kvindøler enn æg gjorde i Neset, sier han.

På Eight Evne (Avenue) traff æg fleire kvindøler enn æg gjorde i Neset.

Dollar i Norgesglass

Øystein var godt forberedt på sjømannslivet, og visste hva som ville komme. Ikke bare hadde han erfaring fra barndommen, men han oppsøkte også i oppveksten hjemkomne sjøfolk som la ut om sine opplevelser, gjerne på Hansens Kafé. Det var svære karer som kom hjem. Øystein ble litt opplært av dem, selv om de iblant overdrev erfaringene sine.

Han husker at de hadde mye penger, og de kjørte mye drosje rundt i bygdene på basarer og dansetilstelninger. På kafeen kunne de veksle inn dollarsedlene sine. Tomine hadde fast kurs, kroner 7,13 for dollaren. Hun oppbevarte sedlene i et toliters Norgesglass. Iblant fikk de se glasset, når hun skulle stappe sedler nedi.

Kjærligheten vant

Lettmatros Øysæd mønstret av i Tampa, Florida, i 1963 etter 23 måneder til sjøs. Det ble tog til New York sammen med Alf Johan, så fly til Oslo og tog heim. Toget stoppet ikke på Storekvina, kun på Sira. Det var mulig å få stoppet toget hvis man betalte 100 kroner. Øystein betalte. Tidlig på morgenen gikk han bort til drosjesjåfør Johan Solås og ble kjørt hjem til Monan.

Vennene hans som satt på Kroa observerte at Øystein kom spaserende ned Lundebrodet med hvite sokker og svarte sko. Dette var stilen fra Brooklyn.

Planen var å bare være hjemme kort tid. Han hadde allerede blitt garantert for av onkel Henrik i Brooklyn, og var fast bestemt på å reise til Amerika.

Så var det bare det at kjærligheten tok overhånd. Han ble forlovet med Marit i 1964 og gift i 1967. Han ble aldri mer sjømann.

Øystein måtte få noe fornuftig å gjøre, og begynte som rørleggerlærling hos Kloster. Der var han i 20 år til han fikk fulltids sysselsetting på stadion.

Broren ble styrmann

Randulf Øysæd reiste også til sjøs. Han dro etter realskolen i 1965, og tok styrmanns- og skipperkolen i 1968-70. Han seilte som styrmann mesteparten av sin fartstid, men var også vikarierende kaptein i noen perioder. I 1974 gikk han over på supply- og boreskip i Nordsjøen, i Middelhavet og ved Grønland. Randulf gikk i land for godt i 1983.

Telegrafist Alf Jerstad med morsenøkkelen om bord på Mosoil i 1965. Radiosenderen er i bakgrunnen, og på veggen henger nødsenderen. Foto: Privat

God jobb som telegrafist

Alf Einar Jerstad, født 1946, vokste opp i Faret og gikk på folkeskolen i syv år før han tok den toårige realskolen. Så i 1962 bar det til elektroforretningen til Emil Svendsen i Kristiansand der han som lærling ble satt til å springe rundt på takene til folk og montere de nymotens fjernsynsantennene.

Eldstebroren Paul hadde vært noen år til sjøs, også han på Porthos av Flekkefjord. Paul mente at Alf burde ta telegrafistskolen, for da ville han bli offiser, tjene godt, få en spennende og god jobb og slippe å være i maskinen, drive med fortøyning eller å male på dekk.

Alf lyttet til brorens råd, og etter den ettårige telegrafistskolen sto jobbene i kø. En av lærerne fra skolen formidlet et vikariat på et halvt år på båten Ranhall på 3000 tonn tilhørende rederiet Erling Hansen i Kristiansand.

Atten år gammel mønstret Alf på i Rotterdam som telegrafist. Ranhall var chartret av den jugoslaviske stat og gikk med bananer fra Guinea i Vest-Afrika til Koper. Gunnar Ellefskås fra Kvinesdal var også på båten. Etter et halvår i denne farten kom han heim til jul 1964.

Han reiste ut igjen og mønstret i Bristol på den 17 000 tonn store tankbåten Mosoil som tilhørte rederiet Mosvold. Hele resten av sin sjøkarriere var han på Mosvold-båter.

Alf Jerstad om bord på oljetankeren Naess Crusader i 1966. Foto: Privat

Pengelister og papirarbeid

Nå seilte han som telegrafist-sekretær, og klaget litt over at sekretærdelen av jobben tok mye av tida. Det ble mye papirarbeid med lønninger, ankomstpapirer i havnene og dokumenter på de som mønstret av. Han måtte også være med mannskapet når de skulle til lege eller til tannlege. Som en fast rutine hengte han opp «pengeliste» like før de ankom havnene. Der skrev mannskapet opp hvor mye lokal valuta de ville ha, og Alf måtte skaffe pengene.

Ved avmønstring fikk de aller fleste oppgjør for helgearbeid og jobb utenom normal arbeidstid. Dette kunne bli en anselig sum som de fikk med seg i lomma da de reiste heim til Norge.

Mosoil hadde utgangspunkt i den persiske gulf og gikk til Lourenzo Marques (nå Maputo) i Mosambik og til Sør-Afrika med olje. Det ble også en tur til Australia. Tor Nielsen var maskinist på båten, og Bjørn Åge Endresen var dekksgutt.

En spion?

I Mosambik fikk han et telegram fra broren Tor: «Mor er alvorlig syk. Kom heim». Det var ikke praktisk mulig å få mønstret av der, så han ble med båten i to uker opp til Abadan i gulfen. Moren levde fortsatt da han kom til Kvinesdal, men døde noe senere.

Denne heimturen fikk betydelige konsekvenser for ham, for på en fest på Folkets Hus traff han sin fremtidige kone Kari Hølmebakk.

Men han måtte ut igjen, denne gangen på Naess Crusader, et Mosvold-tankskip på 35 000 tonn. Han fløy til Bagdad og reiste ned til Basra som ligger ved Eufrat og Tigris hvor han ble værende på en misjonsstasjon noen dager siden skipet var forsinket. Han hadde med seg en morsenøkkel og trente litt på denne da han fikk streng beskjed fra de ansatte på stasjonen om å legge den vekk. Myndighetene kunne mistenke ham for å være spion. Han pakket ned morsenøkkelen raskt. Dette var tiden rundt seks-dagerskrigen med mye spenning mellom Israel og araberstatene.

Han ble fraktet med båt ut til en oljeplattform da skipet ankom. Naess Crusader gikk overalt i verden. På første turen til Taiwan kjøpte Alf mange pirat-kopierte LP-plater, husker han. Disse var billige og i mange kulører, med datidens kjente country artister. Skipet gikk til Japan, til New York med olje, kaustisk soda fra Galveston til et aluminiumsverk i Australia, gjennom Panama-kanalen og forbi stillehavsøya Rarotonga og til Brisbane, tilbake til gulfen, ny tur til Mexico-gulfen for deretter å gå med korn til Chittagong. Han mønstret av i New Orleans i 1967, for han måtte heim og avtjene verneplikten i marinen, som telegrafist.

I 1969 giftet Alf seg med Kari Hølmebakk, og hun ble med ham ut på Mostun Sanko som messepike. På bildet er hun 22 år og rydder i offisersmessen. Foto: Privat

Røde og grønne rubler

I 1969 giftet Kari og Alf seg. Begge reiste til sjøs, denne gangen på Mostun Sanko, et stort kombinert tank-/bulkskip på 70 000 tonn som Mosvold hadde leid ut til japanske Sanko Line. De mønstret på i Cagliari på Sardinia. Skipet var helt nytt. Kari var messepike og Alf fortsatt telegrafistsekretær. En annen kvindøl, Alf Rob, var også om bord, som matros.

Skipet gikk gjennom Bosporos-stredet og inn i Svartehavet der de lastet jernmalm i Novorossiysk.

Alf hadde hengt opp pengelista, der mannskapet måtte angi hvor mange rubler de ville ha. Alle fikk utdelt grønne fem-rubelsedler av de russiske myndighetene, for de ville ha kontroll med pengebruken og unngå svartebørshandel på jeans. Men lokalbefolkningen handlet jeans av mannskapet, og ved den væpnede kontrollen da de gikk om bord igjen hadde en uheldig sjømann en rød 10-rubelseddel på seg etter handelen. Han ble nektet å gå i land igjen. Da den samme sjømannen på neste tur ville i land, fikk han en maskinpistol i magen med beskjed om å bli på båten.

På vei til Japan måtte de gå rundt Afrika, for Suez-kanalen var stengt. En rundtur Novorossiysk-Japan tok tre og en halv måned, for det meste på åpent hav. De så land i Istanbul og ved Gibraltar.

På en tur ut Bosporos ble det så tett tåke at kapteinen ville snu og gå inn i Svartehavet igjen. Plutselig lettet tåken igjen, og da så de til forskrekkelse at det store skipet lå på tvers og blokkerte stredet. I den ene enden av båten var de nær land i Europa, i den andre enden Asia. Det gikk godt, men det var en trykket stemning om bord.

Kari stortrivdes i messa. Det var vanligvis to-tre kvinner om bord. Disse var gjerne konene til offiserer.

Det kom en omveltning i 1970 da mannskapet på 30 utenom offiserene ble byttet ut med kinesere. I Middelhavet fikk Alf telegram om at det var ledig jobb på trygdekontoret i Kvinesdal. Det samme året gikk Alf og Kari i land for godt. Alf var da 24 år.

Så ble det 48 år på trygdekontoret, til han i august 2018 ble pensjonist. Kari fikk jobb med regnskapet på Shell i Flekkefjord. Hun hadde også en karriere hos Brødrene Hølmebakk før hun havnet på vikarsentralen i Flekkefjord kommune.

– Æg likte mæg best i Japan og i Mosambik då portugisaran var der, sier Alf.

– Æg ville ikkje ha vore mine fem år på sjøen forudan. Stemningen ombord var alltid god, med godt kameratskap og ingen forskjel mellom offiseran og mannskabet.

Æg ville ikkje ha vore mine fem år på sjøen forudan.

Ei glemt tid

Over åtte hundre kvindøler har et nært og kjært forhold til sjøen etter å ha seilt på de sju hav i Norges storhetstid fra 1950 til1980. De var ubegripelig unge da de reiste ut, og ble formet av sjølivets krav og opplevelser. De kom tilbake som voksne. Noen fant sin karriere her, andre hadde dette som et forbigående kapittel i livet, et vandrerår. Alle har sin historie å fortelle. Her har vi bare trukket frem noen få som en illustrasjon på hva dette livet hadde å by på i en viktig tid i ungdommers liv.

I solnedgangen i Sydhavet kunne de med sin hjemlengsel lene seg tilbake etter en hard arbeidsøkt og synge den gamle skillingsvisen

«Vi seiler for velstand og lykke,

vi seiler for far og for mor.

Vi seiler for Norges ære,

og for flagget som vaier ombord»

På mange måter er sjøfolkenes storhetstid ei glemt tid. Det står svært lite i historiebøkene om uteseilerne som var så viktig for sjøfarten og for landet. Men for de det gjelder er minnene høyst levende. For ei utferdsbygd som Kvinesdal, med få alternativer på land, var sjøen en av de viktigste arbeidsplassene.

Sjøfolkene ble fort verdensvante etter besøk i havnebyer over hele kloden, men det var alltid mest stas å komme tilbake til bygda si hvor de kunne triumfere med lommene fulle av penger og med spennende historier å fortelle.

«Æ så dæm kom tebake med ei ega stolthet om bord»

(Åge Aleksandersen: Dekksgutten)

Kilder:

Statistikk fra Pensjonstrygden for sjømenn

«Vi seiler for velstand og lykke» (Terje Halvorsen)

 «Sjømannskirkens gullalder» (Silje Een de Amoriza)

«Den norske sjømann» (Kjetil Bakken/Øyvind Birkenes Andersen)

«Vi som dro til sjøs» (anmeldelse av Jon Michelet)

«Sjøfolk og velferdsstaten» (Elisabeth S. Koren)

Intervju med navngitte personer