I den første tid som jeg minnes, i slutten av 1800-årene og begynnelsen av 1900, bodde der langt flere mennesker så vel i Rørvik som ellers på gardene i grannelaget her på austsiden av Fedafjorden. Bare i Rørvik var der på den tida åtte bebodde hus, ja enda en kortere tid ni hus, med i alt 30–35 beboere. Foruten de seks husene, to i øvre Rørvik, to i mitre og to i nedre Rørvik, var det et hus med en familie på Lunneskaret, der var fergehus i Rørvik stranda hvor fergemannen bodde, og der var det i noen år et lite hus på Vollan i nedre Rørvik. Her bodde Peder Dyrli og kona Karen til de døde, Peder døde i 1911, Karen var død noen år før. Etter at Peder var død, blei huset revet.

På Opofte var det i den tiden todelt skole for kretsen med i alt ca. 40 skolebarn. I første klasse (avdeling) gikk barna de første tre skoleår, unntaksvis bare 2 år dersom det var særskilt oppvakte barn. I den klassen varierte det mellom ca. 14–16 barn. Annen avdeling omfattet de 4 siste skoleår og i den klassen var det opptil 24 elever.

SKOLEHUSET var bygget i 1887. Det var fra først av bare en skolestue med gang og et lite rom (kammers) som læreren disponerte. I 1938 blei der, for en stor del ved dugnadsarbeid og frivillige gaver fra folk i kretsen, bygget til en stue med kjeller under til sløydrom.

Fra først av var det lange pulter med plass til fire barn på hver, og det kunne være i bruk seks-sju slike pulter i stor skolen. Seinere, fra omkring århundre skiftet, blei det skiftet over til tomannspulter. Lærer fra 1883 var Mathias O. Risnes fra Fjotland, og han var lærer fram til han døde i 1914.

Så vidt jeg minnes hadde vi 20–24 veker skole i året. Vi gikk annenhver dag på skolen, altså storskolen den ene dagen og småskolen den andre. Skolen var oftest delt opp i turer på fire veker og så opphold to–tre veker mens læreren var på Skranefjell og Håland. Lærer Risnes var en drivende lærer så vi hadde lekser til heimearbeid også i de tider da det ikke var skole her mellom skoleturene. Selv i sommerferien ga han lekser i Pontopidans forklaring og bibelhistorie som skulle pugges utenad, samt også lekser i norgeshistorie og geografi. Så holdt han en «overhøring» en dag midt i ferien, da ble vi hørt i leksene og fikk nye lekser til skolen skulle begynne igjen om høsten.

Selv i sommerferien ga han lekser i Pontopidans forklaring og bibelhistorie som skulle pugges utenad.

Å LÆRE disse lekser blei gjerne utsatt til i siste liten, så det kunne bli å sprenglese på slutten av ferien.

Hvert år når skoleåret sluttet ved jonsoktider, var det en dag til avslutning. «Presteeksamen» kalte vi den dagen fordi presten oftest møtte opp.

Dessuten møtte de som var i tilsynsutvalget for kretsen, og av og til kom også enkelte av foreldrene. De satt alle og hørte på overhøringen i de forskjellige fag, samt fulgte med når noen av elevene, helst de som skulle gå ut av skolen det året, måtte fram å vise sine regneferdigheter på veggtavla.

Det var en spennende – men også en høgtidsdag. Vi fikk den dagen dra på oss de beste klær og sko. Og dagen før hadde noen av elevene vært i skolestua og pyntet opp med blomster og grønt, ville blomster og hageblomster. Dersom året var så tidlig at nypebuskene var sprunget ut, var nyperoser et populært innslag. Og så ikke å forglemme eikelauv som vi laget lange girlandere av ved å brette bladene og stikke stilken av det ene bladet inn i det andre. Disse girlanderne blei hengt i bukter og bølger tvers over vinduer og andre steder.

Blomsterbuketter blei også til dels spikret på vinduspostene eller på veggen, og vi gjorde vårt beste for å få det så festlig som mulig.

I FORRIGE ÅRHUNDRE og fram til over århundreskiftet blei gulvet i skolestua vasket bare en gang hver to uker.

Denne vaskingen gikk på omgang for oppsitterne i kretsen. Det daglige renhold og fyring i ovnen gikk på omgang mellom skoleelevene. Til dette arbeidet laget vi gjerne små sammenslutninger, ofte samtlige skolebarn fra en gård gikk frivillig sammen og hjalp hverandre på de dager som en i sammenslutningen hadde rengjøringen (å feie i skolestua). Det var da å ta på skoleveien en halv time (eller mer) tidligere enn vanlig.

Kommet fram til skolestua var det å gå ut i skogen og skjære seg en høvelig einerkvist og så gå over gulvet med denne for å feie vekk det verste.

Læreren sa at vi skulle skvette litt vann på gulvet så støvet ikke føk så opp. Det blei nå så som så med vannskvettingen, så støvet stod ofte høgt i været. Det var også med i instruksen at vi skulle tørke støv av kateter og pulter. Stua blei feiet først og vi sluttet ute i gangen, og derfra kastet vi ut det vi hadde fått samlet av støv og sand og rusk. Feiebrett var der ikke, men der var et hendig lite hull i ganggulvet hvor vi kunne feie ned siste rest.

ALLE SKOLEBARNA gikk til skolen i tresko eller tretøfler, så det kunne følge nokså meget grus og jord med bena inn i skolestua. Bare når det blei så mye snø og denne «kladdet» på treskoene, fikk vi bruke sko og støvler.

Alle skolebarna gikk til skolen i tresko eller tretøfler.

Så snart det blei så varmt om våren at det gikk an å kaste tresko og strømper, var det å springe «berrføtt» hele dagen. Da følte vi oss så mye lettere, og vi ventet alltid på å kunne kvitte oss med treskoene.

I friminuttene hadde vi tumleplass nok i skogen og utmarka rundt skolehuset.

I skolehus-ura var der «arbeidsplass» for guttene til å arbeide med steinene der. Det hendte også at vi gikk på heieknattene omkring og fikk løsnet og rullet ned stein som lå der. Eller vi om høsten laget demninger i småbekkene og fikk det til å flomme når vi brøt dammen.

Om vinteren, når isen på Opoftevannet blei så sterk at læreren ga oss lov til å gå der, var det å tumle på isen både gutter og jenter, - eller på kjelke i skolehusbakken. Blei det for glatt føre, satte læreren et merke hvor høyt opp i bakken vi fikk lov til å starte. Ellers var det «å bommast» (leke gjemsel). «sprette jepp» eller «slå munk».

Om sommeren drev vi meget og «slo ball» med en heimegjort ball, laget av tøyfiller, eller som det beste – sydd av skinn og pakket med filler inne i. Stundom hadde jenter og gutter hver sin plass og slo ball, jentene da framfor skolehuset på nedre siden av veien. Eller jentene satt der i småkretser og «spilte knus» med fem runde småstein eller kuler.

Om sommeren drev vi meget og «slo ball» med en heimegjort ball, laget av tøyfiller.

I DE TIDER hadde ikke skolebarna skikkelig regntøy og slett ikke gummistøvler. Til noen beskyttelse i det værste regnværet var det gjerne en gammel trøye eller en kåpe som var arvet etter eldre søsken. Vi kunne derfor ikke leke ute i friminuttene når det var ordentlig regnvær. På slike regnværsdager endte det av og til at i allefall vi gutter krøp opp på loftet over skolestua. Her var vinterveden lagret, og så sjauet vi så der oppe at læreren av til måtte stagge oss for han blei redd at hele loftsgulvet skulle havne nere i skolestua.

Skoledagen begynte alltid med et salmevers eller to, for eksempel «Herre signe du og råde», «Jesus la mitt hjerte få», «Kjære Jesus vi er her» eller andre, samtidig Fadervår eller en kort bønn. Slutten på dagen var også salmesang, for eksempel: «Jesus styr du mine tanker» eller lignende, samt en kort bønn. Som sådan var ofte brukt: «Gud la oss i din kunnskap fremmes, så det vi lærer aldri glemmes, men vokser med oss dag for dag til Kristi alders fulle måde, så vi hos deg må finne nåde og du i oss ditt velbehag».

Når skoledagen var slutt, stilte læreren seg ved kateteret, barna måtte marsjere ut en for en, snu seg mot læreren i døra og bukke eller neie til læreren.

Etter hvert minket det med skole - barn i kretsen, og skolen på Opofte måtte nedlegges. Siste skoleår i det gamle skolehuset var vinteren 1957–1958. Så blei skoleordningen forandret derhen at barna på Opofte og Lande blei sendt til Tjomsland og seinere med ruta helt ned til Alléen i Lyngdal. Barna fra Ulland, Rørvik og Teistedal blei fraktet med skoleskøyta til Feda. Da der var gått ras i Rørvikstranda 17. desember 1966, blei også skoleruta på fjorden innstilt og barna blei kjørt til skolen på Liknes.