– Jeg skal være den første som sier det: Jeg skulle ønske at det hadde blitt harry med julegaver.

Maria Abrahamsen insisterer på å tenke tanken.

På Fossjordet er det travle hverdager som småbarnsforeldre. Tidligere i år ble Maria og Sebastian foreldre til Ivo, som nå er blitt ni måneder gammel. Fra før har Maria sønnen Alfred på fem og et halvt år.

– Det er altoppslukende. Det må jeg si.

Foto: Cecilie Nilsen

LIKEVEL PRØVER HUN å gå inn i førjulstiden med så lave skuldre en tobarnsmor kan ha.

– Jul. Hva er viktig for deg?

– Jeg tenker mye på: Tilbake i min egen barndom husker jeg ikke hva jeg fikk av alle i julegaver. Men jeg har mange minner om tingene vi gjorde og at de voksne hadde tid til meg; når vi så julefilm, lekte eller bakte sammen.

Hun mener det skal lite til for å inkludere barna i det man allerede gjør.

– Er sju slag viktig for deg, spør barnet om å hente sukkeret og la dem sitte på kjøkkenbenken og delta. Min gutt har nettopp lært å knekke egg. Vi må ta ut litt eggeskall. Men barn synes det er gøy å få litt ansvar ved å bli med.

– Samtidig er det en ypperlig anledning til å lage gode juleminner i forberedelsene. De får evnen til å sette større pris på julekaka hvis de får se hvordan den blir til.

– En lav terskel, altså?

– Å ha lav terskel for å inkludere ungene er viktig for min del. Jeg gir dem små oppgaver i tingene jeg har lyst til å gjøre for at det skal bli koselig til jul. Det skal ikke være perfekt. Om det mangler noen greiner på den ene siden av juletreet, ikke snu det vekk - le heller av det. Det er litt av sjarmen.

Jeg har lyst til at vi skal hegne om den uperfekte jula.

HUN DELER ET TANKEKORS rundt julegaver.

– Jeg har i lang tid tenkt på at det er vanskelig med alt fokuset på gaver og det materialistiske. Jeg prøver å å finne en balanse. Hvorfor må vi ha så mye fokus på det?

Særlig nå i dyrtid, mener hun det kan være en byrde for mange.

– Akkurat som gjenbruk er blitt tøft og moderne, i stedet for avleggs.

– Slik håper jeg det kan bli rundt måtehold på kjøp av julegaver. Jeg håper det blir harry.

Foto: Cecilie Nilsen

Maria Abrahamsen

Psykolog og forfatter

Driver kontoen @psyktdeg på de sosiale plattformene Instagram, Facebook og Tiktok. Hun har over 100.000 følgere.

Har gitt ut bøkene «Psykt deg» og «Bootcamp for psyken. Åtte uker til ro, styrke og tilfredshet.». Abrahamsen holder foredrag om psykisk helse, samarbeider med ulike læringsplattformer, hjelpetelefoner og digitale helsetjenester om forebygging og innhold til livsmestringsfaget.

Medeier i ePsyk, en digital tjeneste som tilbyr personlige videosamtaler med blant annet psykolog, psykiater, kognitiv terapeut, jordmor og prest.

Farsund-psykologen har sin egen podcast: «I ro med Maria».

Mottak Åse Gruda Skard-prisen i 2020. Har vært nominert til både internasjonale og nasjonale priser; «About you awards Europe 2022», Jenteprisen og vært Vixen-finalist. Er på nytt nominert i kategorien «helse» i Vixen Awards 2023.

Det siste året har hun skrevet en takknemlighetsdagbok. Denne blir utgitt av Gyldendal forlag i 2024.

Head of psykology og styremedlem i plattformen Abel, som tilbyr helseveiledning. Abrahamsen skal være med å lage en sertifisering for helseveileder.

Medeier og styremedlem i Team Tomorrow, et management som kun har kjente profiler som bidrar til en bedre fremtid, innen flere forskjellige sjangre på sosiale medier.

Hun medgir at det er litt skummelt å si, fordi hun har mange familiemedlemmer som gjerne vil kjøpe gi gaver.

– Det er vanskelig å være den som sier at vi stopper med det. Men jeg håper vi går en tid i møte hvor det blir litt ukult. Alle julegavene er verken heldig for miljøet eller for selvfølelsen vår. Det er tvert imot ganske uheldig å være så avhengig av materialistiske og flyktige ting. I tillegg er julegaver noe som er vanskelig for de som strever økonomisk i utgangspunktet. Det er en kjempestor bekymring som er veldig reell for de som rammes, og noe som kan være vanskelig å snakke om.

– Jeg skulle ønske at vi gjør de det litt lettere for de som ikke har så god råd. Man skulle ikke trenge så mye for å kunne feire jul.

– Gi heller barna opplevelsen av at man har god tid.

Foto: Cecilie Nilsen

FOR HENNE TRUMFER det alt.

– Jeg har jobbet mye med det å gi slipp på alt man egentlig har lyst til å gjøre for min egen del. Når desember kommer, har man lyst til å gå på julebord og henge med venner. Det er mye egentid man må gi slipp på. Det har særlig blitt tydelig etter at jeg fikk nummer to, at tiden virkelig ikke strekker til. Jeg har gitt opp kampen litt, og har blitt flinkere til å akseptere at dette er en kort periode av livet. Ettermiddagene mine handler om ungene - det er deres behov jeg går og tilfredsstiller hele tiden. Men det føles på ekte som et privilegium.

Alt som skjer i verden, gir Maria perspektiv.

– Alt som skjer i verden har gått veldig inn på meg. Jeg kjenner bare på at det ikke er noen annen plass i verden jeg heller vil være, enn å skape en fin hverdag for familien min. Så sykt heldig jeg er, som har friske barn og lever i trygghet. Det er et så sinnsykt stort privilegium. Jeg føler ikke jeg har rett til å klage selv om livet som småbarnsmor er tøft og tungt. Det gode veier fortsatt opp for lite søvn og lite egentid.

Som psykolog ser hun at det er mange som strever.

– Det er mange som opplever fremtidsangst akkurat nå på grunn av alt som skjer i verden.Men jeg vil si at det ikke er angst, men en helt normal reaksjon på en unormal situasjon. Vi skal være litt redde nå, når vi ser barn bli drept på den måten i Gaza. Vi må heve stemmen, ta lærdom og sette oss inn i saken. Men det er ikke angst, det er en sunn frykt vi trenger å ha akkurat nå.

MAN SKAL IKKE GÅ LENGER enn helt lokalt for å finne stor sorg over barn som har gått bort det siste året.

– Det som har skjedd lokalt har rystet meg skikkelig. Det har på mange måter fått meg til å våkne litt opp i forhold til hvordan jeg distribuerer tida mi. Hva er det som er viktig her i livet egentlig? Det er lett å takke nei til ting utenfor hjemmet.

– Jeg har fått en dypere respekt for tid med familien.

Foto: Cecilie Nilsen

Hun snakker saktere.

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på de foreldrene som har mistet sitt barn. Jeg vet ikke om de vet, men tror det gjelder ganske mange når det bli så nært. Det kunne jo ha skjedd hvem som helst. Det kunne vært meg og mine. Jeg tror vi alle virkelig har tatt dem helt inn i hjertet. Vi har nærmest fått oppleve det litt på kroppen selv også, på en måte. Selv om vi aldri kan være i nærheten å forstå hvor gjennomgripende vondt det må være, uten å ha opplevd det selv.

– Denne jula tror jeg det er mange som tenker ekstra på de familiene som går inn i en jul der det er noen som mangler.

Med blanke øyne prater hun videre:

– Jeg griner litt hver dag. Det har jeg gjort de siste ukene. Både for det som skjer i Gaza, meg jeg tenker mye på de lokale familiene. Man trenger ikke å være psykolog for å innse brutaliteten rundt det. De har opplevd noe man ikke skal oppleve.

Det er bare vondere enn jeg har fagbegrep for å beskrive. Da sitter vi bare igjen med stillhet og tårer i en slik situasjon.

Hun er stille litt.

– Men vi må våge å være nær likevel. Når en familie mister noen og går gjennom en slik opplevelse, klarer vi å sette oss litt inn i følelsene som er litt tunge. Mange bli kanskje skremt av hvor vondt det føles. Men det er så viktig å fortsette å våge og være nær. Vi må tørre å spørre hvordan det går. Vi må inkludere, vise at vi bryr oss og ikke glemme.

MED TIDEN MÅ LIVET gå videre.

– Å gå videre betyr ikke at man har glemt. Det går an å gå videre med sorgen. Man kan ha plass til den i hjertet, samtidig som man gjør hyggelige ting.

Akkurat det synes hun er vanskelig i disse tider.

– Det er vanskelig å snakke om ting i sosiale medier akkurat nå. Folk her lokalt strever med savn og sorg. Ting som skjer i verden føles så stort og vidt. Derfor er det vanskelig å finne tematikk som føles ok å snakke om akkurat nå, som ikke dreier seg om det.

Blikket hennes er fast. Ansiktsuttrykket mildt.

– Samtidig er det så viktig at vi er bevisste på hvor heldige vi er som har muligheter til å skape det fint for omgivelsene våre, her vi lever i trygghet og fred. Vi kan lage gode opplevelser og gode øyeblikk for de rundt oss - på tross av det vanskelige. Det gode må seire i en vond verden. Og det går an å ha to følelser samtidig.

– Det vonde kan vekke en bevissthet om hva vi har å være takknemlige for. En bevisstgjøring for å skape flere av de gode øyeblikkene. Ikke vær redd for de gode stundene. Det hjelper ingen at vi alle knekker sammen som enkeltpersoner og samfunn.

– Vi må stå stødig nå - og det gjør vi ved å skape godhet og gode opplevelser.

Foto: Cecilie Nilsen

– Hvordan møter vi barna som savner en venn?

– Min sønn, Alfred, var en av de som mistet en venn i barnehagen. Vi har snakket masse med ham om hva det er å dø. Pappaen til Alfred jobber i begravelsesbyrå. Tematikken er derfor naturlig tett på. Vi er begge opptatt av å si ting som det er. Vi snakker ikke rundt grøten. Ved å si ting nøyaktig som det er, unngår man å overlate noe til fantasien. For barn mellom fire og sju år kan det bli enda skumlere i hodet hvis man ikke sier akkurat som det er. Vi kan også fortelle hvordan det føles for oss. Og hva man kan forvente å føle og tenke når slikt skjer.

– Noen barn reagerer ikke så mye, mens andre barn tar det veldig tøft. Noen kan ha mareritt og bli redd for at det kan skje med dem.

Maria skulle så gjerne lovet barnet sitt at det ikke skal skje med ham.

– Men man har lært at det skjedde med noen det aldri skulle skje med. Her i huset prater vi mye om sannsynlighet. Om at sannsynligheten for at noe skulle skje med oss, er ekstremt lav. At det ikke er noe han trenger å være redd for. Men det er tidlig for barn å bli bevisst sin egen forgjengelighet. Samtidig gir det ham samtidig en slags respekt for død og liv også. Man kan snakke om store, eksistensielle spørsmål.

Hun anbefaler å være tilgjengelig, ærlig og åpen.

– Prøv å bearbeide sine egne følelser som voksen før man går inn i samtaler med barna. Slik kan man ha en noenlunde stødighet for å ha rom for barnets følelser og sorg. Men det er ikke noe galt i å fortelle eller vise at man selv også griner. Men det er viktig at når man snakker med barna, er det de som skal trøstes, ikke meg.

Maria og Alfred besøker ofte graven til vennen fra barnehagen.

– Han kommer ofte på henne. Alfred insisterer på å plukke blomster til graven. Hun lever videre i disse små.

Maria tenker at mye handler om hvordan man loser barn gjennom det å måtte oppleve å miste en venn.

– Det ødelegger ikke et barn å oppleve det verst tenkelige. Når omgivelsene loser gjennom på en god måte, kan barna tvert imot bli mer robuste. De bærer med seg erfaringen.

DET STORE VERDENSBILDET synes hun også er skremmende.

Jevnlig blir Maria som fagperson invitert til å gjeste «God Morgen, Norge». Da hun nylig skulle prate om vinterdepresjon, syntes hun det var vanskelig å finne det relevant.

– Man skal ikke devaluere depresjon. Men på en annen side føles det mindre relevant i det store bildet akkurat nå, medgir hun.

– Men det blir kanskje bedre fremover? Sannheten er at jeg synes ting er litt mørkt nå.

Foto: Cecilie Nilsen

– Vi tar ekstremt mye mørke inn over oss. Men kanskje vi bare må akseptere at verden faktisk er slik nå. Kanskje vi må tenke at vi som art ikke er så perfekte som vi skulle håpe. Vi gjør så mye feil og klarer ikke å ta vare på hverandre i verden. Vi er i stand til å gjøre grufulle ting mot hverandre. Det er en realitet vi må våge å ta inn. Men må et tidspunkt må man ta lærdom og heller la det mørke motivere deg.

Hun mener at man i stedet må man fokusere på hvordan man kan gjøre sitt eget liv best mulig, akkurat nå.

– Velger man å la seg motivere av mørket til hvordan man kan skape en bedre verden for alle nå. Vi må finne en balanse på det å skulle tenke positivt, men våge å ikke lukke øynene.

ETTER ÅRENE MED PANDEMI mener Maria at det ble tydelig hvor lett det er å miste hverandre.

– Jeg håper vi går inn i en jul med mer fokus på inkludering.

Foto: Cecilie Nilsen

– Vi må ta vare på hverandre og på flokken. Til syvende og sist er ikke julegavene det viktigste, men at vi har hverandre og har tid sammen. Det er ikke så farlig å invitere en fremmed hjem til jul. Det er fryktelig mye ensomhet i landet vårt nå.

Vi må tenke at ingen må stå alene.

– Ensomhet er den største risikofaktoren for tidlig død, farligere enn å røyke. Fysisk og psykisk uhelse er noe vi lett kan forebygge, ved å inkludere. Ikke være redd for å spørre andre med på ting. Skap felles møtepunkt for både voksne og barn, anbefaler hun.

Maria liker å øve på takknemlighet. På nyåret gir hun ut en ny bok, en takknemlighetsdagbok.

– Mammaen min pleide å lese og synge for oss hver kveld. Da pleide hun å late som at en engel kom inn i rommet med en kurv. Kurven skulle fylles opp med ting vi var takknemlige for. Det ble en høytidsstund hver kveld.