Omfavner norsk jul

Familien Inna, Vitali og Artem (8) Siusel sitter sammen i sofaen, trygt hjemme i Torvgaten i Farsund. Utenfor vaier en lysgirlander rett utenfor vinduet.

Inne, under det høye taket i leiligheten de leier, er det pyntet til jul; med julelys i stålampa, juletre og nisser.

– VI REISTE FRA Ukraina fordi vi ikke så noen fremtid der. Vi ventet på at krigen skulle ta slutt, men den bare fortsatte. Både jeg og mannen min er advokater og jobbet ved den ukrainske domstolen. På grunn av krigen kunne vi verken jobbe eller leve et trygt liv. Vi hadde ikke penger til å livnære oss. Derfor forlot vi hjemlandet vårt, forteller hun.

– Veien hit var veldig vanskelig. Det tok ti dager. Vi var innom både Russland, Danmark, Latvia, Polen og så kom vi til Kristiansand.

Da familien først kom til landet, var det ekstra vanskelig. Ikke kunne de norsk, selvsagt. Og ikke kunne de engelsk, heller.

– Vi måtte prate på tegnspråk og det var veldig stressende og vanskelig. Men det gjorde også at vi måtte lære oss norsk raskt.

Etter å ha vært i Kristiansand, var familien en måned i Stavanger. Deretter endte de til slutt opp i Farsund.

Nå har de vært bosatt i Torvgaten i rundt ett år.

– Vi hadde lest om Norge og at Norge er flinke til å hjelpe barna, samt at barna får gå på skole. Det var viktig for meg. Vi hadde også hørt at det var vakkert i Norge. Og lite søppel. Og trygt. Derfor dro vi hit.

I NORGE HAR ARTEM fått seg venner. Han går på Farsund barneskole - og stortrives. Når avisa er på besøk, gjør han og pappa Vitali seg klare til å gå på karatetrening.

– I starten kjente vi ikke så mange. Det var vanskelig. Nå er vi blitt kjent med lærere, foreldre og andre mennesker i byen. Nordmenn er hyggelige, når vi treffer dem på butikken og andre steder. Mange hjelper oss hvis vi lurer på regler, kultur eller språk.

Familien er fra byen Melitopol, sørøst i Ukraina. Melitopol ble tidlig okkupert da krigen startet og er base for den russiske okkupasjonsadministrasjonen i Zaporizjzja, en av fem regioner som Russland har annektert.

– Det bor faktisk åtte familier fra Melitopol i Farsund. Vi kjente ikke hverandre da vi bodde der. Men har knyttet kontakt her i Farsund. Det er morsomt, smiler hun.

Inna prater godt norsk.

– Nå føler jeg at jeg kan prate mye bedre enn for ett år siden. Jeg forstår nesten alt og kan snakke ganske bra.

Hun trekker på smilebåndet.

– Ofte går vi inn for å kun prate norsk til hverandre her hjemme. Det kan bli ganske festlig, humrer hun.

LYSGIRLANDEREN UTENFOR vinduet vaier i vinden. Inne er det godt og varmt. Og en kime til julestemning.

– Vi har begynt å pynte til jul. Vi har kjøpt juletre, smiler familien på tre og iakttar juletreet i hjørnet. Under står en nisse. Flere nisser står rundt TV-benken.

– Og så har vi kjøpt disse.

Inna peker.

– Hva heter de?

– Nisse, svarer undertegnede.

– Nisse, ja, nikker hun.

Artem viser frem litt av julepynten. Nissene har kommet inn i varmen hos familien Siusel.

Alt julepynten har de kjøpt på bruktbutikk. Det mener Inna er en viktig ting for nye landsmenn.

– Det er veldig viktig at Norge har bruktbutikker. Der kan vi kjøpe mye av det vi trenger, uten at det er så dyrt. Der kjøpte vi juletreet. Og der kjøper jeg også klær til min sønn. I vanlig butikk er klærne veldig mye dyrere.

JUL I NORGE ER ifølge Inna ikke helt det samme som i Ukraina.

– I Ukraina feiret vi ikke jul den 24. desember. Vi feiret mer nyttårsaften den 31. desember. Men når vi er her i Norge, tar vi det beste fra begge stedene.

Forrige nyttårsaften i Farsund minnes de med stor glede; fyrverkeri over byen, masse mennesker i gatene og god mat. Artem har bursdag 2. januar, så fyrverkeriet ble som en slags feiring for ham også.

– Mannens søster og hennes familie bor i Flekkefjord. Vi pleier å feire både jul og nyttår med stort selskap sammen med dem.

Familien forteller gjerne litt hvordan de feiret jul i Ukraina. Før krigen.

– I Ukraina lager vi mye mat når det er jul. Forskjellige typer salat, kjøtt, fisk og ulike brødskiver. Vi tar for eksempel brødskiver med fisk og kjøtt og lager det til en kake. Vi har massevis med mat og feirer med stort selskap. Vi hadde ikke så god plass til å selskap hjemme, så vi var ofte ute og spiste; til sentrum, på kafé eller hos venner.

– 4. januar pleide vi å gå til foreldrene til min mann. Vi satt rundt bordet sammen, spiste sammen og ga hverandre gaver. I Ukraina feirer man nemlig at julenatta er 6. januar. Da laget vi grøt med sukat og frukt og gikk til tante og onkel og fortalte eventyr og ga dem grøt, og så ga de Artem gave tilbake. Husker du det, Artem?

Artem nikker med et smil.

– Julen i Norge feirer vi to ganger; både 24. desember og 31. desember. Begge ganger med mannens søster og hennes familie. Vi lager god mat og gir hverandre gaver.

DET ER MANGE TING familien liker med norsk jul.

– Vi liker at Norge har lang juleferie. I Ukraina hadde vi også ti dagers juleferie. Det er også veldig koselig at det pyntes til jul i byen, med lys og andre ting, smiler de.

– Og det gjør ingenting at det pyntes tidlig, synes de.

Inna har hatt praksis på Coop Extra på Gåseholmen. Der har hun fått fast jobb fra desember.

– Jeg liker at butikkene har massevis av god julemat. Gjennom arbeidspraksisen min på Extra ser jeg også hver dag hvordan folk kjøper gaver til barnebarn og hvordan de kjøpet blomster til hverandre. Det er fine tradisjoner, som passer meg, smiler hun.

SELV OM INNA og Vitali har jobbet i 15 år som advokater i Ukraina, må de ta både klare nivå B2 i norsk, ta videregående skole og universitetsutdannelse på nytt i Norge, hvis de skal jobbe som advokater her i landet.

– Så vi kan ikke jobbe som det her i Norge. Men jeg har som sagt fått jobb på Extra. Kanskje jeg om noen år kan studere og bli advokat-assistent. Og min mann har førerkort i alle kategorier og har erfaring som bussjåfør. Så kanskje det kan være en mulighet, tenker hun høyt.

– Vi ønsker ikke å flytte tilbake til Ukraina. Vi vil bo her, slår hun fast.

Den største grunnen til at familien ønsker å bli boende i Norge, er sønnen Artem.

– I Ukraina hadde han det ikke så bra. Det var mye stress og vi klarte ikke å slappe av som familie.

– I Norge trives vi mye bedre. Jeg er så stolt av min sønn. Han er veldig positiv.

I Ukraina gikk Artem på turn, tai-boksing og spilte sjakk.

– Her i Norge går han på kulturskolen, hvor han går på tegning og lærer å spille gitar. Og han har karate-trening tre ganger i uka.

Artem har gradert til rødt belte i karate.

– Vi er så takknemlige for Lista Karateklubb og gode trenere. De lærer barna god disiplin og er gode til å motivere. Artem gleder seg til å komme på trening, hver gang, sier Inna.

KONTRASTEN ER STOR til hvordan hverdagen var i Melitopol og flukten derfra.

– Men det har vært verdt den vanskelige og lange veien. Usikkerheten var stor da vi dro fra hjemlandet vårt. Vi sto dager i kø på grensen mellom Ukraina og Russland. Vi gruet oss for hva som ville møte oss i et fremmed, nytt land. Men da vi satt hjemme i Melitopol, uten skole og uten jobb - med krig utenfor døra, snakket vi om at det var viktig for oss å finne en trygg fremtid for sønnen vår. Det er vi i ferd med å skape nå.

Inna smiler tappert.

– Hva savner dere mest?

– Vi savner foreldrene til mannen min, som fortsatt bor i Ukraina. Men vi ringer dem hver dag og prater med dem på Facetime. Det er hyggelig. De kan ikke komme hit fordi Vitalis bestemor er 80 år og kan ikke flytte. Selv har jeg ikke lenger foreldre og jeg har ikke søsken. Men jeg er veldig nærme svigerfamilien min. Så takk og pris for internett. Men vi savner veldig å sitte sammen med hele familien rundt et bord og snakke med hverandre.

– Og jeg savner bare det at foreldrene hans passet Artem og hadde ham på overnatting, slik at jeg og Vitali fikk en helg for oss selv.

Det nye livet i Farsund har familien omfavnet med hele seg.

– Farsund er en vakker kommune. Mannen min går ofte på fisketur. Om sommeren plukker vi sopp og blåbær i skogen. Vi liker også å gå på turer i naturen og å besøke forskjellige museum for å lære mer.

– Vi koste oss dessuten på 17. mai. Alle var så vakre i bunader. Det var stas med massevis av is. Artem gikk i barnetoget med klassen sin og i folketoget med karaten.

I ÅR GLEDER FAMILIEN seg til å innta norske juletradisjoner i enda større grad enn i fjor.

– Vi fikk ikke prøvd norsk julemat forrige jul. Det vil vi prøve denne jula. Nå vet vi mer om tradisjonene, og har funnet oppskrifter. På butikken har også folk fortalt meg at nordmenn pleier å bake julekaker. Jeg har fått noen oppskrifter på dette også. Jeg gleder meg til å prøve, smiler Inna.

I tillegg til det norske, vil også ukrainske oppskrifter tas i bruk.

– Dessuten liker mannen min veldig godt julebrus.

Inna får også julestemning av julepyntede gater og girlanderen på utsiden av vinduet.

– Hvis vi spiser mandarin, minner det meg om lukten av jul. Og av og til sitter jeg i vinduet og ser på julepynten i butikkvinduet nedenfor her. Det gir en god julefølelse, smiler hun.

FØR JUL SKRIVER Artem brev til julenissen.

– Han legger det under juletreet, ved siden av et glass med melk og sjokolade til julenissen. Om morgenen er sjokoladen og melka borte, og det samme er brevet. På julaften kommer det gaver under treet, forteller Inna.

Hun synes det er en fin tradisjon å gi gaver til hverandre.

Juletreet står i hjørnet i stua.

– Juletreet får stå frem til mars hos oss. Vi liker det så godt, medgir Inna.

Når familien skal ha litt ekstra julehygge, vet Inna hva de gjerne gjør.

– Vi liker å se julefilmer. Da koser vi oss med mye lys, mandariner og julefilm fra sofaen, forteller hun tilfreds.

– Etter at vi flyttet til Norge, har vi hatt massevis av tid til å være sammen med familie. Det setter vi stor pris på. Livet vårt er annerledes enn livet i Ukraina, men til det bedre. Vi er lykkelige nå.

Slik skaper ordførerfamilien julestemning

Partolken: – Lov å velge utradisjonelt

– Gi heller barna opplevelsen av at man har god tid

Lover landlig førjulsmagi

Ola (14) storkoser seg når han lager julemat

Skaper julestemning med kirkeklokkene

Quiz: Hvor mange julenøtter klare du å knekke?