En kasse med julepynt er tatt fram fra kjelleren, med grønne julestjerner som snart skal lyse i vinduene. Her er også adventsstaken, som de tenner litt på forskudd denne mørke dagen i november.
– Unni er veldig julemenneske. Slik har hun alltid vært, helt fra jeg traff henne for litt over 20 år siden, sier far i huset og varaordfører, Eivind Arnt Husøy.
– Ja, jeg elsker julen og kanskje aller mest førjulstiden. Forrige helg rakk jeg å vaske på loftet, og når jeg først var i gang satt jeg også opp juletreet. Men vi drøyer nok litt før vi setter det opp i stua nede, svarer kona Unni Nilsen Husøy, som er Lyngdals ordfører.
Jeg elsker julen og kanskje aller mest førjulstiden.
Utenfor ligger det første laget av snø på bakken og i trærne. Det er akkurat nok til å skape julestemning, og dagen etter skal Unni åpne Julebyen i Lyngdal.
En fast tradisjon er bakedag med familien på hennes side. Da samles de for å bake lefser og hardangerkaker. Før var det moren hennes som laget gome til hele familien. Etter at hun ble syk og senere gikk bort, ble det Unni overtok den tradisjonen.
– Så må jeg ha multer til multekremen, og de må være selvplukket. Hvis jeg ikke finner multer, blir det heller ingen multekrem. Eivind mener jeg bare kan kjøpe på butikken, men det nekter jeg, sier hun og ler hjertelig.
Partolken: – Lov å velge utradisjonelt
UNNI NILSEN HUSØY hadde ikke vært ordfører i mer enn to dager da en stor tragedie rammet en familie i Lyngdal. Torjus Seland (7) forsvant under en jakttur med familien sin søndag 15. oktober og ble funnet død to dager senere. Flere hundre frivillige lette etter den lille gutten.
– Jeg må si jeg synes det var veldig tøft å skulle omtale andres private sorg som ordfører, og våre tanker går selvsagt til familien hans, sier ordføreren.
Tiden etter valget har vært travel for både henne og ektemannen.
– Nå har vi jo valgt dette selv, så vi kan ikke akkurat klage. Det har utvilsomt vært veldig hektisk, men det har begynt å roe seg litt nå. Siden jeg er nyvalgt og ikke har vært ordfører før, visste jeg ikke helt hva som ventet meg. Jeg må finne min vei som ordfører, og jeg kan ikke være noen andre enn meg selv, sier hun.
– Jeg mener at det finnes to typer ordførere på hver side av spekteret. Du har den litt forsiktige, formelle, inkluderende typen, og så har du den veldig engasjerte, rett på sak, tar ansvar-typen, slik som Unni. Fordelen er at man da ofte gjør en god jobb for kommunen, men det kan også bikke over om man skynder seg for mye og ikke får alle med på laget. Jeg er spent på hvordan det vil gå med deg og ditt engasjement, sier han.
Andre har også satt pris på at det ordføreren og varaordføreren kommer fra gamle Audnedal kommune og vektlagt geografien enda mer enn dem selv. Han får stadig høre det på legekontoret hvor han jobber.
– Jeg la ikke skjul på at jeg var imot kommunesammenslåingen, men da det først ble sånn valgte jeg å begrave stridsøksen. Jeg er valgt til ordfører for hele Lyngdal kommune og skal jobbe til det beste for alle innbyggerne uansett hvor de bor. På sikt er også planen å ha kontor på Konsmo noen dager i måneden, sier hun.
Jeg er valgt til ordfører for hele Lyngdal kommune og skal jobbe til det beste for alle innbyggerne uansett hvor de bor.
DET ER FREDAG ettermiddag og til en forandring er både Unni og Eivind Arnt hjemme når lokalavisen besøker dem og de to yngste barna på Konsmo. De byr på kaffe ved spisebordet, og han spiser to brødskiver, som han ikke har rukket å spise på jobb. De gleder seg til både advent og jul og rekker noen juleforberedelser selv om det er travelt.
– Aller helst vil jeg at alle skal komme hjem til jul, men nå som de eldste barna bor litt spredt, har kjærester og svigerforeldre, må de bytte litt på det. Men vi kjøper alltid inn store mengder pinnekjøtt og annen julemat, for det går litt når alle kommer hjem, sier Unni.
Totalt har hun og Eivind Arnt åtte barn, i alderen 11 til 37 år. Han har tre barn fra før, hun har to, og sammen har de fått tre barn. I dag er det bare de to yngste, Simon (13) og Iver (11) som bor hjemme.
– Vi er også blitt besteforeldre til fem barn, og jeg føler meg som verdens dårligste bestemor, til tross for at jeg sa jeg skulle bli det motsatte. Vi koser oss masse når vi først er sammen, men tiden strekker ikke alltid til. Jeg har mye dårlig samvittighet overfor pappa og søsteren min også, som jeg burde besøkt oftere, sier Unni.
– Jeg er også verdens dårligste bestefar, men jeg lovet ingenting annet heller. Det hender pasientene mine spør hvordan jeg rekker å være varaordfører i 20 prosent stilling ved siden av full jobb. Vi har alltid vært aktive begge to, og folk har alltid spurt hvordan vi får tid til alt, sier Eivind Arnt.
De har begge kjent på hvordan det var å feire jul som en sammensatt familie, kanskje mest da de eldste barna var yngre. I dag mener de begge at de er sammensveiset gjeng, og alle barna koser seg også når de er samlet.
– Bonusfamilier som sier at alt går knirkefritt, tror jeg egentlig ikke så mye på. Det er klart det også har vært utfordringer hos oss, men det kunne det også vært om vi bare hadde felles barn. Det er også viktig å kunne snakke om det, sier hun.
ORDFØREREN BAKER OGSÅ før jul, men det blir sjelden sju slag.
– Før bakte jeg vel tolv, men jeg har redusert kraftig og byttet ut noen av julekakene med forskjellige slag som vi liker bedre. I tillegg må jeg lage karameller og brente mandler.
Mannen i huset mener hun kan kjøpe krumkaker, men da setter fruen foten ned. Kransekaker derimot, kan hun gå med på å kjøpe.
Simon innrømmer at han er skikkelig kakemoms, så det hender at familien kommer hjem til nesten tomme kakebokser.
– Jeg liker best kolakaker, sier Iver.
– De kakene vi laget med Ritz-kjeks og Smil var veldig gode, mener Simon.
Mor forteller at de har innført en ny slag som går veldig fort: Ritz-kjeks lagt i ildfast form. En smil-sjokolade på toppen av hver kjeks og to minutter i ovnen til sjokoladen er litt myk.
– Så tok vi dem ut av ovnen og la en kjeks på toppen. Det ble skikkelig godt, og vi måtte lage dem igjen senere. De burde du prøve, sier hun.
Eivind Arnt har også tatt med seg en egen juletradisjon hjemmefra.
– Faren min og jeg hadde en tradisjon om å kjøpe alle juleheftene og lese dem i romjula. Det gjør jeg fortsatt, og jeg har en drøm om at vi skal ligge på sofaen og lese Blondie i romjula, men det rekker vi aldri, sier han.
Jeg har en drøm om at vi skal ligge på sofaen og lese Blondie i romjula, men det rekker vi aldri
– Jeg har tatt vare på alle de heftene fra jeg var liten, så kanskje jeg må finne fram de kassene igjen i år. Det er ikke sikkert barna merker at de er gamle. Men selv er jeg nok mest på kjøkkenet i jula, sier hun.
OG SKAL DET BLI ordentlig jul, må det også lyse i grenda der de bor. Tenning av det største juletreet ved stranda i Øygarden er en fast tradisjon for alle som bor i området, første søndag i advent. Da er det kakao, gløgg, kanskje pølser og fyrverkeri.
– Unni mister nesten nattesøvnen over lysene på treet, sier Eivind Arnt.
Og hun kan bekrefte at det stemmer. Tidligere år har han forsøkt å få lysene til å skinne, men siden treet er så høyt at ingen kommer opp i toppen, vedgår de at det ikke alltid har vært like pent rent estetisk.
– Men så i fjor fikk vi tak i en lift fra Åseral. Dermed ble det lys i hele treet, og det ble kjempefint. I tillegg har vi også et juleverksted på skolehuset her for alle barna i området, og de pynter blant annet hvert sitt pepperkakehus som de får med hjem. Min jobb er å lime dem sammen, sier Unni, som er leder av grendeutvalget der de bor.
– I fjor helte vi masse melis og Non Stop på et sted midt på taket. Det smakte skikkelig godt, sier Simon, selv om foreldrene mener at huset kanskje ikke ble det fineste.
SIMON OG IVER mener de har sett mindre til mamma etter at hun ble ordfører, men de synes at begge foreldrene er flinke til å prioritere dem når de er hjemme. Mens pappa gjerne tar dem med på kino og i badeland, er det mamma som tar dem med ut i skogen og brenner bål.
– Vi må selvsagt fire på noen av krava. Middagen står sjelden på bordet klokka fire, ofte spiser vi mellom åtte og ti på kvelden. Vi har heller ikke nyvasket hus fredag ettermiddag, sier hun.
– Vi prioriterer heller tid sammen med barna framfor å gjøre ting i huset, sier han.
Barna som bor hjemme får fortsatt pakkekalender, og de eldste barna og faren hennes får Flax-kalender.
– Her en dag spurte Iver om jeg rakk å fikse årets pakkekalender nå som hun var blitt ordfører, eller om det ble sjokoladekalender i år. Jeg fikk nesten en klump i halsen og svarte at jeg selvsagt skulle fikse pakkekalender, sier hun.
Ordføreren er klar på hva hun ønsker seg til jul.
– Jeg ønsker meg alltid nytt ullundertøy og nye ullsokker. Ingenting er som å pakke det opp på hytta på Bortelid andre juledag, sier hun.
På vegne av innbyggerne i kommunen ønsker hun at alle får en god jul.
– Mine tanker går til alle som har mistet noen, er ensomme, sliter med å få endene til å møtes eller gruer seg til jul av andre grunner. Vi ser at mange har mindre i år, og jeg skulle ønske at alle kunne få den julefeiringen de ønsker med mat, gaver og ellers alt de trenger for å få en god jul, avslutter Unni Nilsen Husøy.
Mine tanker går til alle som har mistet noen, er ensomme, sliter med å få endene til å møtes eller gruer seg til jul av andre grunner.
Lover landlig førjulsmagi
– Gi heller barna opplevelsen av at man har god tid