Frem til 1930-tallet bestod den vesle bygda stort sett av landbruk. Så kom blomstringstiden for innbyggerne på Moi, da det ble planlagt at en jernbane skulle bygges. Da ble det et helt annet miljø, forteller Kjell Gulliksen.
Sammen med kona Marit Kvernevik, bor de i huset som hans mor og besteforeldre bodde i en tid tilbake.
– Da jernbanen ble påbegynt rundt 1930 og videre utover, kom det en de tilflyttere - såkalte rallere og slusker. Før det igjen var det gammeldags, pietistisk, opplyser Gulliksen.
«Særpreget for bygda er nok fossen»
BOSETNINGEN i bygda strekker seg langt tilbake i tid. Gulliksen forklarer at helt ute på kanten mot elva Litleåna, er det gjort funn på at det har vært bebygd helt tilbake til jernaldertiden.
Den gang var jeg bare en guttunge og lå bak med ei lita skje og fulgte med. Det ligger mye på historisk museum i Oslo fra den tiden.
– Der har de gravd opp gravplasser. Den gang var jeg bare en guttunge og lå bak med ei lita skje og fulgte med. Det ligger mye på historisk museum i Oslo fra den tiden. Det er blant annet et sverd som ble funnet på vår eiendom som også er sendt inn dit.
Ifølge Gulliksen er store deler av slettene og grunnen på Moi bygget seg opp på aur.
– Aur, altså stein, har lagt seg her etter istiden da det smeltet for titusener av år siden. Da ble det stein og elvegrus nedover hele veien her. Så denne dalen er skapt av istiden.
Bli med til bygdene i kommunen!
«Skolenedleggelsen fikk voldsomt store ringvirkninger»
HAN KJENNER HISTORIKKEN på Moi godt, og lenger ute på jordet står huset som han en gang vokste opp i. Han har mange minner her i bygda - stedet hvor han har god trivsel.
– Dette er mitt hjemsted. Min mor sa det at det her er verdens navle, humrer Gulliksen.
Han forteller videre at hans far kom til Moi i forbindelse med utbygging av jernbanen. Det var også her han fant kjærligheten og bosatte seg.
– De fikk da halvparten av denne garden som mine besteforeldre eide. Dette er altså min mors barndomshjem. Da drev de med kuer, og de fleste brukene her på den tiden hadde småbruk med noen kuer, gris og litt høns, - de var egentlig litt selvberget. De leverte melk som ble kjørt inn til meieriet de hadde i Liknes, forteller Gulliksen.
Han minnes synet av sin far gående med to spann melk på vei til jobb hver morgen. Melken ble hentet med bussen.
I DAG ER MYE annerledes i bygda. Gårdsarealene er større og man leier gård av hverandre, nevner Gulliksen.
– I dag er det heldigvis kommet en del yngre nå etter hvert. Det er fremdeles noen som har små barn. Ellers er det en god del pensjonister.
«Dette er en bra plass å vokse opp»
«Det er ikke mye igjen av bygda Fjotland i dag.»
PÅ MOI HAR DE også bygget sitt eget vannverk som de er 17 medeiere på. Ifølge Gulliksen har de en avtale med kommunen om at ved behov, får det kommunale lov til å gå på Moi sitt vannverk, og motsatt.
Ifølge Gulliksens kone, Marit Kvernevik, har de nå vært bosatt på Moi i 17 år.
– Jeg trives som plommen i egget, konstaterer hun med et smil.
Klesvasken er nettopp hengt opp til tørk, og det går an å nyte et glass eplecider ute i sola, mens den enda skinner.
Hun forteller at det var ektemannens overtakelse av besteforeldrenes hus som er hovedårsaken til at de etablerte seg på Moi.
En ting de imidlertid savner i bygda, er mer tilgjengelig tilbud på offentlig transport. Det eneste som går gjennom Moi i dag, er skolebussen.
Man kan bli litt irritert når de prater om at man skal bruke offentlig kommunikasjon, for når det ikke finnes er det ikke godt å bruke.
– Man kan bli litt irritert når de prater om at man skal bruke offentlig kommunikasjon, for når det ikke finnes er det ikke godt å bruke. Så om man vil eller ei, så kan man ikke være miljøvennlig. Man må bruke bil her, påpeker Gulliksen.
«Her er det et veldig godt samhold»
EKTEPARET LONDAL bor like over veien fra Gulliksen og Kvernevik. Der har Asbjørn akkurat ryddet i hundegården, og bikkja Zanco venter pent på å bli plassert tilbake.
Han skildrer Moi som en veldig fin plass å bo.
– Det er fin natur og det tar ikke lange tiden før man er oppe på heia her. Man kan se områdene rundt her, med mye trær og fint terreng. Det tar ikke lange tiden til Knaben heller, sier han.
Inne i stua sitter kona Signe Moi Londal med pc-en på fanget. Hun er inne på avisen Lister sin nettside for å få med seg oppdateringene på morgenkvisten.
Signe ble født på Moi, men i ti år bodde familien i Amerika før de flyttet til ytre Egeland og deretter tilbake til hjembygda.
Her er jeg hjemme. Vi har det veldig greit her.
– Her er jeg hjemme. Vi har det veldig greit her, stadfester hun.
Det eneste savnet er rettet mot det svake tilbudet de har på offentlig transport i bygda. Og dagligvarebutikken de tidligere hadde på Moi som ble nedlagt, stod også kjært.
« Det beste med Opofte er de landlige omgivelsene»
I DAG STÅR DET flere tomme hus og bygg i bygda, først og fremst på grunn av dødsfall, ifølge Signe.
Ekteparet legger ikke skjul på at de skulle ønske noen tok tak ved de nedslitte bygningene, enten i form av oppussing eller ved rivning. For det drar jo litt ned på sjarmen.
I fritiden driver Signe med slektsgranskning, noe hun begynte med tilbake i 1994 da hun ble bestemor. Siden har hun klart å registrere en hel haug med navn: hele 23.131.
En del av familien bor også på Moi, kan hun fortelle.
– Hva er det som skiller Moi ut fra andre bygder?
– Det må nok være at det er fint og åpent, sier Signe.
Og det er nettopp på grunn av de lange slettene i bygda at plassen er gitt navnet «Moi»;
– Fordi det er mo - altså en slette, forklarer hun.