I denne ukas «Bygda mi» har vi besøkt Jerstad i Kvinesdal kommune. Den lille bygda befinner seg ti kilometer nord for Liknes. Vi møter tre generasjoner Jerstad, og to innflyttere fra henholdsvis Fjotland og Knaben. Her bor det mellom 50 og 60 personer, og minst 40 av dem tilhører familien Jerstad.
– HER ER det et veldig godt samhold, og dette er også et fellesskap vi har jobbet for. Vi har for eksempel noe vi kaller Jerstad-dagene, hvor vi koser oss og gjør masse forskjellige ting. Når vi har dugnad stiller alle opp. Jeg tror ingen som bor her bryr seg om hva slags bil naboen har, og av den grunn er misunnelige, fremholder Svein Arne Jerstad.
Han er oppvokst kun et par hundre meter fra det lille småbruket han og kona bor på i dag.
– JEG HUSKER at vi var mye sammen med de andre familiene under oppveksten. Det var mye fellesskap og turer på heiene, sier ex-ordføreren, og fortsetter:
– Det var ikke mye slit, slik jeg husker det. Det var fint å vokse opp på Jerstad, og mye fritidsaktiviteter.
Han opplevde likevel saker og ting som ikke bare er hyggelig å tenke tilbake på.
– Rett etter at jeg fikk jeg ny tråsykkel gikk det riktig galt. Terrenget rundt her er ganske bratt, og jeg klarte å kjøre ut av veien og slo meg veldig. Jeg fikk blåveis og det rant blod, men det var heldigvis ikke så galt at jeg fikk varige men.
På spørsmål om han måtte til sykehus blir det avkreftet.
– På Jerstad plastrer vi så lenge vi kan, skyter naboen Kåre Kaspersen inn.
MEN DET er også ting den tidligere ordføreren savner, og som var der for 30 år siden, nemlig en butikk.
– Før hadde vi samvirkelaget hvor vi kunne handle matvarer og andre ting vi trengte. I dag må vi helt til Liknes, en mil unna. Det er nok mange her i bygda som ønsker en butikk i nærheten, i stedet for å kjøre helt til Liknes, avslører han.
Fra gården på Jerstad er det ikke langt til godt turterreng. En naturlig fritidssyssel er å jakte og gå på tur. Vinterstid er det selvsagt ski som gjelder. Hver søndag, om det er føre til det, tar man med seg skiene den korte veien opp på heia.
– Jeg liker egentlig å gå på ski, men det er ikke alltid jeg synes det er like gøy, sier datteren til Svein Arne, Helene Jerstad Kleven.
EN GANG, da hun var 12-13 år, skulle hun og flere i familien ta seg en skitur. Utfordringen var sur vind, som gjorde det vanskelig å se hvor man gikk.
– Østavinden var heftig. Jeg vil si at det var en tur for spesielt interesserte, humrer faren hennes.
Etter kun en kilometer velger datteren å snu.
– Jeg var nok den som gikk raskest hjemover, sier Helene.
SELV HAR hun en en to-tre uker gammel baby, som altså er det siste skuddet i denne grenen av Jerstad-familien. Det er en gutt, men han har foreløpig ikke fått noe navn. For øvrig virket det som om babyen ikke lot seg påvirke av avisbesøket, siden han sov stort sett hele tiden vi var der; slik babyer gjerne gjør.
– Alle har en åpen dør på Jerstad, og det er ingen som skjuler noe for hverandre, slik jeg opplever det. Det har vært et veldig fint sted å vokse opp, sier Helene.
Hun er dessuten odelsjente, og har valgt å bli på Jerstad. Til daglig er hun førskolelærer ved en barnehage på Liknes.
– Da jeg tok utdannelse i Kristiansand dro jeg alltid hjem i helgene. Jeg har alltid likt meg godt her, overbeviser hun.
Hun har også noen hester, som mest er beregnet på barna.
– Det er et fint sted å ha slike dyr, sier Helene.
KONA TIL Svein Arne, Tove, er fra Fjotland, nærmere bestemt Eftestøl.
– Jeg kommer egentlig fra en kunstnerfamilie, særlig innenfor rosemaling. Men de talentene forsvant nok i de andre generasjonene. Jeg har ihvertfall ikke arvet noe av det, sier Tove Jerstad og ler hjertelig.
Også hun roser fellesskapet og det inkluderende miljøet på Jerstad.
– Hvordan møtte du din mann?
– Hehe. Han møtte jeg på dans på Kvinaheimen. Jeg var vel omtrent 15 år, og han var 18. Det er jo noen år siden, fastlår hun med glimt i øyet.
NABOEN, Kåre Kaspersen, som altså er født på Knaben, kom til Jerstad mens han var i tenårene. En av hans små hobbier er å finne vannårer, med en ønskekvist.
– Det hender noen tilkaller meg når de føler behov for det. Og jeg finner ofte vann. Jeg merker det med en gang om det er noe, sier han.
For moro skyld henter han en kvist for å vise oss hvordan han går fram. Kun få meter fra inngangen til huset sitt bøyer plutselig kvisten seg, og Kåres knoker blir helt hvite. Kreftene er så sterke at det er vanskelig å bevege pinnen.
– Jeg er ikke en som tror på alt mulig rart. Men jeg finner jo stadig slike vannårer, og jeg kjenner det med en gang det er noe, sier han.
DET BEKREFTER også eks-ordfører Svein Arne Jerstad.
– Han finner slike årer på centimeteren. Jeg har sett det sjøl, flere ganger, sier Svein Arne.
I denne bygda finner man også spor fra gammel tid, fra 8–900-tallet. Her er det nemlig gravhauger i fleng, både runde og avlange.
– Vi har regnet ut at det er 12 stykker av dem, i relativt nær omkrets. Det som var i gravene er tømt nå, opplyser Kaspersen.