«Det er ikke mye igjen av bygda Fjotland i dag.»

Ifølge kirkevergen står for eksempel musikktradisjonene sterkt, og ikke minst rosemaling.

– På Sørlandet vil jeg si at rosemalingtradisjonene står sterkest her på Fjotland, også sterkere enn i Setesdalen. Men der har de vært flinkere til å ta vare på dem, fremholder Rogstad, som har bodd i Fjotland i 20 år, og som har vært kirkeverge i Kvinesdal, innbefattet Fjotland, i fire år. Egentlig kommer han fra Spydeberg i Østfold.

– Grindheim kirke malt av en fjotlending, nemlig Tor Asbjørnsen, skyter Rogstad inn.

SELV OM Fjotland har dårlig med havner, for å si det forsiktig; området er jo et typisk innlandsdistrikt, har påvirkningen utenfra vært sterk.

– Kunst og kulturutviklingen startet på begynnelsen av 1800-tallet, og påvirkningen fra Holland har vært stor her også, slik den har vært for flere av kommunene i regionen. Noen må har reist mye fra Fjotland også, kanskje mer enn det vi liker å tenke, forteller han.

FJOTLAND var som kjent egen kommune fram til 1963. Deretter ble de en del av storkommunen Kvinesdal, som også innbefatter Feda og Liknes. Kommunesenteret lå i bygda Fjotland, vis av vis Fjotland kirke, som altså har gitt navnet til den tidligere kommune. Her er det nå bygdemuseum. Tidligere var det eksempelvis bank, kommuneadministrasjon, skolebygg og butikk i dette området.

– Det er ikke mye igjen av bygda Fjotland i dag. Den siste butikken tror jeg ble nedlagt tidlig på 2000-tallet, sier kirkevergen, og som føyer til det bor omtrent 600 sjeler i hele Fjotland.

Men Fjotland kirke ruver fortsatt, og hvor det fortsatt er ganske stor aktivitet. Kirken sto ferdig i 1836 og ble renovert 100 år senere. Byggverket er i tre og har 300 sitteplasser. Den er oppført etter typetegninger av Hans Ditlef Fransiscus von Linstow. Gudstjenester avholdes i utgangspunktet annenhver søndag. I tillegg har man åtte-ti barnedåper og tilsvarende antall begravelser og inntil fire-fem brylluper i året.

– Hva tenker du om de som mener at Fjotland fortsatt burde vært en egen kommune?

– Jeg vet ikke om jeg vil si så mye om akkurat det, men kommunesammenslåingen fikk jo noen konsekvenser. Litt senere ble også Knaben gruver nedlagt. Det er klart det flyttet tyngdepunktet og bidro til å gjøre Fjotland enda mer avsides enn det var.

EN SOM FORTSATT mener at Fjotland burde være egen kommune er tidligere lokalpolitiker for Senterpartiet, Jakob B. Eiesland (102), som Lister fikk noen ord med, på Fjotlandsheimen tidligere denne uka.

– Jeg hadde nå helst sett at Fjotland forble en egen kommune, så kunne vi bestemt mer sjøl. I dag må vi helt til Liknes om vi skal kjøpe litt større ting, sier han.

– Hvordan var det å vokse opp i Fjotland da for din del da?

– Det var veldig greit. Der jeg vokste opp, på Eiesland, var vi 30 barn. Og det var for eksempel tre som het Jakob. Jeg ble bare kalt Jakob B, humrer 102-åringen.

Jakob tok sin utdannelse på Teknisk skole i Porsgrunn og ble mekaniker/ reparatør.

– Etter det jobbet jeg i Knaben gruver et par år, hvor jeg jeg reparerte vaskemaskiner, forteller han.

ETTER DET arbeidet han en periode ved Sørlandsbanen, på Kvinesheia. Her besto jobben hans i å reparere boremaskiner.

– Var det hardt arbeid?

– Neida. Men jeg husker at under krigen så klarte ikke tyskerne å lage nok stempler til disse boremaskinene, så jeg måtte lage dem, sier han og rister oppgitt på hodet.

Etter hvert dreiv han også sin egen gård. For mange i Fjotland er nok Jakob B. mest kjent som bankmann, en raus sådan, skal vi tro kilder vi har vært i kontakt med.

EI SOM KJENNER godt til Jakob B. er Inger Maria Kvinlaug (94), som bor på Mygland. I nabohuset bor dessuten hennes sønn Ivar og hans familie.

Hun har bodd og virket på Mygland i hele sitt liv, og holdt orden på gården og ikke minst barna da de var små. Mannen hennes er død, Maria,som hun kaller seg, er den yngste av en søskenflokk på åtte.

– Jeg var yngste og den eldste var 12 år, og ingen tvillinger. Kan du tenke deg? Fem av barna gikk på skole samtidig, sukker hun.

I yngre år tok fullførte Maria handelsskole.

– Jeg jobbet i butikk under krigen, i cirka to og et halvt år. Men det var i grunnen ikke så veldig interessant, for det var jo nesten ikke varer å oppdrive, beretter hun og smiler hjertelig.

Da vi spør henne og sønnen om hva de tenker om at Fjotland for lenge siden ble slått sammen med Liknes og Feda, sier de at de fleste nok har avfunnet eg med det.

– Mens vi fortsatt var egen kommune hadde vi faktisk ligningskontor og trygdekontoret her i huset. Det hendte at folk leverte selvangivelsen seint på kvelden, dagen før den skulle vært levert. En gang kom det en kar i siste liten, mens vi feiret bursdag her. Han ble like godt invitert med i selskapet. Jeg tror bursdagsbarnet fikk noen kroner av ham i bursdagsgave også, forklarer hun lattermildt.

HUN FORTELLER at i Fjotland i gamle dager var det på ingen måte vanlig å sende barna i barnehage.

– Da barna våre var små hadde vi dem ikke i barnehage, men holdt dem hjemme. Her hadde vi jo arbeid til dem, sier Maria Kvinlaug.

Som mange andre steder i Lister emigrerte også mange fjotlendinger til USA.

– På mine gamle dager var jeg både i Sør- og Nord-Dakota, Wisconsin, Minnesota og New York for å besøke slektninger. Men selv trives jeg best her på Mygland, og kunne ikke tenkt meg å bo andre steder, sier hun.

SØNNEN Ivar (60) var den av barna som valgte å overta driften av gården på Mygland. I dag driver han med storfeproduksjon.

– Vi har 50 storfe som etterhvert skal slaktes og selges. Tidligere hadde vi også melkekyr, men det har vi sluttet med. Kornet vi dyrker brukes til for, sier han.

Ivar Kvinlaug sier at etter planen skal en av sønnene hans, som er elektriker, overta driften på Mygland.

– Det er vanskelig å kunne leve av en slik gård. En må helst en fulltidsjobb ved siden av for å få det til å får rundt. Det er vanvittige investeringer som skal til for å holde produksjonsnivået opp, vedgår han.

Han legger likevel til at han opplever ikke at det er mye fraflytting fra dette området.