Det året jeg fylte 12 fikk jeg min aller første bok om Pollyanna - og ble dermed introdusert for «Være glad-leken».
Lang historie kort; hun var misjonærdatter (og etter hvert foreldreløs), og iblant fikk de tilsendt kasser med klær og diverse, samlet inn fra kvinneforeninger.
Pollyanna ønsket seg veldig ei dukke i neste forsendelse, men da den ankom så var det eneste som var til barn et par krykker. Joda, visst ble hun skuffet - men snudde det hele med å være takknemlig og glad for at hun ikke trengte krykkene.
Derav «Være glad-leken»!
Denne tok hun med seg resten av livet, og i hver eneste utfordring og motgang hun møtte.
Den har derfor vært i min ryggsekk i alle disse år.
Men det er jammen ikke like lett alltid å leke «være glad-leken»... På tunge dager - heller ikke like lett å være takknemlig og glad for det man faktisk har. På vonde dager der man sliter med å finne lys og håp. Dager hvor tunge tanker får overtaket. Skyggene... følelsen av å gå i kvikksand. Sveve mellom lys og mørke, - mellom tilstedeværelse og ensomhet.
En kanskje frivillig ensomhet? Men mørket er vel ikke frivillig…eller er det? Følelsen av å bli kvalt. Når skyggene ruver svære som fjell, og uansett hvor fort man løper... kjemper.. skriker - så blir stegene langsommere og tyngre, - kvikksanden har fått grep.
Så kjemper man, bruker hver eneste muskel i kroppen… kaver seg opp på bar bakke. Driver i land.
Ansikt, klær og føtter bærer preg av gjørme-hendene såre og oppskrapte.
Når man ligger der, fokuserer på himmelen - på lyset.
Når alt man makter er å se opp, og bare opp, da blir skyggene med ett litt mindre.
Puster litt lettere... varmen fra solstrålene tørker gjørma på klærne, så de bare kan børstes reine.
Langsomt stables man opp på beina, nok en gang.
Nok en gang har en klart å reise seg, nok en gang vant en over skyggene, nok en gang kan man puste ut. Nok en gang har man noe å være glad for!
For om håpet bare er ei ørlita glore, så er der håp.
Håp om en bedre morgendag, håp om et rausere samfunn - og ikke minst håp om fred.
Nå er det er ny vår - blomster og andre vekster våkner fra vinterdvalen. Strekker seg mot solas varme og nærende stråler. Gir løfter og håp om noe nytt som spirer fram.
La oss prøve å være litt som krokusen, tulipanen og snøklokkene - som ligger i mørk og kald jord, men som vet at det går mot lysere tider. Som vet at ting vil endres og bli bedre.
La dem minne oss om at det er lys og håp - for håpet må vi aldri miste.
La dem vise oss at det alltid er noe å være glad for!
Hanne Veronica Martinsen
La dem vise oss at det alltid er noe å være glad for!
Lange netter...
Masker
Har vi øyne og hjerter åpne?
«Jeg har det bra???»
«I have a dream»