Stadig får man høre eller lese om at personer har vært døde i flere måneder - ja, til og med år, uten at noen har savnet dem eller reagert på at de har blitt borte.

Noen blir funnet i blokkleiligheter. Hvordan er det mulig at ingen av naboene ved siden av, under eller over har reagert på stillhet?

Noen har av ulike årsaker brutt med familien og venner, men..noen må jo savne vedkommende?

Jeg er ikke ute etter å refse noen, men stiller meg totalt uforstående til at dette faktisk skjer.

Postkassa til mannen i rekkehuset renner over av post - burde ikke det være et varsko om at noe er galt? Om den faste kunden i dagligvarebutikken plutselig slutter å komme? At dama i oppgang 3, som alltid mater fuglene i hagen, ikke lenger er å se på den grønne benken utenfor? Plenen til han i det innerste huset i gata vokser vilt, ingen klipping eller annet hagestell…burde man ikke skjønne at noe ikke stemmer?

Har verden blitt sånn at hver og en har nok med sitt?

Har verden blitt sånn at hver og en har nok med sitt?

Er det så vanvittig mange ensomme mennesker som bare kan forsvinne - uten at noen savner dem?

Ensomhet er en av de største sykdommene vi har her i landet vårt. Et land som skal være et av de beste land i verden å bo i… Jeg får vondt bare av å tenke på hvor mange det er som av ulike grunner har «falt utenfor».

Om ikke alle har nær familie, så må det vel finnes noen andre?

«We are The world», «Sammen for livet» og flere andre sanger, har blitt skrevet og sunget i mange år - om å hjelpe, om å være et medmenneske, om å vise omsorg og om å bidra til en bedre verden. Jeg er med, er du?

Hanne Veronica Martinsen