«Det går bra», svarer vi ofte når noen spør hvordan det står til.
«Joda, det tusler og går» - er en annen variant.
Når man får spørsmål om det er noe andre kan hjelpe til med, så er det mange ganger lettest, raskest og det såkalte «normale», å svare at jeg klarer det nok aleine...
Er det fordi man ikke vil være til bry?
Er det skambelagt å si at det egentlig ikke går så bra?
Er det flaut å innrømme at man trenger hjelp?
Det er nemlig mye som kan skjule seg bak «Jeg har det bra»
Klart, går man med krykker eller armen i gips så er det jo synlig at ikke alt er tipp topp.
Men hva med de søvnløse nettene?
Hva med prøvesvar man går og venter nervøst svar på?
Hva med sofaen man skulle ha flytta på-men ikke klarer aleine på grunn av ei dårlig helse?
Hva med sorgen man bærer på av ulike grunner?
Ensomheten en kjenner på hver eneste dag - når man sitter aleine og spiser middag, for stolen på den andre siden av bordet er tom...
Puta som er gjennomvåt av fortvilte tårer fordi man nok en gang ble sistevalg på fotballaget i gymmen...
De utallige stundene foran speilen før man går ut for å vente på skolebussen - for sminke, hår og klær mååå jo være perfekt, hvis ikke er man ikke med i gjengen.
Skulle ønske vi alle ble bedre på å slippe andre inn - og at vi også ble bedre på å vise en oppriktig nestekjærlighet.
Ta oss tid til hverandre - våge å være alt det vi er. Både for og med hverandre.
Det er nemlig mye som kan skjule seg bak «Jeg har det bra».
Hanne Veronica Martinsen