Jeg kunne skrevet masse om hvordan fremleggelsen av den nyeste utgaven av den internasjonale diagnosemanualen (ICD-11) viser til internasjonal konsensus om at kjønnsvariasjoner er en naturlig del av menneskets mangfold. Eller vist til FNs fordømmelse av helserettighetene til transpersoner i Norge, hvor det tydelig vises at en konservativ forståelse av kjønn er svært skadelig for skeive. Det kan også argumenteres sidevis om hvordan svært aktuelle samfunnsvitere mener at den skeive minirioteten har blitt en symbolsk boksesekk for visse politiske bevegelser i sin redsel for en verden som stadig viser seg å være foranderlig.

Det er derimot veldig viktig at skeive deler sin faktiske opplevelse av det å være skeiv. Derfor kommer jeg til å enkelt fortelle min opplevelse av akkurat det.

Hele livet har jeg vært ikke-binær, men ordene til å beskrive det fikk jeg i senere tid. Gjennom hele oppveksten følte jeg aldri en tilknytning til kjønn. Forventninger tilknyttet kjønnet jeg ble lest som opplevdes svært ubehagelig.

Jeg kunne grue meg en hel uke til en gymtime. Jeg kunne få umiddelbar kvalme av uskyldige kjønnsdelte aktiviteter. For meg har tanker om kjønn heller vært uforståelige, enn bekreftende. Ikke minst har min opplevelse av det å være ikke-binær vært like tilstedeværende og legitim som mine venners opplevelser av å være binære.

Det er derimot veldig viktig at skeive deler sin faktiske opplevelse av det å være skeiv.

Jeg er ikke-binær til tross for at jeg aldri har lært et ord om å være ikke-binær i skolen.

Jeg er ikke-binær til tross for at alle rundt meg har vært binære hele min oppvekst. Hvis jeg endte opp som ikke-binær i et fullstendig binært samfunn, tviler jeg sterkt på at binære jenter og gutter plutselig blir ikke-binære eller trans i det sekundet vi lærer om kjønnsmangfold i skolen.

Jeg vil samtidig slå fast at både binære, ikke-binære, cis og trans-kjønnede elever skal ha samme rett til anerkjennelse i skolen. Og ikke minst samme rett til å lære om sin egen og andres eksistens.

Jeg kan i hvertfall si at mange av de fordommene jeg hadde om meg selv forsvant da jeg fikk kunnskap om det å være skeiv. Samtidig opplevde jeg at jo mer kunnskap de rundt meg fikk, jo mer forståelse fikk vi av hverandre, og desto bedre fikk vi det sammen.

Avslutningsvis vil jeg også trekke frem Barne-, ungdom- og familiedirektoratets siste levekårsundersøkelse for skeive (2020). Her finner vi bekymringsverdige tall for transpersoner og ikke-binære.

Mest graverende; en tredjedel av transpersoner og ikke-binære har vurdert å ta sitt eget liv.

Når det da, her i Lyngdal, tas til tale for at vi ikke skal gi alle barn samme rett til anerkjennelse i skolen, skal det reflekteres alvorlig over konsekvensene av en slik tankegang. Og det blir uendelig viktig for meg å kommunisere én ting tydelig: Å heve kunnskapsnivået rundt skeive er ikke farlig, men livsviktig.

Johan Kokaas Ingebretsen

Å heve kunnskapsnivået rundt skeive er ikke farlig, men livsviktig.