«Det er bare et hus»….

Det er den gjengse holdning når historiske bygninger skal jevnes med jorden i Farsund.

Det var en selsom opplevelse å være vitne til «debatten» om Storgaten 19 i går.

Farsund kommune ble smykket med godkjentstempel «trafikksikker kommune», hatten av for alle de som daglig jobber for å gjøre byen trygg for innbyggerne, men  det er jo et aldri så lite paradoks at 28 politikere deretter vedtok å flytte parkeringen lengre inn i sentrums trange gater…

Kamuflert av «familievennlig» sentrumspolitikk og «barnas beste» åpnet leder av teknisk utvalg debatten om Storgaten 19. Han påpekte viktigheten av å tilrettelegge for barnefamilier i sentrum, men med tanke på de reguleringsplaner og byggeprosjekt som har vært vedtatt i sentrum de siste 15 årene, så er vel det en sannhet med modifikasjoner. Videre var det viktig å påpeke at vi trenger mange parkeringsplasser i sentrum, for det hadde leder for teknisk utvalg fått mange telefoner om og han ville selv ønsket en parkeringsplass for sin bil hvis han bodde i sentrum. Nå snakker vi evidensbasert politikk på høyt plan. Ja for dette vet vi jo. Egentlig er det synsing, og da blir et hvert vedtak slett håndtverk. Det vi faktisk vet litt om er at den yngre generasjon har andre preferanser når det gjelder å bo i byen, turister og innbyggere er opptatt av tilgjengelighet og vektlegger autentiske bymiljø som både har historiske kvaliteter og er tilrettelagt for sosial interaksjon.

Et annet medlem av teknisk utvalg snakket varmt om et «visuelt vakkert» parkeringsanlegg, leder for KrF og varaordfører presiserte at vi har jo ikke andre steder å lage park…og parkering. Han vet jo utmerket godt at det allerede er regulert til park i nærheten av Amfi, uten at politikerne synes interessert i å effektuere det vedtaket. Så vidt meg bekjent er det ikke permanent  omregulert til parkering... Men la nå den dispensasjonssøknaden og det vedtaket renne ut i sanden.

Det handler om et hus, men også så mye mer. Farsund er en historisk by, det er en merkevare som bør bygges. Det er påfallende hvordan absolutt ingen politikere snakket om det i går, man vil simpelthen ikke bygge merkevaren. For noen år siden gikk nesten kontanttrappa tapt, det var en tilfeldighet som gjorde at den i dag er satt opp igjen. Store deler av autentisk stein/overvannsrenner og murer er byttet ut med granitt «made in China.»  Det kunne jeg forsvart, hvis den opprinnelige steinen hadde vært ubrukelig, men det har seg sånn at den norske steinen er både slitesterk og av god kvalitet, deler av steinsettingen fra sentrum er istedenfor benyttet andre steder. Ingen politikere så viktigheten av verken trapp, stein eller murer, historisk identitet som merkevare står ikke på agendaen i Farsund. Store deler av kystkulturen i sentrumskjernen er for lengst borte, og utvikling vil alltid føre til endring på godt og vondt. Byen kan ikke fryses i et stillbilde fra gamledager, men det er langt fra dèt til å viske ut historien i et fattig og kunnskapsløst forsøk på å bygge by.

Stykkevis og delt – vi går fremdeles baklengs.

Det skjer utrolig mye bra i Farsund og både handelsstanden og entusiaster med hjerte for byen ruster opp for å «bygge by, bygge festival og aktiviteter». Men når det gjelder systematisk å se byutvikling og bevaring i sammenheng så går kommunen fremdeles baklengs inn i fremtiden, politikerne leder an et historieløst tog inn i fremtiden, skylappene er tatt frem og akkurat nå er det Storgaten 19 og parkering som gjelder – helhetlig planlegging ikke fullt så mye. Leder av teknisk utvalg satte bevaring og utvikling opp mot hverandre, byer som lykkes i å bygge merkevaren som historisk sted har skjønt at det motsatte er tilfelle. Byutvikling og bevaring går hånd i hånd, det autentiske historiske burde ligge i ryggmargsrefleksen hos de folkevalgte, det var bemerkelsesverdig stille i går. Det er for lenge siden avgjort at vi skal utvikle bykjernen meter for meter og ikke se sammenhenger, det resulterer i et lappeteppe av ulike stilvalg, så settes det ned arbeidsgrupper i etterkant for å fikse på dèt. Jeg skjønner frustrasjonen fra næringsdrivende når kommunen går høyt ut på banen for å «revitalisere» sentrum, ja…ikke sett i sammenheng altså men en liten del i «øvre sentrum» - Nytorvet. Det var mye blest om det prosjektet, og så ble det stille.

Nye krefter eller mer av det samme?

Handelsstanden har sett vestover til Flekkefjord og latt seg inspirere av Småbyen Flekkefjord. Det er en by som hadde mange av de samme utfordringene som Farsund, tomme lokaler i sentrum, fragmentert byutvikling og ymse samarbeid. Så tok de grep, gjennom ti år har de klart å bygge Småbyen Flekkefjord, det samme budskapet har vært hamret inn gjennom møysommelig planlagt og koordinert samarbeid mellom kommune og næring. De har langt på vei lykkes med sin strategi, og det er ingenting i veien for at Farsund vil kunne gjøre det samme. Richard Buch hadde for noen år siden et glimrende innlegg om byen, Torvet og tilrettelegging for mennesker. Øystein Bekkevold ble som nyansatt intervjuet i Lister24, og presenterte et utvalg av kreative skisser for utnyttelse av små byrom med barn i sentrum. Åshild Jakobsen og Kulturbokhandelen, Terje Ousdal, Bar Over og utelivet, «Adella gjengen» og People meet Folk, Materialbanken, Byforeningen og Fortidsminneforeningen, BUA og ALLE ANDRE som «bygger by» – det er så mange dyktige folk i denne byen vår. Som en del av den merkevaren bør Farsund som historisk by forankres. Jeg har stor tro på alle primusmotorer som brenner for en vennlig, aktiv og levende by, den største bremseklossen nå er politikere som aller helst ikke vil forholde seg til byutvikling og bevaring  som helhet.

Jeg har for lengst skjønt at jeg er en elendig politiker, jeg er rett og slett dårlig på kompromiss og vil aldri kunne vike fra at byutvikling i Farsund må forstås ut fra de historiske kvaliteter, og det må være den grunnleggende tanken når vi skal utvikle og markedsføre bykjernen. Vi er en kommune med mange unike kvaliteter, men «ting kjeme ikje rekanes på ei fjøl» Det handler ikke bare om et hus – det handler om vår historiske identitet på vei inn i fremtiden.

Gøril Onarheim

Bypatriot