Storgaten 19-saken syntes å ha blitt en verdikamp for mange. En kamp om verdier, et kulturhistorisk verdisyn. Det handler om å ta vare på noe som har en verdi for mange, stedets verdi. Storgaten 19 er med på å representere et arkitektonisk mangfold, et nyansert språk. Sammen utgjør bygninger og byrom et bymiljø. En stedsidentitet skapes. Egenart oppstår. En vakker bygning, to vakre bygninger, tre vakre bygninger, en blomstrende park, et inkluderende offentlig rom, en historisk kontanttrapp og et stort lønnetre. Vi trives. Vi liker oss. Stedet blir hyggelig. Vi sitter under treet og snakker.

Huset har så klart egenverdi. Det er et flott hus, og viktig som enkeltstående kulturminne i vår by. Men verdikampen her handler like mye etter hvert om å ta vare på hva vi har, på mangfoldet vårt. Mangfoldet av de historisk interessante husene vi faktisk sitter på. Men verdikampen handler også om å ta vare på ting som står, og som kan gjenbruks til nye formål – uten å sanere. Å gjøre minst mulig for mest mulig. Å se mulighetene i det vi har foran oss. Å gjenbruke, og å skape gode rom hvor det grønne i dobbelt forstand får spillerom.

Vi sitter under treet og snakker.

Saken preges helt klart av at mange ser dette og ønsker at kommunen snur. Samtidig er det tydelig at de enkelte personer som har foreslått/ hastefattet rivningsvedtaket ikke er opptatt av kulturhistoriske miljøer eller ser det mangfoldet vi har. Å si at dette ikke stemmer vil være å holde for narr. Jeg syntes det er leit, bekymringsverdig og minner om en lite oppdatert og fremtidsrettet holdning. Det er ikke bærekraftig å rive huset. Hus og hage er en stor ressurs for sentrum, også sett i lys av sin beliggenhet opp mot byparken og det grønne draget dette byrommet skaper.

Saken kommunen fører er ikke inkluderende eller særlig godt forankret hos et fagmiljø. Det virker som om saken har låst seg fast hos de enkelte som skal beslutte den, koste hva det koste vil. Det vitner om maktbruk og lite inkluderingsvilje og minner om holdninger som burde vært datert for lenge siden. Det burde være innlysende etter så mye engasjement i retning bevaring, at et nytt grunnlag for utredning gir nye resonnementer og et mer nyansert bilde av mulighetsrommet. At det var en forhastet beslutning og en feilvurdering.

Disse sakene oppstår igjen og igjen i denne byen, som ild som aldri slukker.

Men dette er ikke første gang. Disse sakene oppstår igjen og igjen i denne byen, som ild som aldri slukker. Vi river og river og river igjen. Utenfor sentrum. Og inni sentrum.

Nei, de vil ikke ha en plan. En plan er en lås. Og låste dører vil vi ikke ha.

Planer er derimot gode hvis man kan bruke dem. Hvis man vil lytte og lære og følge med i tiden. Planer er muligheter og fremtidsverktøy. De har visjoner og fornuft. De tar vare på det vi har og skaper utvikling der vi kan.

Det var det da.

Jeg håper huset vil få bestå. Til glede for mange i fremtiden og som et symbol på en verdikamp for de mange små som utgjør denne lille byen der sørvest.

Så sitter vi under treet og snakker mens vi ser på skyggene som leker med hustakene.

Jan Gunnar Skjeldsøy

Master i arkitektur og Partner