Fyret

I alle år har jeg latt meg fasinere av fyret - og dets funksjon.

Fyret, som trofast og stødig sender lys og signaler - og får mang en båt veiledet trygt på sin ferd.

Å stå helt inntil fyrveggen i mørket, og kikke opp,er en utrolig opplevelse-man blir liksom i midte av alle lysstrålene.

Har tilbrakt mange timer ved fyret, på dagtid og nattestid.

Det er på en måte så trygt.

Selv om jeg kan være både nedtrykt, sliten, fortvila, trist og lei - så gir fyret meg en trøst og en ro.

Når Listavinden buldrer og river på sitt absolutt verste, så står fyret der - blinker i samme takt som på en blikkstille sommerkveld.

Enkelte mennesker har jeg også beskrevet som fyr i mitt liv.

Mennesker som har vært stødige, trofaste og rause.

Som har vist lys med sine varme smil, og trygghet med sine oppmuntrende og trøstende blunkende øyne.

Som med sine hender og kinn, tæret av alder og hardt arbeid, gir omsorgsfulle klemmer og håndtrykk.

Som med langsomme,men likevel faste skritt - viser at de ser,og signaliserer at jeg er verdsatt og trygg.

Standhaftige.

Tenk om vi alle kunne være litt sånn som fyret.

Tenk om vi alle kunne være litt sånn som fyret.

Være et trygt og omsorgsfullt lys-når noen sliter med å holde retninga i ulendt og mørkt terreng.

Være med å vise omsorg, og hjelpe til når noen er litt ute av kurs.

Vi vet alle hva det er å føle seg i villrede, når problemer av ulike slag legger seg som ei tjukk tåke rundt oss.

Følelsen av å bli dratt med av en strøm av utfordringer, og tårnhøye bølger av uro og bekymringer.

Det er da vi kan lyse for hverandre!

Det er da vi kan være til hjelp!

Våge å være et fyr. Og våge å søke ly og trygghet når man trenger det selv.

Hanne Veronica Martinsen