En god venn sa en gang til meg;

– du er en av de sterkeste jeg kjenner.

Når jeg ligger her i nattens mørke,så kan jeg ikke si jeg føler meg særlig sterk.

Kan se tilbake på en dag, der angsten nok en gang hindret meg i å delta der jeg skulle vært..ikke bare en gang, men to.

Det sies at det er i motbakke det går oppover, ett steg om gangen... En dag av gangen... Motgang gir styrke.

Tankene vandrer vilt. Sterk? Jeg?

Der har vært mye kaos.

Mye tung hengemyr å ta seg over.

Mange slag.

Ondskap.

Fortvilelse.

Mørke.

Tårer.

Møtte dager med skuldrene nesten opp til ørene - forknytt og på mange måter fanget.

På fortvila jakt etter lyset i tunnelen.

Kanskje jeg muligens er sterk likevel?

Jeg er jo her - jeg bukka ikke under!

Sliten... men der er fortsatt gutts i meg.

Jeg har vært ute mer enn ei vinternatt før.

Utenfor er der helt stille, kan ikke høre så mye som et eneste bølgeskvulp.

Det er ikke hverdagskost her jeg bor.

Her jeg bor.

Her er hjemme.

Her er trygghet.

Her kjempa jeg mot de siste trådene av å være et offer.

Sterk?

Med hjelp fra venner og fanilie.

Jeg vet de er her nå også,jeg vet jeg ikke er aleina.

Sterk?

Jeg er hvertfall en overlever.

I morgen er en ny dag - ei ny uke…og jeg vet jeg får styrke til å møte den med rak rygg.

Joda, angsten ligger der... Men jeg ser den i øynene. Jeg kikker ikke lenger engstelig ned i bakken.

Nye steg og utfordringer i morgen.

Jeg er kanskje sterk - fordi jeg setter ord på de tingene som er vanskelige.

Fordi der ikke lenger er en fasade.

Jeg er den jeg er, sårbar, elsket, stridig, åpen og ….sterk!

Hanne Veronica Martinsen