Jeg var selv en del av det såkalte konservative tidligere for mange år siden, men har hele tiden valgt å være åpen, pragmatisk og progressiv. Både i møte med Bibelen og ikke minst i møte med mennesker. Derfor har dette blitt så viktig for meg. Det er for øvrig ikke synd på meg, eller andre talspersoner på den ene eller andre siden. De det er synd på er de som til stadighet skal bli eksponert i media som omhandler sine sårbare liv. Til dem går all min omtanke.

La meg først ta kort føre meg Bibelen. Bibelen er et sammensatt verk, og den må stadig tolkes og fortolkes både i lys av den kontekst og tidsepoker den er skrevet i, og i lys av de ulike tidsrom gjennom vår historie, og helt vesentlig i lys av vår egen samtid. Dette er en kontinuerlig prosess.

Det som er av aller størst betydning er å finne den røde tråd i Bibelen. Og vektlegge kjernebudskapet og la skrift tolke skrift. Da eliminerer man mye av det som kan kalles periferi. Det perifere må ikke få for mye plass i vår tids diskusjoner om det som er sant, rett eller galt. Da tror jeg vi bommer fullstendig på målet. For Bibelen har ikke svar på alle livets gåter. Men har mye visdom og livsanskuelse som omhandler kjærlighet, tro og håp slik vi kan leve gode og trygge liv i møte med oss selv og vår neste.

De det er synd på er de som til stadighet skal bli eksponert i media som omhandler sine sårbare liv.

Guds kjærlighet til oss alle gjennom Jesus Kristus står fast som det bærende fundamentet i Bibelen og i kristen trosutøvelse. Da handler det kort og godt om Gudskjærlighet og nestekjærlighet som må være vårt allés anliggende.

Bibelsyn har derfor mye å si om hvordan vi uttrykker oss som mennesker og som kristne. Mange har et bibelsyn inkl. meg selv som tror at Bibelen inneholder Guds Ord, men hele Bibelen er ikke Guds Ord som noen forfekter. Det blir verken fugl eller fisk om man skal vektlegge alt samme tyngde. Det går heller ikke opp fordi Bibelen har mange motsetninger. Derfor om man er liberal, konservativ eller bibelfundamentalist så er og blir absolutt alle selektive. For at det hele ikke skal bli lite troverdig må man ta et valg. Og vektlegge det viktigste som er tilgivelse, nåde, barmhjertighet og kjærlighet. Begynner vi å rote oss inni det perifere så blir det kaos. Og kaos gjennom kirkehistorien har det ofte vært nettopp pga det som er perfirert har fått for mye plass. Og det har skapt enorme splittelser, dessverre. Ønsker vi slike splittelser igjen?

Det er altså mange måter å være kristen på og tro på. Man trenger ikke føle seg utenfor det gode fellesskap selv om man har ulike tilnærming til f.eks. Bibelen og livet.

Menneskesyn. Jesus er tydelig på at «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg». Han tok parti med de svake og syke, fattige, foreldreløse etc. Alltid! Det er den røde tråd iallfall i evangeliene. Hvem skal vi da omslutte med vår kjærlighet og omsorg? Jo, de som trenger det mest.

Jeg har møtt enormt mange mennesker i mange ulike livssituasjoner. Og det er forståelse og empati vi alle lengter etter.

Fordommer. Fordommer har jeg selv måtte riste av meg mange ganger gjennom mitt liv til nå. Dette gjelder ikke bare for oss som kaller seg kristne. Vi er alle mennesker først. Uansett livsyn, menneskesyn, religion, tradisjoner etc vi tilhører er det noe i mennesket som er redd for ny kunnskap, redd for vitenskap, redd for det ukjente. Det er noe iboende i oss som gjør raskt motstand i det vi ikke selv kjenner til. Noe av det er bra, men slett ikke alltid. Lytt og vær åpen for mer visdom og levd liv er noe vi alle må etterstrebe.

Mangfoldighet i skaperverket. Biologisk er mennesket stort sett enten mann eller kvinne. Men det er også noen prosenter som er litt annerledes. Og det er bra. For annerledeshet er positivt, og kanskje Gud skapte et slikt mangfold for å oppdra oss til å være gode mot minoriteter? At vi skal forsøke å gå i andres sko. Føle med og akseptere ulikheter.

Det jeg stusser på: Hvorfor er det noen som kjemper for et sorteringssamfunn? For det er det jeg oppfatter enkelte miljøer gjør, både bevisst og ubevisst når de ikke inkluderer sine medmennesker som har en annen legning eller er skapt annerledes enn majoriteten av oss er. For på den andre siden kjemper de for å beskytte de som er syke, de som er født med utviklingshemming, og andre «lidelser». For de er unike og fantastiske, og verdt å kjempe for at de skal oppleve seg inkludert i hele samfunnet. Har jobbet selv i mange år før jeg ble prest med mennesker som er litt «annerledes». Det er uansett ofte feil å sette noen i en «lidelse»-bås. Er det ikke også feil å egentlig si at bipolare er syke? Er det ikke feil å si at de med adhd er syke? Dette er også noe som er en del av mangfoldet. For er vi ikke alle unike mennesker skapt på en vidunderlig måte? Er vi ikke alle mennesker til syvende og sist uansett!

Derfor må heterofile få være den de er, la lesbiske, homofile, bifile, og transpersoner være den de er. Og de få som opplever å ha kjønnsinkongruens må vel også få være den de er! For vi alle er den vi er, og kan ikke være noen andre enn den vi er, vel?

Er det et problem å akseptere hverandre? Og ikke minst hva er problemet å lære opp kommende generasjoner toleranse for mangfold? På den måten kan vi bekjempe stigma og skape sammen et inkluderende samfunn.

Beste hilsen prest Runar Foss Sjåstad