En hel rekke artikler og leserinnlegg i Lister24 dette året har fortalt meg at når det gjelder syn på folk som ikke er heterofile, har Lyngdal fremdeles et stykke igjen å gå.
Kanskje mest inntrykk, negativt sett, har vært Malene Foss og Helén Rosvold Andersens kamp mot dagens skoleundervisning som de hevder «bidrar til unødvendig uro og forvirring» blant barn fordi det «sås tanker om at [barnet] kanskje føler seg som et annet kjønn enn [det] er født som». Vel, svært mange mennesker identifiserer seg ikke som sitt biologiske kjønn (kjønnsinkongruens) - på verdensbasis er det mellom 0,1 og 2,7%. At barn skulle ta skade av å høre om dette er ganske snålt. Skulle det så være at enkelte barn begynner å undres om de skal identifisere seg som gutt eller jente fordi de lærer om kjønnsidentitet på skolen, så er vel ikke det verdens undergang heller så lenge denne undringen møtes med respekt og forståelse og ikke forakt og eksklusjon.
For det er forakt og eksklusjon som er problemet her. Dersom vi virkelig ønsker det beste for barna våre, så støtter vi skolen som lærer dem om det naturlige kjønnsmangfoldet som finnes og dermed bidrar til å fjerne tabu og skam rundt dette. Dette vil føre til at barn vokser opp uten egne fordommer mot dem som er annerledes enn dem selv; og skulle det vise seg at de selv ikke er kjønnsnormative, så vil de forhåpentligvis ha med seg den ballasten fra skolen at dette ikke er noe å skamme seg over eller tro at de er unormale bare fordi de tilhører en kjønnsminoritet. Her har skolen en viktig funksjon for å forhindre en videreføring av et svært utbredt negativt syn på skeive og dem som ikke er kjønnsnormative på Sørlandet.
Foss og Rosvold Andersen hevder også at det bare finnes to kjønn. Vel, det finnes stort sett bare to biologiske kjønn, altså det kroppslige resultatet av vår kjønnskromosom-sammensetning (hovedsakelig XY eller XX, som fører til biologisk mann eller biologisk kvinne, hhv). Dette har ført til den tradisjonelle forståelsen at det bare finnes to kjønnsroller: At menn skal være menn og at kvinner skal være kvinner, med alt dét innebærer av forventninger og begrensninger. Men slik er det jo ikke, det har til alle tider vært mennesker som ikke har funnet seg til rette i et slikt rigid og binært system. Det har derfor vokst frem en tilleggsforståelse av «kjønn», nemlig hvilken kjønnsrolle man selv identifiserer seg med, et sosialt/psykologisk kjønn, en «kjønnsidentitet». I videreføringen av sitt argument ønsker Foss og Rosvold Andersen dermed at skolen skal ha «undervisning basert på biologi» og således underslå det faktum at kjønnsidentitet er et begrep. Men det er biologi at enkelte mennesker ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn, det har utvilsomt en molekylær komponent. Det er derfor helt naturlig at en minoritet av oss er skeive og at en minoritet av de skeive føler på kjønnsinkongruens og ubehag rundt dette (kjønnsdysfori).
Kan det rett og slett være at Foss og Rosvold Andersen ikke forstår dette og dytter barna foran seg i en misforstått kamp mot en moderne og nestekjærlig forståelse av kjønnsmangfold? Det er i beste fall synd.
Det er også en del motstand mot seksualundervisning i skolen i Lyngdal, på mer generelt grunnlag. På det som best kan beskrives som et vekkelsemøte i regi av nettopp Foss og Rosvold Andersen som fant sted i Lyngdal Misjonskirke forleden dag, hevdet Rosvold Andersen at barn på 5. trinn på hennes barns skole blir møtt med budskap som «sex er digg på mange måter,» «ikke forstyrr, jeg runker» og «masse gøy med sex-leketøy». Jeg nevnte dette for min egen 8. klassing og hun kjente seg flirende ikke igjen i disse sitatene - det er tydelig at skolen her i Trondheim er mer bluferdig enn den progressive skolen i Kristiansand der Rosvold Andersens barn går. Uansett, selvsagt skal barn ha seksualundervisning i skolen. Ikke bare for å normalisere det abnorme inntrykket av sex de får fra internett, eller for å bidra til at de selv kan få et sunt og godt forhold til egen seksualitet, men også for å forhindre uønsket graviditet og seksuelt overførbare sykdommer.
Her har Lyngdal et godt stykke å gå, lengden av noen flere Pride-marsjer, tenker jeg.
Til slutt, Foss og Rosvold Andersens slagord er, «La barn være barn.» Uhm, ja? De blir vel ikke mindre barn av å lære om kjønn og sex, like lite som de blir mindre barn av å lære om politikk og krig og sånn. Ikke er det vel mer sannsynlig at en jente som lærer om kjønnsmangfold plutselig skal ønske å være gutt, enn at hun skal ønske å bli tannlege etter å ha lært om helsevesenet, heller. Skolens funksjon er blant annet å presentere den for den verden de er en del av, og den verden inneholder sex og transer og skeive og alt sånt, og man får ikke endret på dette ved å skjule det for barn som om det er noe skummelt, tabubelagt eller noe å skamme seg over. Dersom vi er glad i våre barn, alle våre barn, også de som vil vokse opp og bli homser eller transer eller på andre måter ikke passer inn i tradisjonelle kjønnsnormer, så sørger vi for at de allerede på skolen lærer om det naturlige med dette og at det er rom for alle i vår mangfoldige verden og at de - også de - skal bli møtt med samme respekt og kjærlighet som alle andre. Her har Lyngdal et godt stykke å gå, lengden av noen flere Pride-marsjer, tenker jeg.
Trond Erik Vee Aune