Kompetanse Norge, som er underlagt Kunnskapsdepartementet, har funnet ut at det i Norge finnes 600 000 mennesker som ikke behersker det digitale. De bruker ikke internett, smarttelefon, datamaskin eller nettbrett. De har dysdigitali for å bruke et egenprodusert nyord. På samme måte som noen er dyslektikere og noen som lider av dyskalkuli. Både de som har skrive- og lesevansker og de som har problemer med matematikk, får stor oppmerksomhet og hjelp og særbehandling fra det offentlige. Det gjør ikke de som er dysdigitale. De får tilbud om kurs som de ikke lærer noe av. Ellers blir de stort sett overlatt til seg selv. De dysdigitale er mennesker som settes utenfor mye i dagens samfunn. Kontakt med det offentlige, kjøp av billetter, betaling av regninger, parkeringsavgift, bestilling av reiser osv. medfører ofte store problem. Og angst. De utgjør ca. 14 prosent av den norske befolkning. De fleste er eldre, men også andre grupper sliter med digitaliseringen; de med lav utdanning, de hjemmeværende og mange av de som er bosatt i områder med lav befolkningstetthet. Særlig har de eldres livskvalitet blitt kraftig redusert i forhold til de som var eldre før digitaliseringenes tid. Økonomisk sett har mange det bedre, men det oppveier ofte ikke det de har tapt. Før kunne de handle med sedler og mynter, de kunne gå i banken og betale regninger. Uten en eneste App. Ta buss og tog uten angst. Bestille reiser med fasttelefon. Parkere bilen uten problemer. Frykten for å gjøre feil, for ikke å lykkes med det digitale, gjør at mange isolerer seg. De blir heller hjemme enn å utsette seg for det digitale helvete der ute.

Og de er ikke lenger viktige og nyttige videre-førere av kunnskap og erfaring fra generasjon til generasjon, fra foreldre til barn, fra eldre arbeidere til yngre osv.  De er redusert til å bli mennesker med nedsatt funksjonsevne på enda et nytt område. Det digitale. Et område som forsterker de naturlige funksjonsreduksjoner man får etter hvert som årene går. De eldre er rammet av det som Store Norske Leksikon kaller «samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer». Og at digitaliseringen er samfunnsskapt. Før digitaliseringen var de eldre likestilt med de yngre. De ble mer verdsatt for den erfaringen og den kunnskapen som årene hadde gitt dem. Og som de kunne føre videre. Nå har maskinene og YouTube overtatt denne oppgaven. Og kunstig intelligens. Og generasjonsgapet mellom yngre og eldre blir større og større. Generasjonsbrua er i ferd med å kollapse. De yngre blir både kunnskaps og ferdighetsmessig bedre enn de gamle. De spør ikke lenger sine foreldre eller besteforeldre om råd. De spør en maskin. Digitalt. Vi aner ikke hvilke følger det vil få. Hvor er føre-var tenkingen? Og hvor er mangfoldet? Nå får de unge de samme svar på spørsmålene de stiller. Det avhenger kun av hvem som styrer maskinene. Veien ligger åpen for den totalitære stat. Ensretting.

Mange sliter fordi de ikke var med i rotteracet da digitaliseringen startet for alvor på begynnelsen av det 21. århundre. De ble ikke tatt hensyn til da de klaget over tempoet i og omfanget av digitaliseringsbølgen. De ble kalt bakstreverske, reaksjonære og det som verre var. Og kjørt ut på sidelinjen. Og mange pensjonerte seg tidligere enn nødvendig fordi de følte at jobbene forandret seg på en måte som ikke ville være med på eller som de ikke klarte å følge med i. De unge overtok der de eldre før hadde verdifull kompetanse. Digitalkunnskap ble den viktigste kompetansen.

Men så vil sikkert mange trøste seg med at dette vil gå over. Digitaliseringen er en revolusjon og alle revolusjoner har gått ut over noen. En stund. Men etter hvert har det meste blitt bedre. «Det har gått sæ te». Det som skjer er bare et overgangsfenomen. Snart vil alle beherske det digitale – også de gamle - og alt vil «årne sæ». De analoge vil være en saga blott. De vil forsvinne på samme måte som maskinstormerne gjorde det i begynnelsen av den industrielle revolusjon. Da de nye maskinene stjal arbeidsplassene deres. Som kunstig intelligens gjør nå.

Denne revolusjonen er annerledes enn andre revolusjoner.

Men det vil nok neppe skje. Denne revolusjonen er annerledes enn andre revolusjoner. Den griper på en annen måte inn i menneskers privatliv. Den gjelder ikke bare arbeidsplasser. Den påvirker hele livet. For det er all grunn til å tro at ca. 10 prosent av vår befolkning vil være dysdigitale i mange, mange år framover. Kanskje i uoverskuelig framtid, hvis ikke de dysdigitale tas mer på alvor. Hvorfor det? Vil ikke situasjonen endre seg ettersom de forlater jorderik, de som kom for sent med i dialogiseringen? Slik kunne det nok ha vært dersom digitaliseringen hadde stanset på nåværende nivå. Men digitaliseringen ser ut til å være ustoppelig, endring følger endring. De som er 50 i dag vil møte andre digitale utfordringer når de er 70 eller 80. Dagens digitalister vil lide av samme dysdigitali som dagens 600.000 nordmenn. Det er bare å bli gammel nok. De vil bli distansert slik som dagens eldre blir det. Selv de beste og ivrigste digitalistene vil rope på menneskelig hjelp når de får maten og tablettene levert og bleiene skiftet av en robot. Som styres digitalt. Som de må hjelpes til å bruke. En maskin. Uten følelser og empati. Noe å gruble på?

Helge Sten Thorbjørnsen,

Ennå ikke helt dysdigital