Nå har vi nordmenn nettopp feiret vår nasjonaldag med barnetog, musikk, iskrem og pølser. Med 17.mai-taler i hver liten grend. Demokrati og rettsstat og likestilling og Grunnloven har blitt hyllet. I regn, kuling, sol og snø. Over hele landet. Og fulle russejenter og -gutter ruller og ruller. Feirer nasjonaldagen i ukesvis, uten tanke på at de blir dårligere og dårligere forberedt for de kommende eksamener for hver dag de uteblir fra skolen.
Og overalt ble det sunget av full hals. Og messinginstrumentene ble blåst varme. Av barn og ungdom, av nye og gamle nordmenn. Et utall av 17. mai-sanger runget over landet. Hvor hen du er i li og fjell. I by og bygd så møter du landets trefargede drakt. Rødt, hvitt og blått. Fargeprakten lyser fra den hvitstammede bjerken. Og fra blåklokkene som skinner i vårsola. Og himmelen lyses rød av kveldssolen. Det er Norge i rødt, hvitt og blått og det er flagget, skrev Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg i 1941.
Man skulle jo tro at det røde, hvite og blå flagget som vaier i vinden, barnetogene og sangene på vår nasjonaldag, skulle være et eksempel til etterfølgelse for land som gjerne vil feire sin nasjonaldag på en like minnerik, uforglemmelig måte. At de hadde noe å lære. Men man skal ikke ta noe for gitt.
For det overraskende at Grethe Myhre Skottenes ord om at «Det går et festtog gjennom landet», at «vi svinger flagget stolt for Norge», at «vi synger i rødt, hvitt og blått», at «vi er fylte av glede for landet vårt», plutselig falt en svensk redaktør tungt for brystet. En av de syv dødssynder, misunnelsen, ålet seg inne i kroppen hennes og kom ut igjen som en kronikk i den svenske storavisen Expressen. På selveste 17. mai. Da hadde hun fått nok. Fått nok av Norge, norske flagg og norsk 17. mai feiring. Og av Erling Braut Haaland som dreper fotballen. Og oljeeventyret som de fikk tilbud om å være med på, men som de sa nei til. Og Tv-serien Exit som hun mener, er det nye Norge.
Den 6. juni er den svenske nasjonaldagen. Og med den norske 17. mai-feiringen nært i minne, er det selvsagt både trist og nedslående å se de festtomme gatene i Stockholm og Malmø, i Gøteborg og Kiruna. Også for redaktøren. Ingen barnetog, ingen konge på balkongen, ingen 6. junisanger rungende fra små og store stemmebånd. Og ikke minst få, om noen, blågule svenska flaggor, vajande i vinden.
Det vakra man inte kan härma, det svärtar man. Sier et dansk ordtak på svensk. Og det gjør redaktøren når hun innleder sin kronikk med å påpeke at fjordene, lusekofta, barnetoget, hardingfela, Wenche Myhre eller Lofoten ikke lenger strekker til for å skape entusiasme for hennes naboland. Nå er det ikke lenger svensk/norsk entusiasme som preger forholdet mellom broderfolkene, mener hun. Det nyrike Norge har utviklet seg på en måte som irriterer svenskene. Som gjør dem avundsjuka. Det gamle bildet av Norge er svertet av for mye penger. Og av parvenyer som røker cubanske sigarer og heller i seg Gule Enker i litervis. Som Bør Børson. Høgsvensken har i lang tid opplevd at husmannsnordmannen har passert Sverige på mange områder. Vi kan kjøpe hele Sverige hvis vi vil, sang de norske supporterne på de to siste fotballandskampen mellom Norge og Sverige. Norge vant begge to. Sånn svir i det svenske folkhemmet.
Det synes umulig for svenskene å härma den norske 17. mai-feiringen. De har tittet over Kjølen etter inspirasjon og de har prøvd og de har prøvd å få til noe tilsvarende. Først gjennom å beslutte at 6. juni skulle være den svenska flaggans dag. Fra 1916. Det virket dårlig. Ingen barnetog. Ingen glass og korv. Inga sångar. Nytt forsøk var å lovfeste 6. juni til nasjonaldag i 1983. Det førte heller ikke til noen svensk 17. mai-feiring. Mere kraft måtte til, mente man og i 1996 ble dagen en offisiell saluttdag. Men kuler og krutt hjalp heller ikke.
Det synes umulig for svenskene å härma den norske 17. mai-feiringen.
Sveafolket holdt seg i ro. Og gikk på arbeidet som vanlig. Så i 2005 ble 6. juni en offisiell høytidsdag. En fridag for medelsvensson. Nå lå alt til rette for en norskinspirert feiring av nasjonaldagen. Men søta bror ville inte gjøra som norbaggarna. Bare hver tredje svenske feirer nasjonaldagen.
Hvorfor er det slik? Jo, fordi det er vanskelig å skape nasjonal stolthet for ham som broderfolket har valgt å feire på nasjonaldagen. 6. juni ble plukket ut i hovedsak fordi Gustav Vasa ble valgt til svensk konge på den datoen. I 1523. For femhundre år siden. Og man skulle jo tro at det skulle bli markert skikkelig. Vi husker jo hva som skjedde i Norge da Grunnloven var 200 år. I 2014. Men i 2023 er det ikke lett å hylle en mann som innførte eneveldet i Sverige. Mens vi går i tog, synger, drikker og fester for å feire en begynnende demokratisering av vårt fedreland, så representerer Gustav Vasa en styreform som vi feirer for å ha fått fjernet 17. mai 1814. Og som også Sverige har kvittet seg med. Redaktøren i Expressen finner det vanskelig å skape entusiasme for Norge slik landet nå framstår i hennes øyne. Enda vanskeligere er det å skape en 17.mail-lignende nasjonaldag med å feire en eneveldig konge. Og det svenske folket viser selvsagt ingen entusiasme. For i realiteten var Gustav Vasa en diktator. Det norske flagget hører hjemme i rumpa, skrev redaktøren i sitt angrep på 17. mai og Norge. Hvor diktatorer hører hjemme, skal jeg ikke uttale meg om.
Helge Sten Thorbjørnsen, Farsund