– En opplevelse jeg aldri ville vært foruten

Larsen, som i dag er bosatt på Feda i Kvinesdal, er en av mange kilder til boka «Amerikafeber» som er skrevet av Hans Martin Sveindal. Boka gis ut av Grindheim Bygdekvinnelag og omhandler utvandringen fra Grindheim i Audnedal. Mange av de som utvandret derfra var enten fra Lister-regionen - eller har bosatt seg i regionen når de kom hjem fra «Junaiten».

Johan Nilssen – første formann i idrettslaget

Kvinesdals egen George Washington

PÅ FEDA treffer vi altså Torhild Larsen, født Byremo, i en søskenflokk på ni fra Grindheim.

– Det har vært både flott og spennende å få fortelle historien min i den nye boka. Det er utrolig hvor mye man husker, og hvor mange minner og historier som kommer fram når man begynner å fortelle, sier hun.

Etter hjemturen fra USA i 1975 flyttet Larsen til Feda, og der bor hun fortsatt. Nå gleder hun seg til å se resultatet av samtalene hun og de andre utvandrerne har hatt i forbindelse med «Amerikafeber».

– Det er bra for både slekta mi, og andres slekt, at det kommer en slik bok. Tenk så mange det var som utvandret, og hvor mange historier det er å fortelle. Jeg er veldig glad for at jeg var i USA. Jeg hadde en flott barndom og ungdom på Byremo, men jeg lengtet ut. En stund var jeg i Kristiansand, men jeg trivdes ikke. Så da ble det Amerika, og det har jeg aldri angret på. Amerika var en opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Jeg har bare positive minner derfra, forteller hun.

– JEG GIFTET MEG der, fikk barn der og jeg fikk gode venninner. Du vil ikke tro hvor gode venninner jeg fikk! Senest i går utsatte jeg å rydde inn hagemøblene på grunn av det ventede uværet, fordi jeg måtte skynde meg å poste et brev. Jeg har nemlig skrevet til min beste venninne Anne Grete Foss (Grebesland), som jeg møtte i USA. Nå bor hun i Georgia, og vi holder kontakten med å ringe og skrive brev. Jeg har venner her og, men det er noe spesielt med jeg møtte i USA, sier Torhild Larsen.

De dro til USA og ble mangemillionærer

Reiser hjem til Kvinesdal hver sommer

TORHILD FULGTE ETTER storebrødrene til Amerika. Av de ni barna til Ingvald og Tonette Byremo reiste sju til Amerika i 1960- og 1970-årene.

Fem emigrerte; Toralf, Torhild, Inge, John og Tor Ivar - og ble i USA i flere år. To av søsknene, Magne og Torjus,dro på turistvisum og ble i tre til seks måneder før de returnerte. De to eneste som ikke dro til Amerika var Bjarne og Arnfinn.

I LØPET AV NI ÅR reiste altså sju av de ni søsknene til Amerika. Alle kom tilbake igjen, men det skulle bli Torhild og broren Toralf som ble der lengst, ti-elleve år hver.

Toralf var den første som dro til Amerika. Han garanterte for Inge og senere Torhild. Torhild tok i sin tur imot John og Tor Ivar, da de kom i 1972. Da hadde amerikanske myndigheter strammet inn på innvandringen, nå kunne ikke hvem som helst garantere for en innvandrer, men «familiegjenforening» var lov; søsken kunne ta imot søsken, så fremt en var amerikansk statsborger.

DEN FØLGENDE teksten, som omhandler Amerika-oppholdet til Torhild Larsen (Byremo), er et utdrag fra boka «Amerikafeber» av Hans Martin Sveindal på oppdrag for Grindheim Bygdekvinnelag.

«Hun leste dem om og om igjen, brevene fra storebroren i Amerika. Og luktet på dem. De luktet helt annerledes enn norske brev. Torhild studerte frimerkene og drømte seg helt bort.

– Jeg hadde så lyst til å følge etter, sier hun. Fortsatt gløder det i øynene når hun tenker på det. Hun var bare 17 år da. Nå er det gått et halvt århundre, men hun kan fortsatt ane lukten av brevpapiret. Enda tidligere, da hun var liten jentunge, luktet hun på tyggisene som tantene og onklene hadde med seg hjem fra Amerika. De var gule og hvite og luktet mye bedre enn de kjedelige Toy-tyggisene som var på butikken i Golevik.

Etter realskolen dro Torhild til Bergen for å gå på Kongshaug handelsskole. Amerikabrevene som kom fra storebroren Toralf i løpet av vinteren var et definitivt høydepunkt for Torhild - og skulle også vise seg å bli et vendepunkt.

TORALF HADDE REIST til Amerika våren 1963. Han var den eldste i søskenflokken på ni fra Byremo, og den første som som emigrerte. Torhild var nummer tre, både i søskenflokken og på familiens emigrantliste.

Etter handelskolen i Bergen flyttet Torhild til Kristiansand, der hun bodde på hybel og jobbet på Krossen kolonialforretning i Suldalen. Men hun trivdes ikke, og skrev derfor brev til Toralf og hans kone og spurte om hun kunne komme til USA og bo hos dem.

– Det fikk jeg lov til, forteller Torhild, som begynte å planlegge utreise i juni 1965.

Broren Inge hadde reist over noen måneder tidligere. Nå var det Torhilds tur. Penger hadde hun ikke, men foreldrene betalte. Flybilletten kostet 1801 kroner.

– Ja, foreldrene mine spanderte alltid på oss, selv om vi ikke hadde så mye penger. Pappa var landpostbud, det ga ikke så voldsomt god inntekt, og mor var hjemmeværende. Men de prioriterte barna sine. Jeg kunne gå på hvilken skole jeg ville, fikk jeg beskjed om. Og når jeg sa jeg ville til Amerika, var det ikke nei i deres munn.

– Pappa var riktignok engstelig da jeg bestemte meg for å reise med fly. «Du, Torhild, du tror ikke du heller vil ta båt», sa han forsiktig en dag. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg ville reise med fly, og så ville jeg bli ett og et halvt år. Men det syntes pappa var litt for lenge. «Du mener ikke du vil komme hjem igjen til jul», spurte han, like forsiktig.Men nei, det synes jeg var alt for kort tid - med bare et halvt år. «Jeg skal komme hjem til neste jul, med julebåten - det lover jeg», sa jeg. Og det gjorde jeg.

Torhild fikk følge av sin bestemor på turen over. Inga Lauen, mor til Torhilds mor, var fra Hægebostad, og var godt oppi årene. Hun hadde aldri vært oppe i flyvemaskin før, men nå var hun fast bestemt på at hun ville over dammen for å feire 80-årsdagen til søstera si, Anna.

– Mange familiemedlemmer stod og tok imot oss på J.F.K. Airport. Toralf hadde en flott Chevy, jeg fikk sitte i baksetet og følte meg som en dronning. Fint vær var det - varmt og godt - og kalesjen var nede.

– Den første helga i New York var det Sankthans, og mange ungdommer dro Upstate New York for å feire. Men jeg følte jeg måtte være hos den gamle tanta til mor mi i Brooklyn. Det er klart det, når Besta var med, måtte vi jo være sammen med familien. Jeg tror forsyne meg Besta hadde med lefser over..., sier Torhild, når hun får tenkt seg om.

De første ukene fikk Torhild bo hos broren Toralf og kona Kirsten i deres leilighet i Brooklyn. De hadde et «hallrom», som de kalte det, i gangen, men dette gjesterommet var utleid, så Torhild måtte ta til takke med sofaen i stua.

SÅ VAR DET UT på jobbjakt. Torhild stilte høyt i begynnelsen, for her var jo alle muligheter åpne. Hun forsøkte først i en bank på Wall Street, Chase Manhattan Bank. Om det var noen jobb med sortering av post? «Nei, du får komme igjen om et halvt år når du har lært deg mer engelsk», sa mannen i dress.

Så i stedet for bank ble det jobb på en av de norske restaurantene i Brooklyn, Promenaden, på 5th. Avenue.

– Lønna var bare 25 dollar i uka. Men vi levde godt av tips som vi fikk. På en god uke kunne det bli 50 dollar i tips, ja opp mot 70 også.

– Vi hadde svinesteik og surkål på menyen, vi hadde kjøttkaker - og fisk av og til. Så hadde vi lapskaus og kjøttsuppe. Og fylt svin - det var søndagsmiddag. Og riskrem og rød saus til dessert. Og alle slags puddinger, karamellpudding, sjokoladepudding og alt sånn noe. Det var veldig god mat på Promenaden, sier Torhild.

Særlig på søndagene var det en del amerikanske familier som kom. Men klientellet bestod i all hovedsak av nordmenn. Og stamkunder var det flust av på Promenaden, mange hadde fast plass, og de mest trofaste trengte aldri bestille, serveringsdamene visste nøyaktig hva de skulle ha. Stamkundene var i all hovedsak eldre nordmenn, som hadde kommet over i begynnelsen av 1900-tallet og som hadde utviklet seg fra å være helnorske til å bli norskamerikanere og endte til slutt opp som hel-amerikanere. Det var stort sett menn, enslige menn, de hadde aldri vært tilbake i Norge, og hadde nesten glemt det norske språket.

– Men av og til kom de på et norsk ord. Du skulle se så kry de var når de husket noen norske ord, forteller Torhild, som fikk god kontakt med stamkundene.

– En av dem, en eldre mann, satt alltid ved vinduet. En vinterdag hadde jeg smurt meg inn med brunkrem, og var kanskje litt i overkant brun. Han så på meg og sa: «Du Torhild, jeg synes ikke du behøver det der. Du har jo så fine røde roser i kinnene. Vent heller til du har vært i Brooklyn noen år, da kommer du til å bli grå og gusten. Da kan det heller passe».

DE FLESTE NORDMENN i Brooklyn gikk i enten 66th. Street Church eller i 59th. Street Church. Her var det prekener på norsk, norske salmer og sosialt samlingssted. Torhild begynte å gå i 59th. Street Church, men skiftet snart over til 66th. Street Church. Hvorfor? «Det var flere kjekke gutter der».

Men før hun rakk å bli kjent med nye gutter, ble hun kjent med en ny jente - og de skulle bli sjelevenninner for livet.

– Hun het Gerd Drangsland, og kom opprinnelig fra Mandal. Hun hadde kommet over med foreldrene sine og ei søster. Vi hadde mye moro sammen. Forresten ville tilfeldighetene at vi begge skulle få et spesielt forhold til Byremo-navnet. For mens jeg giftet meg og mistet mitt etternavn, overtok Gerd etternavnet Byremo, da hun giftet seg med en som het Svein Byremo.

Torhild fikk en stor omgangskrets, og fant mange nye venninner i Brooklyn, alle fra Sørlandet. Bortsett fra Gerd Drangsland var hun mest sammen med Else Litland fra Lista og Anne Grethe Greibesland fra Øvrebø. De var på utallige shoppingturer sammen.

– Ja, vi kledde oss jo alltid opp når vi skulle gå ut, på fredager og lørdager. Så det ble mye shopping. Jeg kjøpte mange nye drakter, sko og vesker. Men jeg gikk aldri med hatt, som mange av de andre jentene gjorde.

Det var ikke bare på klesfronten det var mye nytt. Når det gjaldt alkohol var det en helt annen kultur i USA. I Norge var det ingen jenter som rørte alkohol på 60-tallet.

– Jeg smakte ikke alkohol før ett år etter at jeg hadde kommet til Amerika. Da fikk jeg servert en Tom Collins med kirsebær. Det hadde jeg aldri smakt før. Da var jeg 20 år.

DE NORSKE UNGDOMMENE i Brooklyn følte seg frie som fuglen, både gutter og jenter. De var ofte på turer sammen.

Torhild og venninnene dro av og til på bowling. Ikke nødvendigvis for å bowle, men fordi de hadde så god iskrem der. Ellers så kjørte de rundt med guttene, var på drive-in-diner, bestilte mat, og fikk maten servert på et brett som ble festet på bilvinduet. Så satt de i bilen og spiste.

– Jeg husker spesielt en rett som het «Chicken in the basket» med fresh fries - det var kjempegodt med salat og dressing til. Så gikk vi kanskje til en iskrem parlour etterpå, der hadde de noen kjempedigre banana split. De hadde jo oppe nesten hele natta.

DET BLE IKKE I KIRKA Torhild skulle finne sin livsledsager. Det var på Sjømannshuset han kom. En søndagskveld i september, ute var det fint vær, inne var det dans, men ungdommene samlet seg likevel utendørs, så kom de sigende, guttene, i fulle biler og med brylkrem i håret. Torhild var egentlig sammen med en annen. Men så en dag introduserte han en av sine kamerater for Torhild. Kameraten het Kjell - og Torhild falt pladask.

– Noen dager senere var vi på en bar på 8th. Avenue, Night Cap - alle de norske treftes der - der spilte de countrymusikk, det likte vi jo. Det var et lite dansegolv - et orkester spilte, og så satt vi rundt småbord. Da kom han forsyne meg inn igjen, Kjell - nå visste jeg jo hvem det var - så ser han på meg og sier: «Hei, Miss Byremo». Da var det jussom... Ja, da var det gjort. Det tok ikke lang tid før vi ble sammen. Han var ett år eldre enn meg, var fra Feda og hadde kommet over året før meg, da var han 18 år.

Så kom dagen for hjemreisen.

I GOD TID FØR hjemreisen hadde Torhild kjøpt en stor amerikatrunk for å få med seg alt hun skulle ha med hjem.

– Jeg fylte den opp med alt mulig. Jeg hadde masse kjoler. Vi gikk mye i kjoler. Langbukser. Og sko. Alle slags sko. Og så hadde jeg kjøpt presanger til alle hjemme. Det var gardiner til mamma, flotte gardiner. Men jeg tror aldri de kom opp i stua hjemme.

«Julebåten» var begrepet på den siste båten som dro fra New York til Norge før jul, som regel i begynnelsen av desember. Torhild delte lugar sammen med venninnen Anne Grethe. Og på denne seilingen, med Sagafjord i desember 1966, var det spesielt mange kjentfolk.

– Ja, det var mange, også fra Grindheim. Jenny og Kjell Håland var der, og Bjøro Håland. Og mange av mine venninner som skulle hjem på besøk, både fra Lista, Herad, Flekkefjord, Flikka og Kvinesdal. Det var en stor opplevelse å få reise med en amerikabåt, og vi hadde det skøy. Tenk, å få gå på Captains dinner. På dekk tok Bjøro Håland fram gitaren og spilte, og vi sang med på refrenget. Det var en herlig stemning.

– Da vi kom i land i Kristiansand husker jeg at en hel gjeng stod og tok i mot oss, mamma var der og mange andre. Det snødde og blåste da vi gikk ned landgangen. Jeg hadde en fin kåpe, med minkkrage, og så hadde jeg høyhælte sko.

TORHILD HADDE PLANLAGT at hun skulle bruke det neste halve året på husmorskolen på Vigeland. Men da hun var hjemme i påskeferien fikk hun sitt livs overraskelse. Da kom nemlig kjæresten Kjell på uanmeldt besøk fra Amerika, palmelørdag satt han plutselig i stua da hun kom inn. De dro sporenstreks til Kristiansand, kjøpte ringer og forlovet seg påskeaften. 1. april 1967 begynte et nytt kapittel i Torhilds liv - og nå var det bare én ting å gjøre - dra tilbake til USA så snart husmorskolen var slutt.

Skolen sluttet 10. juni. En uke senere, 17. juni 1967, dro Torhild tilbake til Brooklyn.

– Jeg fikk huspost i Brooklyn, der jeg skulle passe på en fire år gammel gutt som het Gerard, jeg skulle stryke klær og tørke støv. Mora var muslim og faren var jøde. Søskenbarnet mitt hadde skaffa meg jobben, og så fikk jeg en liten leilighet en liten busstur unna. En stund bodde min bror Inge sammen med meg i leiligheten. Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg endte opp i Brooklyn igjen, for det var ikke ofte jeg var i leiligheten, kanskje bare tre-fire dager i uken. For Kjell kom ned i helgene og hentet meg, eller så tok jeg bussen opp til han, til hans leilighet Upstate New York.

DET BLE IKKE LENGE hun hadde husposten. For i løpet av høsten begynte Torhild og Kjell å planlegge bryllup i desember. Torhild fikk god hjelp av ei venninnne til forberedelsene. Venninna Myrna hadde vokst opp i Brooklyn med mor fra Lista, og visste hvor man burde gå for å kjøpe både sko og kjole og bukett. Torhild snakket norsk til Myrna, og hun svarte på engelsk.

– Jeg var så kry. Jeg hadde fått igjen penger på skatten, så det brukte jeg til brudekjole. Men jeg holdt bryllupsplanene skjult for de jeg jobbet hos, jeg hadde ikke lyst til å si det så lang tid i forveien. Men fruen, som var syerske og medeier i et stort firma, ble veldig skuffet da hun fikk vite at jeg hadde kjøpt brudekjole. «Du skulle ha sagt at du skulle gifte deg tidligere så kunne jeg ha sydd brudekjole til deg», sa hun. Men da var det for sent.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Torhild bestilte røde roser i blomsterforretningen. «Røde roser til brudebukett?», spurte ekspeditøren vantro. Ja, røde roser, bekreftet Torhold bestemt. Nei, det hadde ekspeditrisen aldri hørt om. I USA var det bare hvite roser som dugde til bryllup. Men Torhild fikk de røde rosene sine.

9. desember 1967 stod bryllupet i den norske sjømannskirken i Brooklyn.

– Vi inviterte alle vi kjente til festen på Pierpoint Hotel, et flott, fancy hotell. Vi hadde bedt både familie og søskenbarn og venner. Sikkert 70-80 mennesker. Sånn var det der borte. Vi inviterte alle. Og så inviterte de oss igjen når det var deres tur. Vi var som en stor familie alle i hop.

TORHILD OG KJELL tilbragte de åtte første årene av sitt ekteskap i Amerika, og fikk tre barn. Torhild kom aldri i jobb igjen i USA etter at hun giftet seg, men det var heller ikke nødvendig. Inntekten fra Kjells business var mer enn nok til å forsørge familien. Kjell drev et entreprenørfirma sammen med Ola Meland fra Feda, «Meland and Larsen Roofing & Siding».

– Etter bryllupet fikk vi leie et møblert hus i Pearl River. Ekteparet som eide huset skulle bo et par år i Tyskland. Da de kom tilbake flyttet vi til en leilighet i Spring Valley i Rockland County. Så bygget vi vårt eget hus lenger nord, i Goshen, i Orange County. Tomtene var billigere der. Vår andre sønn Frank var ett år da vi flyttet, så kom Tone Karin senere. Der bodde vi i fire år før vi reiste hjem i 1975.

Takket være godt nettverk av norske arbeidsføre menn var det ikke noe problem å få satt opp et hus på dugnad. Torhild forteller at minst 15-20 menn var med på dugnaden, og huset ble reist og platet tett i løpet av en helg.

– Med tre barn hadde jeg full jobb hjemme. Men vi hadde mange gode venner, og jeg fikk god hjelp. Jeg fant fort ut at det ville være en fordel å ha sertifikat, så jeg slapp å være avhengig av andre. Første gang jeg kjørte opp klarte jeg det ikke. Men så tenkte jeg «Dette gir jeg meg ikke på». Jeg fikk med ei venninne for å øvelseskjøre og øve på lommeparkering. Så kjørte jeg opp i vår egen bil, vi hadde en hvit Ford - den var mye lettere på rattet. Da gikk det fint. Den dagen jeg bestod førerprøven ringte jeg sporenstreks til en venninne og hørte om hun var hjemme. Så tok vi en kjøretur med barna.

Omgangskretsen i Orange County bestod stort sett bare av nordmenn. Kjell var aktiv i en bowlingklubb i Sons of Norway, mens Torhild hadde «klubb» sammen med 10 - 12 norske jenter som kom sammen og pratet en gang i måneden.

I OVERGANGEN fra 60-tallet til 70-tallet var USA i stor endring. Ikke minst for husmødre, som i løpet av få år fikk en helt ny hverdag. I Norge laget småbarnsmødre fortsatt sin egen barnemat, de kokte og styrte med blandinger og glass som måtte vaskes og brukes om igjen. Men i USA hadde baby-revolusjonen startet. Her var mange mødre i jobb, så det var om å gjøre å legge hverdagen best mulig til rette. Torhild merket godt de raske endringene, ikke minst når det gjaldt bleieskift.

– Da vi fikk eldstemann, Kjell Ivar, i 1968, var det fortsatt vanlig med tøybleier, som ble vasket og brukt om igjen. Da Frank ble født i 1970 hadde vi «Diper Service». Vi fikk en spesialdunk til å ha på badet med plastsekk inni og godlukt på toppen, som vi plasserte de brukte bleiene i, etter at det verste var skylt ned i toalettet. Når dunken var full kunne vi bare sette den utenfor inngangsdøra, og så fikk vi nyvaska og fine bleier igjen i retur. Og tre år etter, da vi fikk nummer tre, Tone Karin, i 1973, var Pampers kommet på markedet. Fantastiske papirbleier, som du bare kunne kaste i søpla. Så jeg har brukt tre forskjellige bleiesystemer til mine tre barn.

Når det gjaldt helsevesenet og fødsler og barneleger var det også et helt annet system enn i Norge, så fremt man hadde forsikring. I USA ble man fulgt opp av gynekologer både i svangerskapet og etter fødselen.

– Alle de norske sa jeg måtte gå til den jødiske doktor Stern, for han skulle være den beste barnelegen. Med én gang jeg hadde født fikk han beskjed, og så kom han på sykehuset umiddelbart for å se at alt var i orden med oss.

SKOLEHVERDAGEN startet allerede da barna var fem år. I 1973 var eldstemann Kjell Ivar klar til å begynne i Kindergarten. Klasseforstanderen kom på hjemmebesøk og pratet med ham om square og circle, og så måtte han skrive navnet sitt. Første skoledag fulgte Torhild sin sønn ned til veien for å vente på skolebussen, derfra måtte han klare seg selv. Skolen ville nemlig ikke at foreldrene skulle levere barna i bil til skolen, i frykt for trafikkork. Derfor måtte alle ta bussen.

– Ja, der stod den lille tassen og ventet ved veien, og skulle ta bussen alene. Det var aldri snakk om at mødrene skulle følge barna på bussen. Da vår andre, Frank, begynte i Kindergarten to år senere, var han så liten at han ikke klarte å trø opp på trinnene på bussen, han måtte krabbe opp, forteller Torhild.

TI ÅR I AMERIKA gjør noe med både voksne og barn. Også for familien Larsen. Hjemme snakket de norsk, ute snakket de engelsk. Og det er ikke til å undres over at man adopterer både vaner og tradisjoner fra det landet man bor i.

– Da vi bestemte oss for å dra hjem, og bygge hus på Birkeland på Feda, tegnet vi huset i Amerika, og la opp til at det skulle være i amerikansk stil, som et slags ranch-hus, forteller Torhild.

En 40 fots container som ble sendt hjem inneholdt alt av innredning til huset, bl.a. tepper til alle rom, badekar, toalett, og ikke minst en komplett kjøkkeninnredning i mørkbeiset tre.

– Jeg kjøpte med fancy, fine gardiner til mamma. Og masse klær til mamma og skjorter til pappa. Og så hadde vi jo også med en liten traktor, og en bil, en stor Thunderbird, blå med hvitt tak, med blå skinnseter inni. Den var så god å kjøre, det var som å fly bortover, men den var egentlig for stor for veiene i Norge. Så vi solgte den etter to år.

TORHILD OG FAMILIEN returnerte til Norge i desember 1975, og var de blant de siste. De fleste andre nordmennene som ville hjem for godt, hadde allerede returnert.

– Jeg tror de aller fleste reiste i løpet av en femårsperiode. Toralf var kommet hjem året før oss og John kom hjem samtidig som meg, forteller Torhild. Hun søkte om å bli amerikansk statsborger et par år før hjemreisen. For å passere gjennom nåløyet måtte hun svare riktig på mange spørsmål om tidligere presidenter, amerikansk historie og om hun hadde hatt kontakt med KGB. Torhild har beholdt sitt amerikanske statsborgerskap og pass i alle år siden.

– Det har vært greit for min del å være amerikansk statsborger - det er jo praktisk hvis du vil reise over en tur - da slipper du å stå så lenge i kø på passkontrollen. Men jeg har aldri stemt til et amerikansk presidentvalg, selv om jeg har hatt anledning til det, sier hun.

Etter hjemkomsten fortsatte Kjell som snekker i noen måneder, men begynte deretter i Nordsjøen hvor han jobbet som turbinmekaniker i over 30 år.

Torhild var hjemmeværende i mange år, men begynte etter hvert å søke deltidsjobber i butikk. Da hun ikke fikk napp, startet hun likegodt sin egen butikk i 1990, Gaveboden i Flekkefjord, en gave- og interiørbutikk. Men etter at hun skled på butikktrappa og knuste kneskåla på glatta i 1995 måtte hun avvikle butikken, men engasjerte seg deretter mer og mer i politisk arbeid. Fra 1995 satt hun fire sammenhengende perioder i kommunestyret for Frp i Kvinesdal og var også innom fylkestinget en periode.

Torhild bor fortsatt på Feda. De tre barna Kjell Ivar (f. 1968), Frank (f. 1970) og Tone Karin (f. 1973) bor i nærheten, og med årene er det også blitt syv barnebarn.

Torhild har vært tilbake flere ganger i USA, og har opprettholdt kontakten med flere av venninnene sine, både i USA og i Norge. Sammen med fem andre hjemvendte damer har hun en «Amerikaklubb» som møtes den første tirsdagen i måneden. Det er Alise Engedal, Marie Eftestad, Kirsten Byremo, Ruth Galldal og Arnhild (f. Stokkeland) Urevatn,

– Jeg har mange fantastiske minner fra årene i USA, konkluderer Torhild.

– Amerikatrunken står hos en av mine sønner. Jeg angrer bare på at jeg ikke beholdt en del av klærne jeg hadde. De kunne jeg ha donert til utvandrermuseet i Kvinesdal. Men jeg har nå i alle fall spart på brudekjolen.»