Under en rockekonkurranse i 1957 opptrådte Reidar Eriksen og bandet The Big Rockers med Elvis-inspirert rock for et fullstappet Folkets Hus (også kalt Arbeideren)i Kristiansand. Som eneste band skal de ha blitt klappet tilbake på scenen to ganger, før et ellevilt publikum hadde fått nok. Bandet endte på tredjeplass og fikk fin pokal. Men mange mente at det var The Big Rockers som skulle vunnet.
– Jentene hylte og skrek og slo hendene til blods på scenekanten, husker kona Doris, som var til stede da mannen opplevde karrierens høydepunkt.
Jentene hylte og skrek og slo hendene til blods på scenekanten.
I DAG, 63 år senere, er 80-åringen musikalsk leder for Tjodolvs Sangkamerater, som underholder vederlagsfritt hver eneste mandag på Kvinesdal omsorgsenter.
– Det gir meg mye å spille for dem. Vi spiller og synger i grunnen ikke for dem, men med dem, understreker Eriksen.
Da avisen var på heimen forrige mandag var det knapt en ledig stol å oppdrive.
– Så sant vi har mulighet er disse konsertene noe vi må ha med oss. Det er høydepunktet for mange, var det en tilhører som sa til oss etter at konserten var over.
– Vi setter veldig stor pris på at de kommer hver mandag, og bruker så mye av sin tid på å underholde de som er her. At det i tillegg er kontinuitet er med på å skape glede og sangfelleskap for beboerne her. sier leder for «Boenheter med demens», Kirsti Lie Carlsen.
HISTORIEN MED Tjodolvs Sangkamerater startet i 2009. Da fikk eks-rockeren fra Mandal nemlig spørsmål fra sin gode venn Sigbjørn Risnes om de ikke skulle gjøre noe for dem på heimen. Da hadde det gått omtrent 40 år siden han hadde spilt gitar.
– Det var Sigbjørn og Gunnar Nordhelle som var de største pådriverne, men det musikalske var min greie. Men uten de to er det ikke sikkert jeg hadde spilt gitar i dag. Også må jeg få takke alle sangerne som stiller opp hver mandag, og har måttet tåle både ros og ris fra meg. Alle er enestående og viktige. Uten dem ville det ikke ha gått så bra som det gjør, fremholder Eriksen.
HAN AVSLØRER dessuten at han måtte lære seg gitargrepene på nytt. I tillegg måtte han øve inn helt andre melodier, enn de han hadde spilt før.
– Også det tekniske var en stor utfordring. i begynnelsen når jeg spilte hadde jeg ikke forsterker, for eksempel. Jeg trengte hjelp. Det var slik jeg kom i kontakt med Tor Arve Barøy, en fantastisk dyktig og flink gitar- reparatør og gitarist. Han har hjulpet meg mye, og jeg er veldig takknemlig for det han har gjort, med justering av gitaren og innstilling av forsterkeren, medgir gitarist-kollega Eriksen.
Også det tekniske var en stor utfordring.
ETTER KONSERTEN på omsorgssenteret inviterer ekteparet Eriksen avisen hjem til seg, på Ulland i Kvinesdal, nesten på grensa til Farsund. Både Doris og Reidar er født i Mandal, men har bodd her siden 80-tallet. Det var Reidar som i sin tid arvet gården på Ulland, av besteforeldrene på mor-siden. Etter at de har fått instrumenter, forsterker og annet utstyr i hus, setter vi oss ned for å prate. De har mye på hjertet.
– Min far var fiolinist og kunstmaler, og ville gjerne at vi ungene skulle lære å spille et instrument, så jeg har nok arvet noe fra ham, åpner Reidar, som har satt seg godt til rette stolen. Nok en spilledag på heimen er over, og han kan puste ut i godstolen.
DE FØRSTE instrumentene Reidar lærte seg å traktere var durspill, (torader) og munnspill. Da var han 12 år.
– Jeg spilte på dette munnspillet hele tida, og mor sa hun ble gal av å høre på meg. Etter hvert fant jeg et sted ingen kunne høre meg. Jeg bodde på et rom som lå på toppen av huset vi bodde i. Og der, under dyna, kunne jeg øve på munnspillet så mye jeg ville, forteller han med sin behagelige barytonrøst.
Litt senere, som 13-åring (i 1952) skaffer han seg en halvakustisk Hagstrøm gitar.
– Den fikk jeg kjøpt på avbetaling, i den eneste musikkforretningen som var i Mandal på den tida, nemlig hos Qvist. Jeg var så kry. Jeg var nettopp ferdig med folkeskolen og hadde begynt å jobbe som visergutt hos et båtservice-firma i Mandal, føyer han til.
Så går det slag i slag for den unge Reidar Eriksen. I tillegg til munnspill lærte han seg også å spille gitar. Snart gjorde han begge deler, samtidig.
– Det var jo ikke så mye å finne på i Mandal den gang. Enten så var det Åge Samuelsen og de greiene der, eller så var det AUF, hvor jeg ble med. Jeg var 13 år da jeg første gang spilte til dans på Folkets Hus i Mandal, med gitar og munnspill, minnes han.
Enten så var det Åge Samuelsen og de greiene der, eller så var det AUF, hvor jeg ble med.
SÅ BANKER det store livet på døra. Reidar begynner på yrkesskole og drar med tiden til sjøs. Blant annet mønstrer han på den Farsund-registrerte lastebåten Cis Brøvig.
– Jeg var ikke lenge på sjøen, kanskje et år, bare for å pisse i sjøen og snu igjen, illustrerer den tidligere rockegitaristen og ler forsiktig.
I 1956 er han tilbake i Mandal.
– Da jeg kom tilbake begynte jeg å spille igjen, sammen med Wilhart Ljosdal, også kalt Pipen, en dyktig musiker som var sønnen til John Ljosdal, mannen som skrev tekst og melodi til Gryta hennar mor, Åge Wilhelmsen og Tore Nodeland. Vi hadde begynt å høre på Elvis, og det svingte jo skikkelig, husker Reidar Eriksen.
Bandet kalte de The Big Rockers, og holdt sammen helt frem til begynnelsen av 70-tallet.
– Vi meldte oss på en rockekonkurranse i Kristiansand. Jeg tror det må har vært i 1957. Den skulle foregå på Arbeideren. I den svære hallen var det smekk fullt. Jentene hoista og gapte. Vi hadde røde skjorter, svarte bukser og fin sleik, beskriver han.
De spilte blant annet kjente Elvis-slagere som Tutti Frutti og Blue Suede shoes, husker han.
– Etter at vi var ferdig ble vi klappet inn på scenen to ganger. Ingen andre ble det. Jeg har aldri skrevet så mange autografer. Jeg var i grunnen sikker på at vi kom til å vinne. Det gikk også rykter om at Fædrelandsvennen mente det. Jeg har aldri sjekket oppi det altså, sier han.
Jeg var ikke lenge på sjøen, kanskje et år, bare for «å pisse i sjøen» og snu igjen.
ERIKSEN FORTELLER at det var mange band som deltok. The Big Rockers endte på en svært respektabel tredjeplass.
– Han som vant tror jeg kalte seg for Rocke-Alf, og han hadde vunnet året før. De som kom på andreplass var nærmest et svært orkester. Vi stilte med tre gitarer.
Men det var på ingen måte slutt med det, selv om denne konserten ble et slags høydepunkt for dem, i alle fall om man legger populariteten til grunn. I løpet av de neste årene fikk de mange spillejobber, primært innenfor dansmusikk og country. Bandet la også inn noen rockelåter under konsertene. De opptrådte på steder som Vanse, Kvås, Sira, Søgne, Vigeland, Kristiansand og Egersund, Mandal og Flekkefjord.
– På en konsert på torvet i Flekkefjord ble vi bedt om å spille Tom Dooley (en landeplage på den tiden) 16 ganger. «Kan dokka spela Tom Dooley», spurte de. Jeg glemmer det aldri, forteller Eriksen.
På en konsert på torvet i Flekkefjord ble vi bedt om å spille Tom Dooley 16 ganger.
Han opplyser at de kunne tjene 300 kroner på en kveld.
– Og det var ganske mye på den tiden. En vanlig årslønn på begynnelsen av 60-tallet kunne ligge på omtrent 10.000 kroner, opplyser han.
Han føyer dessuten til at han er stolt av å ha spilt sammen med den populære og kjente trekkspilleren Arne Eikås et par ganger, faren til Rolf (Atti) Eikås (og leder av Lindesnes trekkspillklubb), på et danselokale i Holum, Mandal.
UTOVER PÅ 60-TALLET ble ønsket om å spille inn en plate stadig sterkere.
– Mot slutten av 1960 fikk vi endelig muligheten til det. Vi skulle spille inn «Have you never been lonely», på norsk, «Har du aldri vært ensom». Alt skulle jo synges på norsk på den tiden. Men vokalisten vår klarte aldri å synge «aldri». Som mandalitt, sier vi jo «aller». For noen er det veldig vanskelig å endre dette. Hver gang vokalisten kom til det ordet, ble det feil. Dermed fikk vi aldri noen plate, og ikke lenge etter ble bandet oppløst. Kanskje var vi litt for opptatt av at vi skulle lage plate, vedgår han.
Men Reidar ga ikke opp musikken uten videre. Han begynte blant annet å spille med sin far, fiolinisten. Han opptrådte blant annet i Adventkirken.
– Jeg spilte jo komp-gitar, som innebar jeg at slo på gitaren. Det ble oppfattet som syndig på denne tiden. Så det ble ikke så mye mer, føyer Eriksen til.
På dette tidsrommet var han også i ferd med å bygge hus, og rentene var høye, som han sier. Instrumenter ble solgt.
– Jeg fikk meg en gitar, men det var så dårlig å spille på, at det var bare sorgen, sier han.
– Vurderte dere noen gang mulighetene for å kunne leve av musikken?
– Ikke seriøst. For oss var det først og fremst moro, svarer han.
REIDAR ERIKSEN er utdannet industrimekaniker, men har også gjort mye annet i sitt 80-årige liv.
– Mot slutten av tiden som industrimekaniker møtte jeg også veggen, og fikk en psykisk knekk. Jeg kan ikke huske nøyaktig når det var. Det var ikke slike ting man snakket om da. Det tok en stund før jeg kom meg igjen. Da satset jeg på bier. Jeg hadde noe sånt som 200-250 bikuber på det meste.
Det holdt han på med i noen år, før han begynte med sau, og engasjerte seg i saueavlslaget i Kvinesdal.
– Her var jeg formann i seks år. Jeg er også æresmedlem i pistolklubben, sier han.
– Hva har musikken betydd for deg?
– Den har betydd enormt mye gjennom hele livet, selv om jeg ikke har vært aktiv musiker hele tiden. Jeg er også veldig glad i å lytte til musikk.
KONA HANS, Doris, som han har vært gift med siden 8. mars 1958, opplyser at de mer enn gjerne går inn på Youtube, når det ikke er noe spesielt på tv, finner låter der og tar en dans på stuegulvet.
Ekteparet har tre barn, og musikkinteressen er absolutt til stede.
Den eldste er trommeslager, og spiller i jazzband i Mandal.
– Den yngste spiller litt gitar, og en spiller saksofon til husbruk. Den eldste er trommeslager, og spiller i jazzband i Mandal. Da han var yngre slo han på alt han kunne slå på. Jeg kan huske vi sa at han kommer til å bli trommeslager og trailersjåfør. Og det er akkurat det han er i dag, humrer ekteparet Doris og Reidar Eriksen.
Gitar-reparatøren
Inviterer til ny retreatdag
De seilte for velstand og lykke - del 1