Når man er født i feil kropp

Han som sier dette kaller seg i dag Hunter, og er bare 17 år gammel. Egentlig er han født som jente, og er døpt Julie.

– Jeg synes Hunter (som altså betyr jeger) passer mye bedre på den personen jeg faktisk er. Dessuten kan det brukes på begge kjønn, smiler Hunter Aamodt Bjerkeli i vårsola.

Han er egentlig vokst opp i Kvinesdal, og hans far bor der i dag. Vi befinner oss gående, et eller annet sted i Flekkefjord sentrum. Det har blitt onsdag 15. mai, dagen før dagen før dagen. Himmelen er så godt som skyfri, temperaturen ligger mellom 18 og 19 grader. Vinteren er snart bare et fjernt minne.

SLIK ER DET IKKE for Hunter, at de vanskelige, kalde tidene bare er et fjernt minne. Det er ikke lenge siden han ble banket opp, bare fordi han er den han er. Men livet har blitt bedre nå. Sola har begynt å varme, også i livet hans.

– Jeg har nettopp vært på min første tur til Rikshospitalet, og det gikk bra. Men det kommer til å bli mange turer dit, før jeg er helt ferdig, avslører han.

Etter en kort spasertur fra byens rådhus, tar vi inn på en kafé, nærmere bestemt på terrassen til den idyllisk beliggende Kaffebørsen. Klokka har så vidt passert halv elleve på formiddagen, og her er nesten ikke folk. Like ved oss flyter Grisefjorden stille og bedagelig, som om hele verden er i sin skjønneste orden.

HUNTER BESTILLER kakao uten krem. Han er laktose-intolerant og skal helst ikke ha så mye melkeprodukter. Til tross for sin unge alder har han også diagnosen fibromyalgi, som kan medføre periodevis sterke muskelsmerter.

– Jeg er helt enig i at jeg er for ung til å få dette, men det hjelper ingenting å klage, smiler han ironisk, og tar seg en forsiktig slurk av kakaoen.

Viktig og riktig «show»

Hunter bor altså i Flekkefjord, og alt lå i grunnen til rette for en harmonisk oppvekst, i en passe stor by på Sørlandet.

– Jeg tror jeg var i syv-årsalderen da jeg kjente på at ikke alt var helt riktig. Jeg merket at jeg ikke var helt lik de jentene jeg var sammen med. Jeg likte best å være sammen med guttene. Men jeg prøvde lenge å blokkere det, og passe inn i det mønsteret som var forventet.

MEN VERRE skulle det bli.

– Da jeg kom i puberteten frika jeg helt ut. Alt gikk på tverke og jeg kunne begynne å gråte helt plutselig. Det begynte å skje ting med meg som jeg ikke ville at skulle skje. Jeg var ofte lei meg og forvirra. Fortsatt gjorde jeg forsøk på å passe inn. Det gikk vel egentlig ikke så bra. Jeg prøvde for eksempel å ha langt hår og kle meg likt som jentene. Egentlig ville jeg helst gå i hettegenser og joggebukse, forteller Hunter ærlig.

– Synes du at det er riktig å bruke uttrykk som «født i feil kropp»?

– Ja, det synes jeg, ikke minst for at andre lettere skal kunne forstå hva dette dreier seg om. Men man har jo den kroppen man har. Det er bare det at det går an å gjøre noe med den, slik at du kan se mer ut som den du er. Men du kommer jo alltid til å ha den kroppen du har.

ETTER HVERT som tiden gikk ble Hunter mer og mer deprimert. Etter et drøyt år på ungdomsskolen kom han frem til at han måtte gjøre noe. Han kunne ikke ha det slik lenger. Han oppsøkte først til kommunepsykologen, hvor det ble tatt utgangspunkt i at dette var en mer generell type depresjon.

– Det var først når jeg kom i kontakt med BUP (barne- og ungdomspsykiatri) at det ble stilt spørsmål om depresjonen jeg hadde, kunne skyldes noe annet, sier han.

– Veldig bra, og viktig budskap

Hunter innrømmer at at han hadde anelser om at han var en såkalt transperson ganske tidlig. Som alle andre ble han for eksempel forelsket, men kartet stemte liksom ikke med terrenget.

– Det var tøft. Før var seksualiteten min, og de jeg ble forelsket i, helt forskjellige ting. I hovedsak ble jeg forelsket i jenter, som han sier.

Da prosessen startet, med at han skulle bli en gutt, eller mann, ble han mer innesluttet. Og han ville heller snakke om sensitive, personlig ting med de profesjonelle, de som arbeidet i barne- og ungdomspsykiatrien, enn med familie, venner og bekjente.

– Jeg vet ikke om det var så smart, men det var det jeg gjorde, sier han og ler tørt.

Hunter understreker at han er blitt mer åpen om hvem han er nå, ikke minst ovenfor sin familie, som han opplever som gode støttespillere.

MOBBING HAR han vært utsatt for ofte, så vel fysisk som psykisk, aller mest psykisk, gjennom ord. Det startet så tidlig som i første klasse, da han bare var seks år gammel.

– Jeg ble kalt alt mulig rart. Det jeg hatet mest å bli kalt var guttejente. Den gang prøvde jeg jo å passe inn. Mobbingen ble bare verre og verre etter som tiden gikk. Til slutt ville de ikke en gang snakke til meg, ansikt til ansikt. I stedet ble jeg baksnakket, forteller han.

– Hva var verst, frustrasjonen over at kroppen ikke passet med den du følte deg som, eller reaksjonene fra omgivelsene?

– Dette henger jo sammen. Men det var jeg som var min verste fiende. Andre kunne liksom si hva de ville til meg, men tankene mine er der alltid. Jeg følte det var noe skikkelig gale med meg, sier Hunter alvorlig.

– Hvorfor kaller du seg egentlig Hunter?

– Det navnet ble jeg først oppmerksom da da jeg leste en bok, hvor en av karakterene heter Hunter. Denne personene var veldig kul, og en jeg kunne relatere meg til. Dessuten kan Hunter brukes på begge kjønn. Det passet godt. Jeg hadde jo ikke kommet ut av skapet da jeg tok det navnet.

DET VAR først nyttårsaften 2017-2018 at Hunter sto frem som transperson, altså for bare ett år og fem måneder siden cirka.

– Det synes jeg var veldig skummelt. Jeg var redd for at jeg skulle miste venner og at folk skulle snu ryggen til meg. Men så viste det seg at alle var veldig støttende.

Han understreker at moren og faren har støttet ham hundre prosent.

– De gjorde alt de kunne for at jeg skulle bli glad igjen, sier Hunter Aamodt Bjerkeli.

Han forteller at familien, i tillegg til seg selv og begge foreldrene, består av en halvbror og to stebrødre, som alle er ganske mye eldre enn ham.

– Når det gjelder din reise frem til nå. Hva har vært den største utfordringen?

– Tålmodighet. Det tok for eksempel et år å få klar henvisningen som skulle til Rikshospitalet. Vi ville gjøre det skikkelig nøye, slik at vi fikk med alt. I dag er jeg glad for at dette ble gjort så grundig, sier han.

HUNTER HADDE for øvrig sin første tur til nettopp Rikshospitalet 14. mai i år, hvor de gradvise forandringene vil finne sted, dagen før vi møtte ham i Flekkefjord.

– Der møtte jeg noen fantastisk fine folk. Jeg skal på en ny Oslo-tur etter at skolen har begynt ut på høsten. Men hvor lang tid dette vil ta, vet jeg ikke, medgir Hunter, som foreløpig ikke har startet på hormonkur.

Det første som må på plass er å få en diagnose, som det heter.

– Jeg liker egentlig ikke å kalle det en diagnose, men jeg tror det heter noe sånt som kjønnsdisfori. Når jeg får den, vil jeg kunne starte med hormoner.

EN GRUNN til at det tar så mye tid er at vedkommende dette gjelder skal være sikker på at man ikke angrer seg.

– Det er jo ganske permanente forandringer som blir gjort, fastslår Hunter med en underfundig mine.

– Er det norske samfunnet klar for slike som deg, tenker du?

– Jeg vil si både og. Noen er, andre ikke. Det kunne gjerne vært noen flere som vil akseptere oss.

Fullt kulturhus

– Du er bare 17 år. Hvorfor velger du å stå frem?

– Jeg husker at jeg så veldig opp til de personene som hadde det som meg, og som sto frem og fortalte sine historier da jeg var yngre. Det betydde faktisk veldig mye for meg. Jeg ønsker også å være en slik person, som kan være med å gjøre det lettere for andre.

– Hvordan ser du på fremtiden?

– Tja, hva skal jeg si? Slik jeg ser den nå er den både skremmende og spennende. Og så ønsker jeg å jobbe med enten film eller musikk.

Hunter har også egenproduserte sendinger på Facebook og Youtube, hvor han spiller og hvor han tar opp saker han synes er viktig. Tidligere denne våren deltok han også i paneldebatt under forestillingen «Kraften i det å være annerledes», som ble arrangert i Kvinesdal kulturhus.

GLENN JOACHIM Hansen (23), som er fra Vanse på Lista, er nettopp ferdig med behandlingen, som Hunter nå er i gang med.

– Man blir jo aldri helt ferdig, men jeg har kommet så langt som man kan, og jeg føler meg mye bedre. Det kan ikke sammenlignes med hvordan jeg har hatt det tidligere, sier Glenn Joachim, som i dag arbeider som kundebehandler hos en stor butikk-kjede i Kristiansand.

Som mange sikkert husker så sto han frem og fortalte om sine erfaringer som transperson, i denne avis for snart et år siden. Saken hadde tittelen Skeiv i Lister.

– Har du noen råd til Hunter, som nå er i den andre enden av prosessen i forhold til behandling?

– Han må være tålmodig og la ting gå sin gang. For dette tar fryktelig lang tid.

ETTER AT Glenn Joachim fortalte sin historie i fjor sommer, har han opplevd både støtte og mishagsytringer.

– Jeg jobber av og til som vekter i Lister. Jeg har fått en del stygge kommentarer fra folk, ofte i fylla. Men jeg har også fått veldig mye støtte.

– Har du noen gang angret på at du sto fram i avisen?

– Nei, overhodet ikke. Jeg ville gjort akkurat det samme i dag. Når det gjelder folk som kommer med stygge kommentarer så vil jeg si at det er de som har et problem, sier han.

GLENN JOACHIM Hansen etterlyser at det blir spredd mer kunnskap om hva det faktisk vil si å være annerledes, i skoleverket og andre steder, om transpersoner som ham. Han forstår at noen reagerer:

– Det handler om kunnskap. Mange kan ingenting, og vet ikke hva de skal tenke, fordi de ikke vet nok om det, fremholder han.

Også i forhold til behandlingstilbudet transpersoner tilbys i dag, så mener han at det er mye å gå på. Glenn Joachim var nesten 18 år før han fortalte om sin situasjon hjemme.

– Den første psykologen jeg snakket med innrømmet at han ikke kunne noen ting om dette. Han stilte meg masse spørsmål fra et skjema, og jeg svarte så godt jeg kunne. Da jeg kom til Rikshospitalet så måtte jeg igjen svare på akkurat de samme spørsmålene, illustrerer han.

Noe av det skumleste han gjorde, var å stå foran hele klassen og fortelle om sin situasjon. Da gikk han i 2. klasse på videregående.

– Da jeg sa det, ble det helt stille i klasserommet. Så begynte de plutselig å klappe. Da var det som om 20 kilo lettet fra skuldrene mine, sa Glenn Joachim Hansen da han ble intervjuet av Lister24 i fjor sommer.

EN SOM opplever å være forelder til en transperson er rektor og SV-politiker Marie-Thérés H. Kolnes. Hun er nemlig mammaen til Theodor Helgestad Kolnes (28). Fra fødselen så han også ut som ei jente, men med tiden ble det klart at det var gutt han egentlig var; en som likte seg best i «hettegenser og joggebukse». Da vi spør moren om hvilke utfordringer som har vært størst for henne, svarer hun:

– For meg så har dette kommet gradvis. Men jeg må innrømme at det har vært vanskelig å tenke over ting jeg har gjort, i beste mening, da Theo var tidlig i tenårene, men som han må ha opplevd som utrolig sårende.

Da tenker hun blant annet på klær og hår som unge jenter ofte er opptatt av.

– Jeg spurte meg selv hvorfor han ikke kunne kle seg mer feminint, pynte seg til skoleball og slike ting. Tenk så feil det må ha vært for ham, sukker hun.

Ble tidlig sett på som en «outsider»

Selv anser hun seg som åpen person i forhold til mange ting. Hjemme hos familien Helgestad Kolnes hadde man både bilbane og dukkehus. De hadde vel så mange «tøffe bøker» som «prinsessebøker», for ikke å legge unødvendige føringer for sine barns oppvekst.

– Så ser jeg at når det kommer til stykket så må jeg ha tenkt mer kjønnsbasert allikevel, selv om jeg har gjort dette i beste mening. For meg var jo dette en jente, sier hun.

Hun bruker et eksempel fra et skoleball i 9. klasse.

– Her skulle jeg være den flotte mora til en som helst likte å kle seg som en gutt. Jeg fikk lånt ballkjole og vi brukte timer på hår-stell. Jeg var jo ennå ikke der at jeg skjønte hvorfor dette føltes så feil for ham. I ettertid har han sagt til meg at han følte seg som en drag-artist. Og så klart gjorde han det, sier Marie-Thérés H. Kolnes.

EN HELT annen sak, som går på det rent formelle, er når man skal få ny person-id. Som kjent kan man ikke ha samme personnummer når man skifter fra et kjønn til et annet.

– Det var faktisk et tidspunkt da Theo følte at han ikke eksisterte. Etter at han hadde levert søknaden, så tok det en tid før alle papirene var på plass. Og det ble jo sendt med vanlig post. Det som skjedde var jo at han ikke kom på inn i nettbank, for eksempel, slik at han kunne få betalt regningene sine. Også passet måtte endres, men det får man jo ikke gjort før alle papirer er i orden, sier Kolnes og fortsetter:

– Da han gjorde dette så var det sommer og da tok det sikkert ekstra tid. Jeg tror faktisk det tok en måned før alt var på plass. Kanskje kunne det vært mulig at man fikk en beskjed på forhånd, om at dette vil ta så og så lang tid, slik at man kunne forberedt seg. Men jeg skjønner jo at det ikke er enkelt for dem heller.

NORGES MEST KJENTE transperson, Espen Esther Pirelli Benestad, sexolog og professor ved Universitetet i Agder (UiA), har skrevet og snakket mye om dette emnet. I en sak vi har hentet fra UiA påpeker Benestad at en person som identifiserer seg som transseksuell oppfatter å ha en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det kjønn vedkommende er tilskrevet ved fødsel, basert på ytre genitalier.

– Tidligere har dette blitt beskrevet med uttrykk som «å være født i feil kropp» eller å være en kvinne eller mann «fanget i» en manns eller kvinnes kropp. Senere beskrivelser med fokus på kropp er å være født med en kropp som trenger justering for å bli god å bo i, skriver Benestad.

SEXOLOGEN FORKLARER at transseksuelle personer med diagnosen transseksualisme, gjerne trenger hjelp av hormonbehandling, i tillegg til kirurgi og sosiale og juridiske tilpasninger for å gjennomgå en overgang fra én kjønnskategori til en annen.

– Noen med diagnosen transseksualisme ønsker imidlertid ikke å gjennomgå alle de mulige hormonelle og kirurgiske prosedyrene, men nøyer seg med hva de opplever som tilstrekkelig for dem, fremholdes det.

Benestad mener dessuten at det er individuelt hvorvidt en person med diagnosen transseksualisme oppfatter seg som kvinne eller mann, ettersom noen plasserer seg utenfor to-kjønnsmodellen, selv om de tilfredsstiller kravene til diagnosen transseksualisme.

– Men ubehaget med å leve med kroppen, ujustert, kan være meget stort, understreker Benestad.

Professoren og sexologen vektlegger dessuten at noen transpersoner opplever seg som hverken kvinne eller mann, eller også som begge deler, og at andre igjen oppfatter seg som et tredje kjønn.

– Det finnes også dem som overhodet ikke vil definere seg i noen kjønnskategori. Dermed utfordres oppfatninger om et todelt kjønnssystem med kvinne og mann som de to kategoriene, ifølge sexologen.

Ordet transkjønnet, sier han, er en oversettelse av det engelske «transgender».

– Det finnes flere grader av opplevelser rundt kjønnstilhørighet. For noen kjennes det så sterkt som å være «født i feil kjønn» eller i «feil kropp» at de ønsker å få endret sitt kroppslige kjønnsuttrykk, slik at det passer med det opplevde, mentale kjønn, sier Benestad og legger til at:

– Det betegnes som transseksualitet, og transseksuelle personer vil si personer som ønsker å transformere til det andre kjønn. Det har imidlertid ingen ting å gjøre med en persons seksualitet, eller seksuelle legning. Transpersoner kan være skeive, lesbiske, heterofile, bifile eller homofile.