Skeiv teori og virkelighet

I sitt leserinnlegg hevder Synnøve Abrahamsen at Truls Olufsen-Mehus er virkelighetsfjern. Hun kommer i den sammenheng med fire påstander som jeg kommenterer her.

1. Synnøve Abrahamsen hevder det ikke har vært en eksplosiv vekst av unge som ønsker kjønnskorrigerende behandling og starter tellingen i 2016, som er på slutten grafen. At det har vært en eksplosiv vekst av yngre, spesielt jenter, som søker behandling er et kjent fenomen. Ikke bare i Norge, men i vesten.

Vi vet ikke årsakene til veksten. Noen argumenter for at dette handler om mer åpenhet, men dette avvises som dekkende forklaring av fagfolk. Det er lite robust forskning på området, men en mer sannsynlig forklaring synes å handle om sosial smitte og påvirkning. Det finnes omdiskuterte studier på dette, men mye peker i retning av at tenåringer påvirker hverandre og at sosial innflytelse er en medvirkende faktor.

2. I tillegg til at jenter er overrepresentert i statistikken (se graf) har de også høy grad av tilleggsdiagnoser, og man finner at rundt 3 av 4 har slitt med andre mentale utfordringer forut ønsket om kjønnskorrigerende behandling.

3. Norge er et av de mest liberale landene i verden vedrørende endring av juridisk kjønn. Her trengs verken medisinsk eller psykologisk vurdering for å endre det, hvilket er det mest kontroversielle ved lovverket. Loven er kritisert av jurister på grunn av manglende konsekvensutredning.

Det kan også nevnes at det ikke er nødvendig med endring av juridisk kjønn for å kreve det motsatte kjønns rom. Jeg kan benytte meg av hvilket som helst garderobeanlegg for kvinner ved å si at jeg har en kvinnelig kjønnsidentitet. Når kvinner klager på dette vil både Diskrimineringsnemnda, og Likestillingsombudet ta mitt parti. Den samme skeive teorien som er innført i lovverket er nå også innført i skolen – det er følelser som bestemmer hva slags kjønn du er, ikke biologi.

4. Å hevde at bare 0,3 % angrer gir ikke mening. Vi vet ikke hvor mange som detransisjonerer eller angrer – mange, sannsynligvis flertallet, informerer heller ikke sine behandlingsinstitusjoner om dette. Det er godt mulig tallet 0,3 % er riktig for en gitt pasientgruppe ved konkrete behandlingsinstitusjoner, samtidig så viser andre studier en angrerate på 10-30 % for detransisjon etter bare få år.

Men, det er ikke nødvendig å lese seg gjennom studier med varierende konklusjoner for å få forstå hva som foregår. Man kan spørre seg om hvorfor foregangslandet Sverige endrer retningslinjer for medisinsk behandling av barn i restriktiv retning – medisinering og kirurgi erstattes med terapi. I England har de gått enda lenger i den restriktive retningen og fraråder også eksplisitt sosial transisjon, fordi dette kan låse barnet fast i en kjønnsinkongruens som vanligvis går over av seg selv. Det finnes ikke gode svar på den voldsomme veksten, og det er heller ikke dokumentert at behandlingen virker. Derfor endrer Sverige og England behandlingsmetodikk.

Resultatet har dessverre vært at mange har fått kroppene sine ødelagt. Dette er verken mangfold eller å være seg selv, slik Runar Foss Sjåstad synes å tro – prestens manglende evne til refleksjon bekreftes ytterligere når han kommer med toskete beskyldninger om at de som reagerer på dette ’kjemper for et sorteringssamfunn’. De som tror at skeiv teori i skolen handler om at barn skal være seg selv bør se dokumentarene Transtoget, Transbarnen og Transkriget på SVT.

For hvordan kjønnsdysfori formidles er ikke likegyldig, og ideene barn blir servert kan være første steg på veien til feilbehandling. Pål Surén, barnelege og forsker ved Folkehelseinstituttet sa i et intervju med Minerva at budskapet som ble formidlet via Rosa Kompetanse fra Foreningen Fri, og som nå har havnet i norske lærebøker, er giftig. Istedenfor å være til hjelp for en utsatt gruppe så risikerer denne formen for kjønnsundervisning altså å gjøre vondt verre. I tillegg får alle andre barn servert en historie om kjønn som ikke henger sammen.

Larry Skaars innlegg er et godt eksempel på at en korrekt fremstilling av kjønn er mer nødvendig enn noensinne. De fleste banalitetene i teksten lar vi ligge, men et par ting påpekes. Tre grammatikalske ‘kjønn’ betyr ikke at det finnes tre kjønn. Selv om vi skriver ’et barn’ så er dette barnet hunn eller hann – alle barn er hunn eller hann.

Hva Skaar mener med fungerende eggstokk og testikkel er uklart, men det finnes ingen mennesker som er selvreproduserbare. Og det er enkelt å forklare Skaar hvorfor det finnes mennesker med uklare kjønnskarakteristikker – de har svært sjeldne medisinske diagnoser, ikke egne kjønn. Dette har heller ingenting å gjøre med kjønnsinkongruens, for fleste med kjønnsinkongruens har en helt normal fysiologi. De som fremdeles ikke vet at kjønn er binært kan lese boka ‘To kjønn’ av Glenn-Peter Sætre. Det er uklart for meg hvem det er Skaar tror det er som er redd informasjon, men han kunne hatt nytte av infokvelden hos misjonskirken.

Peter Risholm