Nå er lokalvalget over og stemmene ble endelig, visstnok ferdig opptalt.

Noen «folkevalgte» har tydeligvis avslørt det samme som jeg og har forlatt partipolitikken for godt. De stilte seg like spørrende som jeg til hvordan prosessen foregår.

For dem som fikk med seg dokumentaren «Nasjonens skygge» om Jens Christian Hauge, kom det frem at han var blitt spurt av ikke navngitte «ledende industrialister» om å stille som Statsministerkandidat for Høyre, samtidig som han satt på kammerset med Einar Gerhardsen. Men vi kan vel anta at de samme krefter som kjøpte ut Einar Gerhardsen fra Sachsenhausen, også har sørget for sin tilsynelatende «egen politiske sides» leder.

Derved blir det naturlig å konkludere med at Ap og Høyre har blitt brukt, mot et felles mål og har måttet ligge i samme seng, minst siden forrige verdenskrig.

Denne symbiose ble nokså godt karikert i Lyngdals kommunevalg, da med tanke på ekteparet Unni Husøy (Frp) og Eivind Arnt Husøy (Ap).

Globale mål og strategier, overføres til nasjonalt nivå, for så og pålegges kommunene.

En skjønn harmoni om de store spørsmålene, vil mest sannsynlig bli overskygget, for velgerne, av bagateller på kommunalt plan.

I landet vi stadig har ønsket å sammenligne oss med, har de bare «to» partier. Det har vi forsåvidt også i Norge, men da med motsatt fargekode. Like så mye som de har esel og elefant, kunne vi valgt sau og ku. Og blander man fargene blått og rødt, får man som kjent, brunt. Samtlige grønne, gule, marineblå som mørkerøde små partier, er de alle å betrakte som åte for de store sankekistene, Høyre og Ap. Uansett hvem som ser ut til å få statsminister-, utenriksminister- eller forsvarsministerposten, har minst en av dem «møteplikt» på det årlige Bilderberg Group-møtet. (Blant annet også dokumentert i «Nasjonens Skygge»).

Foruten dette, må minimum én fra kommende potensielle regjering dra sammen med kronprins og kronprinsesse på WEF (World Economic Forum) treff i Davos. Stedet hvor det legges overnasjonale planer, langt bort fra «demokrati», «velgerkveg og saueflokk». Ellers sørges det for at andre ministere er lydige i oppgaver som for eksempel at regjeringens helseminister undertegner hva det udemokratiske WHO sine interesser befaler.

Dersom noen nasjonale «folkevalgte» viser seg å være lydige nok, går ferden videre til disse udemokratiske organisasjoner som for eksempel EU, FN, WHO og NATO sine utlyste stillinger, underlagt Washington og Brussel.

CIA og andre etterretningsorganisasjoner gjør sin oppgave. Det at landets ressurser byttes mot «innflytelse» i storpolitikken, betraktes fortsatt ikke som korrupsjon.

Noen kaller det «landssvik», andre kaller det «fredsarbeid og internasjonal innflytelse».

Om to år til er det forhåpentligvis stortingsvalg.

Har det da noen hensikt å bruke stemmeretten?

Hva som da er de geopolitiske realiteter, er fortsatt usikkert, men enn så lenge finnes det to maktfaktorer som kjemper om råderetten.

Kina og Russland, med samtlige som inngår i BRICS samarbeidet, styrer mot «Belt & Road Initiativ» (Anno 2013) på den ene siden, og Nato-allierte sitt «built back better» (Anno 2014) på den andre siden. Ifølge Jens Stoltenberg, er dette det samme året som NATO gikk inn i Ukraina for å drive millitær opplæring.

Dette blir sjeldent tatt opp i hovedstrømsmediene og ei heller i lokalavisene, men bør nevnes, for som nevnt i tidligere leserinnlegg, tyder mye på at makten kommer ovenfra og ned, ikke fra folket og opp.

Hvordan står Norge og Lyngdal da stilt med tanke på fremtiden?

Vil det for eksempel i fremtiden finnes et selvstendig Ukraina, kanskje på størrelse med Moldova?

Hvem står vi på lag med?

Hvem styrer «laget»?

Eller, hvem styrer kampen, hvis man følger pengene?

Trenger vi 169 «fagforeningsledere» som spiser wienerbrød og kirsebær med eierne av hele «gårdsbruket» AS Norge, for deretter å gi ordre til sine kommunale avdelinger?

Hvem er den store taper, foruten oss som eventuelt leverte stemmeseddel og ikke hadde kapital å flytte?

Imens stadig større summer fra «pensjons»/ oljefondet skal gå til NATO sine stedfortrederkriger blant annet i Ukraina, flyttes konsernkapital, og kapitalflukten går nå blant annet fra Tyskland til diverse BRICS-land.

Hvem er den store taper, foruten oss som eventuelt leverte stemmeseddel og ikke hadde kapital å flytte?

Med andre ord, vær snill med våre flyktninger til landet, for snart kan vi være flyktninger til hvor De kom fra. Da er det Deres språk og vår oppdragelse som gjelder.

Med vennlig hilsen

Ben Solheim