September er her og «Autumn leaves» nærmer seg. Veden ligger klar for en eventuell iskald vinter. Det er ikke bare folk og fe som forbereder nært forestående årstid «i hi». Selv fluene prøver å forberede seg på det som kommer.

Hvis man ikke er den fødte vaskekone av natur, ja da blir man definitivt invadert av «bananfluer». På mitt arbeidsværelse, hvor skvetter i glass har gitt næring for nettopp disse skapningene, ble disse fluene så plagsomme at jeg var i tvil om jeg skulle skifte ut hvert trekk fra rullingsen med et åndedrag bananfluer.

Jeg måtte søke råd. «Eddik med litt Zalo», var rådet jeg fikk.

Nei, disse fluene var tydeligvis blitt for godt vant. Så derfor tok jeg heller litt vin med zalo, noe som i starten viste seg å bli til stor begeistring. Men selv ikke det var nok til å få utslettet denne bestanden, eller «deres samfunn».

Leserskribenten: Ben Solheim. Foto: privat

OK, her måtte det anskaffes gamle velkjente avlivningsmetoder. Jeg fikk omsider kjøpt det jeg var ute etter, på Felleskjøpet, nemlig «fluepapir». Slikt med klister som ville ha gitt oss mennesker, ved en liknende avlivning, en pinefull og lang død. Det å bli ute av stand til å bevege seg og komme seg løs. Hadde det ikke vært for giftstoffet som klisteret er tilsatt, hadde fluene måtte sultes ihjel.

Men etter hvert som klisterflaten ble full av «lik», var det nærmest som om fluene, i motsetning til folk flest, ble klok av andres skade. Jeg dryppet derfor en dråpe rødvin midt på fluepapiret.

Det gjorde susen, desto flere landet og døde.

Jeg aner ikke hvilken annen kulturell glede fluene kan ha utover å søke rus, men hadde jeg enda visst det, skulle jeg saktens gledet dem inn i døden. Men tror du ikke, forlate meg, noen av fluene brukte sine tidligere venners lik til å tråkke på, mens de drakk av min vin. Deretter lettet de igjen, for å være meg til mer plage. Før jeg endelig fikk dem ned på et overbærende antall, gikk jeg langs veggene og vinduene og nærmest støvsugde dem inn i døden. Utover det, hadde jeg stor glede, idet jeg så dem på skuffer og skap og kunne føre en klisterfilm over dem. Det morsomme var at idet de ble var på at noe nærmet seg, gjorde de et byks rett opp i klisteret. Enten stod vingene fast eller så var alle beina godt plantet, i den uunngåelige død. Deretter kunne jeg føre en tent lighter over dem og befri dem fra all eventuell pinsel og smerte.

Omsider kan jeg nå endelig glede meg med andre likesinnede på mitt arbeidsværelse, uten disse krapylene sin tilstedeværelse. Kan du tenke deg noe så irriterende som når vårt sosiale selskap og vår fest blir ødelagt av slike små skapninger?

Kan du tenke deg noe så irriterende som når vårt sosiale selskap og vår fest blir ødelagt av slike små skapninger?

De har sikkert en misjon i det biologiske system vi alle nyter godt av, hva vet jeg, men den tid er i såfall nå forbi, bort skal de!

Jeg har vasket ned rommet, lagt ut nye rene feller og i løpet av kort tid skal jeg nok nå mine mål.

Omsider fikk jeg den perfekte «vaksinen» for å unngå dette avskummet fra insektsverdenen:

Eplecidereddik i et glass, tilsatt et par dråper Zalo. Ta plastfolie over «brønnen» og stikk noen sprekker i den. De elsker eplecidereddik og kravler ned i «den sprukne brønn», uten mulighet til å komme seg ut igjen. Det blir så mange lik oppi glasset at de ikke kan telles.

Disse fluene legger forresten egg i slukene. Det er i disse dager derfor anbefalt å hive en skvett klorin oppi sluken hver gang man har brukt vannkrana.

Heldigvis er det ingen «overmennesker» som tenker slik om oss andre vanlige individer lenger? Tenk hvilken kynisk verden vi da hadde hatt?

Og heldigvis leser heller ikke fluer leserinnlegg!

Med vennlig hilsen

Ben Solheim