– Jeg har bodd her ute siden 1982 da jeg giftet meg. Da var det mange unge mennesker med småbarn som flyttet til, bygde seg hus, hadde unger på skolen. Skal vi få et levende senter må vi få flere barnefamilier til å flytte ut hit. Det er mange som har spurt ikke vi skal flytte inn til Lyngdal, men det blir ikke nå, sier Bente Fredriksen.
«Det er ikke mye igjen av bygda Fjotland i dag.»
DET ER ONSDAG en litt grå dag i mai. Dagens handletur til butikken i det som var Norges sydligste fiskevær er i ferd med å bli unnagjort. Landhandelen er knutepunktet for samfunnet nesten så langt sør som det går an å komme innen Lyngdals grenser. Bare Sælør er lenger sør enn uthavnen Korshamn på Revøy.
– Uten butikken blir det som å bo på knuppheia! Det er viktig at vi som bor her ute støtter opp om butikken, for det er avgjørende for samfunnet her ute. Jeg må innrømme at jeg handler noen ganger når jeg er i Lyngdal, men jeg prøver å gjøre mest mulig her ute. Det er jo så fint her ute. Flott natur som en kan gå i. Folk bryr seg om hverandre, sier Fredriksen.
«Jeg ljuger aldri om øya mi. Hjerterom er det som karakteriserer Kirkehamn best.»
LINE BERGE NIKKER til støtteerklæringen hun mottar fra Fredriksen. Det er bare et par måneder siden hun tok over virksomheten nede på brygga. Selv om det fortsatt er noen uker til turistsesongen tar av for alvor og sørge for å sikre årets omsetning, har pilene etter hennes overtakelse pekt oppover.
– Jeg ser litt etter hvem som er innom, om det er folk som en ikke har sett her før eller ei. Folk er blitt flinkere til å bruke butikken, men det er fortsatt noen som ikke er det, sier Berge.
Ordene henger i luften i det ildsjelen over alle ildsjeler på Revøy, Siv Aavik dukker opp. Hun har engasjert seg stort for fortsatt liv i butikken som for få år siden fikk en liten pub hvor båtfolket og fastboende kan sette seg ned for å ta en øl eller en matbit. Årets store happening er Tequila-festivalen i slutten av juli hvert år. Det startet som en intern fotballturnering, men er blitt til en festival med konserter, lokalhistorisk kultur og mer.
Det er ikke så langt å kjøre inn til Lyngdal.
– Det er viktig at vi samles om butikken, men det er like viktig at vi også får flere småbarnsfamilier til å bosette seg her. Det er ikke så langt å kjøre inn til Lyngdal, sier lokalpolitikeren.
«Det som er bra med å bo i et slikt klyngetun er de veldig gode naboene»
LENGE FØR Norge ble kristnet var Sælør og Korshamn viktige havner for de sjøfarende som hadde rundet Lindesnes og var på vei vestover langs vår langs kyst. Hvor lenge det har bodd folk på øyene ytterst i Lyngdals skjærgård er man usikre på, men lokalhistoriker Kurt Theisen mener Korshamn hadde langt større betydning for de sjøfarende enn dagens mennesker er klar over.
- Det er funnet rester fra både steinalderen og bronsealderen på øyene. Det første skriftlige nedtegnelsen av Korshamn, er fra sagaene på 400-tallet. Der skrives det om øyene vest av Stakkarsnes som Lindenes ble kalt. På 800-tallet får vi det gammel norske navnet Lidandi, som betyr «der landet snur». Korshamn dukker opp på de første kartene på begynnelsen av 1400-tallet, og i 1580 står navnene Selor og Manensundet på hollandske kart, sier Theisen.
På toppen av heia ovenfor Bronemyra sto det et kors som ble brukt som merke for at det skulle gå dem godt som var på sjøen.
– Men navnet Korshamn, hvor kommer det fra?
– Navnet Korshamn finner vi flere steder her til lands, blant annet ved Hvaler og på Vestlandet. Men også i Sverige og Danmark. Der tolkes navnet slik at det har stått et kors som de seilte etter. På toppen av heia ovenfor Bronemyra sto det et kors som ble brukt som merke for at det skulle gå dem godt som var på sjøen, forteller Theisen.
LIVET for dem som bodde på øyene rundt Revøy og Korshamn var hardt. Mens mennene var på sjøen, enten på frakteskuter eller fiske, var det kvinnene og barna som måtte ta seg av de små åkerlappene hvor de hadde en eller to kuer og fire-fem sauer.
De fleste som reiste til sjøs var på skuter som hadde hjemhavn i Arendal, Farsund, Spind.
For enkelte ble Holland lykken. Under hollendertiden ble store mengder stein mellom 1550 og 1750 hentet til diker nettopp fra øyene rundt Korshamn. Dette førte også til stor utvandring til Holland, ja det var faktisk flere som utvandret til Holland enn til Amerika fra dette området.
Arven etter seilskutetiden er levende den dag i dag. På 1700-tallet måtte en portugisisk skute overvintre på Sutnøy, en drøy kilometer fra dagens rorbuer. Etterkommerne av disse sjømennene har i dag mørkt hår og brune øyner.
– Hollendertiden førte til at folk fra Korshamn kom seg ut i verden og lærte seg språk. Hollandsk var det viktigste språket, og den dag i dag har vi uttrykk fra den tiden. Som «hipp som happ», «Ikkje verd ei drøyt», «Det gikk fløyten» og «Hulter til bulter». Det er alle uttrykk som har bakgrunn i det hollandske språket som folk tok med seg hjem, hevder Theisen.
TÅRNET på toppen av Vakttårnheia ble første gang satt opp av tollere tidlig på 1800-tallet. Det å være los var en farefull, men attraktiv stilling. I kampen om å få loset et skip trykt langs kysten og til havn, var det mange som mistet livet fordi de rodde ut til båtene. Etter at lostjenesten ble organisert sank antall drukninger.
– Helt frem til i 1960- og 70-tallet var fisket et av de viktigste yrkene her ute, sier Teisen.
NETTOPP livet på kaia og de gode fiskemulighetene i farvannene rundt Korshamn førte til at tyske fisketurister de siste 30-årene hver vår og høst inntar rorbuene.
– Det er 15. gangen vi reiser fra Bayern helt ser i Tyskland til Korshamn for å fiske. Det er mye stor torsk, sei og lyr i områdene her ute. All fisken vi fanger blir fryst ned til minus 36 grader før vi laster det inn i fryseboksene i bilen vår. For tiden er det rundt 20 personer fra Øst-Tyskland og Bayern som er på fiskeferie her ute, sier Johannes Blascko.
– Hva gjør dere når dere ikke er ute på sjøen og fisker?
– Da drar vi på sightseeing i distriktet, inn til Lyngdal for å handle eller bade på badeland, svarer Blaschko.
RESTENE fra tiden Korshamn var en viktig havn for kystfiskerne og dem som dro til sjøs, finnes i dag i den gamle skolestua. Roar Øveland viser rundt i Korshamn skole som er blitt omgjort til et kystkultursenter. På veggen henger fiskeredskaper, skolens fane, bilder av elever som gikk her frem til skolen ble lagt ned i 2001, og et stort nøytralitetsflagg fra første verdenskrig.
– Den første sommeren jeg var her med foreldrene mine var i 1960. Da bodde vi et hus nede ved havnene. Revøybroen kom i 1971, så alt måtte fraktes med båt, sier Øveland.
For fem år siden flyttet han og kona til huset som hans foreldre hadde bygd i 1980 for å ha pensjonisttilværelsen på øya. Dessverre døde konen etter kort tid.
– For et par år siden tok Jan Hananger initiativ til bygging av ei flott turløype her ute, som resulterte i at jeg ble engasjert. Det førte igjen til engasjementet for kapellet her i Korshamn. Vi skal ha gudstjeneste her søndag ettermiddag hvor jeg skal være kirketjener. Tequila-festivalen samler hele øyriket, alle er involvert. Jeg pleier å være vakt på festivalen, og blir ofte kalt for «den største alkoholmisbrukeren på øya». Det kan jeg leve med, ler den pensjonerte veiingeniøren.